Elleve mil fram og tilbake, det er det verdt, jeg skjønner ikke folk som ikke gidder å bevege seg utenfor veldig stramme intimsoner når det gjelder konserter. 

Avtal, carpool, ikke sitt hjemme. Det var det mange som ikke gjorde, for en hel del stilte opp på Bankgården, og hvor jeg mener at det i hovedsak var lokalt oppmøte. En god konsert er like bra som en film hjemme i sofaen, kino, bok, blad, nettet, og det er lite som er så kult som å se band live, det å oppleve rommet rundt, atmosfæren, heller enn å avspille et eller annet format hjemme. Begge deler i samspill folkens.

Jeg møtte en utrolig trivelig ildsjel med kamera, og Bjørg Fosseli var så kul at hun lånte ut bilder til Heavymetal.no. Tusen takk! Sjekk flere bilder fra kvelden, av begge band, HER.

Bilde: Nöd

Underwing begynner å vokse seg store, de er tryggere på scenen enn noen gang. Som oppvarming hadde de dratt inn Porsgrunnsbandet Nöd, og det skulle vise seg at bandet vokste kraftig i løpet av setlisten. Bandet spiller en form for metal/rock, det synges på norsk, og det hele låter som en blanding av slik Metallica driver på Fuel, og Dum Dum Boys. men det er mye mer metal enn rock, og til tider freste det kraftig fra anlegget på Bankgården.

Låtene var stilsikre, tempo på totalen var variert, riffene satt, det var veldig lite tomrom, arrangeringen virker å være veldig gjennomtenkt. Proffe sanger med kjerneverdiene intakt, som betyr at de like godt kan gjøre seg gjeldende i andre settinger enn metalmiljøet. 

Trioen leverte bra som nettopp trio, rytmeseksjonen la seg godt under og buldret. Det kule var at trommeslager Jostein, som vi kjenner som vokalist i Vingulmork, fyrte av noen durabelige løsninger. Enkle, hardtslående, flotte overganger, hardt og kontant. Som jeg nevnte for ham, det var litt som når Wolverine Blues kom, og man fikk smake på Nickes to the point-takter.

Bilde: Underwing

Fra å være basically folketomt foran scenen i starten, var det tilsig og en god gjeng som vokste med setlisten. Og alle jeg snakket med sa seg storfornøyd med innsatsen. Dette bandet lider ihvertfall ingen nød.

Underwing? Haha- den gjengen altså :). Jeg har fulgt de siden den spede starten, sett de flere ganger, og sett de vokse som musikere og scenepersonligheter. Ikke at de var dårlige musikere før, men de er tryggere på seg selv, og Underwing som band har tjent grovt på at denne prosessen har eskalert i det siste. Jeg har sagt det før; løft de av en liten scene og dropp de ned på en stor festivalscene, og de hadde knust. Låtene er sterke, mye sterkere enn mye av det som selger der ute, og denne kløktige hybriden av tilgjengelige låter og progressive snurrigheter er en vinner. De som liker driv og melodier, bra refrenger, de får sitt, man kan bevege seg greit om man ikke er nerd. Om man er nerd er det haugevis av intrikate grooves og detaljer å elske. 

For å gjenta meg selv; soloene til Thomas, stemmen til Stefan
, rytmikken, og da spesielt (!!!!) trommeslager Joakims utrolig fete jobb, hvordan Jesper, relativt ny bassemann, sakte men sikkert begynner å kreve plass, Magnus som den evige smilende gitaristen som rett og slett er et gullkorn på alle måter. Det er så mye følelser, samspill, samspill slik man ikke kan øve inn basert på teknikk og bøker, sjel, hjertene virker å være knyttet sammen når de leverer på sitt ypperste. Som de gjorde til gangs på nok en kanonversjon av Kaela. 

De åpnet med en flott låt fra sitt siste slipp, som hadde release denne kvelden. Låten We Lie Awake innehar noen sykt fete progressive takter, sjekk ut under her og nyt refrenget, flyten, galskapen. 

De spilte en ypperlig versjon av Alice In Chains’ ‘Man In The Box’, en låt jeg aldri fikk foten for den gang den kom. Og selv om det var en formidabel versjon, tett opp til originalen, og garantert ikke langt unna slik bandet selv leverte den gang da, synes jeg Underwings egne låter trumfer. Hadde de beste låtene til Arendalsbandet kommet i bølgen tilbake på 90-tallet, hadde de uten tvil vært ett av banda som hadde overlevd, gjort seg gjeldende, og vært klassikere i dag. 

Tygg på den. 

Det begynte alle et sted, og nå ser vi konturene av et band som vil spre vingene bredt i tiden som kommer. Jeg føler litt sorg nå, for jeg jobber ofte med band i startfasen, pusher og promoterer, bygger og hjelper det jeg kan, så vet jeg at mange vokser seg ut av mine rammer og at de forsvinner ut av min sfære. Jeg både liker det og ikke, men jeg håper at Underwing blir store, og at de samtidig husker hvor de kommer fra. Slik jeg kjenner til gjengen nå vil de nok ha beina på bakken, men de kan jo bli klysete og stjerner også, ha-ha, for alt jeg vet.

Lykke til framover folkens! To konserter til i juni for min del, Kristiansand begge to.