Come Taste The Band er et godt etablert band, som fra å være backingband og spille cover har tatt steget opp til å slippe skive med eget materiale. Og på vokal har vi ingen ringere enn Joe Lynn Turner og Doogie White. Jeg tok en prat med gitarist Jon Henning.

Bilde, ©CTTB

Come Taste The Band@Facebook

Sånn mann, da er det endelig på tide å la Come Taste The Band få spalteplass her hos Heavymetal.no :). Velkommen!!! Er livet fett?

«Jo takk, ting flyter bra for tida. Den nye skiva, Reignition, gjør det veldig bra, og fete konserter er på gang. Det er fin stemning i Come Taste The Band for å si det sånn :).»

Jeg har fulgt dere lenge, i de fleste tilfellene som tributeband eller backingband – nå foreligger det en skive med egne låter. Hva var grunnen til at dere valgte å dra det opp til dette nivået?

«Det har utviklet seg gradvis opp gjennom årene. Jeg har alltid komponert musikk, og tilbake i 2013 hadde jeg og Come Taste The Band-bassist Ståle Naas skrevet en låt sammen som vi kalte Tied Down. Vi var da på turné med Joe Lynn Turner og spilte låta for han. Han likte det han hørte, og da vi hadde en dag til overs under turnéen, gikk vi i studio og spilte inn det hele. Vi var veldig fornøyd med resultatet. Det var starten. Tanken på å skrive egne låter og få Joe eller andre til å ta seg av vokalen, ble født da. Seinere fikk vi platekontrakt med tyske AOR Heaven og da var det jo bare å kjøre på videre!

Og med Doogie og Joe på laget er dere jo litt i samme landskap fortsatt, hvor bandet ligger i landskapet til Blackmore og Co, hvor fokus er på Purple/Rainbow og hvor dere har vært så heldige å få disse klassiske vokalistene til å toppe musikken. Hvordan var det å sy sammen et album med disse to? Det må jo ha vært fantastisk?

«Ja. Det var og er fantastisk :). Vi hadde jo turnert både med Joe Lynn Turner og Doogie White, og kjente de godt. Det var en fryd å skrive og spille inn materiale og samtidig få mye cred fra de begge.

Alt falt seg helt naturlig, og det er kanskje noe av hemmeligheten bak suksessen til Come Taste The Band.»

Hvor lett/vanskelig var det å lage musikk som skulle være original, ikke coverlåter, og hvor dere skulle møte disse to herrenes forventninger? Og kom de til dekket bord? Eller var de med i prosessen i å lage musikken? At de fikk høre ting underveis?

«Det hele har hatt en naturlig flyt hele veien. Vi skrev Tied Down med Joe Lynn Turner mens vi var på turné. Det samme gjorde vi med Don’t Let Me Bleed. Den ble faktisk ferdigskrevet og innspilt i løpet av to dager. Tuner skrev låta sammen med meg, Ståle Naas og Vidar Heldal. Så Joe var jo med på nesten hele prosessen. Han er klar på at han ikke blir med på ting uten at han liker det musikken, og de han skal jobbe med. Joe har på mange måter vært som en mentor for Come Taste The Band. Jeg og vi har lært utrolig mye av han, og han er en fantastisk vokalist/låtskriver.»

Bilde, fotograf: Anne Marie Forker

Låtene som Doogie White er med på hadde vi en litt annen tilnærming til. Mesteparten av de låtene som feks So Long Old Friend og Cradle To The Grave, skrev jeg musikken til og sendte til Doogie, hvorpå han kom med tekster og noen melodilinjer. Det var et fantastisk samarbeid. Han likte mine låtskisser, og jeg likte det han gjorde med låtene. Jeg syns han er en fantastisk vokalist. Vi endte opp med å skrive halvparten av låtene på Reignition på denne måten, så spilte vi de inn da alt var skrevet ferdig.

Ståle Naas og Doogie skrev også en låt på denne måten, Black Rose.

Åpningslåta, Not That Kind Of Man, hadde jeg, Ståle og Vidar skrevet all musikk til på forhånd. Så skrev Doogie ferdig teksten.»

Det er unektelig en sterk smak av Ritchie Blackmore og kompani på det som befinner seg av musikk på Reignition. Var det en issue? Det å unngå at det ble for likt? Eller er det dette som er drømmen, å lage noe som ligger tett opp til DP/Rainbow?

«Vel, jeg synes at låtene på dette albumet lever sitt eget liv, noe også Joe og Doogie mener. Noen av låtene, for eksempel åpningskuttet, minner kanskje om Deep Purple og Rainbow, mens andre, som Cradle To The Grave, ikke gjør det. Det er egentlig opp til publikum å bedømme selv :).

Uansett er jeg som musiker like påvirket av blues, soul og funk som jeg er av hardrock/rock. Det samme kan nok også sies om bassist Ståle og organist Svenne Jansson. Det er lett å høre denne påvirkningen i låter som Slave For Your Love og Under Your Skin. Samtidig har vi heller ikke ønsket å finne opp kruttet på nytt. Vi har et ønske om å bruke kruttet! Reignition er skrevet i ånden til de store banda fra 70-tallet, full av improvisasjon, spontanitet og dynamikk og kompet er hovedsakelig spilt live i studio. Skiva er spilt inn quick and to the point!»

Var dette en engangshendelse? Eller ser dere fram mot å kanskje forlenge samarbeidet? På skive og/eller live?

«Om det blir flere album vet vi ikke. Jeg skriver låter, så får vi se om det kan materialisere seg som et Come Taste The Band-album eller noe annet. Uansett skal vi gjøre et knippe konserter med Doogie på blant annet Norway Rock et par konserter til høsten. 2. august tar vi med oss både Joe og Doogie til Notodden Bluesfestival for å gjøre ett sett med låter fra Reignition og noen klassikere fra Rainbow/Purple.»

Produksjonen var bra, den har dere stått for selv. Hva slags fasiliteter har dere? Dette krever jo mer enn en pc hjemme på soverommet :).

«Jo takk. Reiginition er hovedsakelig spilt inn i Juke Joint Studio på Notodden og Stable Studio i Oslo. På Notodden står det gamle utstyret fra Stax Studio i Memphis, så det skapte en herlig vibe på det hele. Gammelt analogt utstyr i skjønn forening med Pro-tools.

Teknikerne Halvor Halvorsen og Njål Frode Lie har været til stor hjelp her. Det samme har Leif Johansen i Stable (han som gjorde blant annet Phenomena-skivene og 21 Guns med Scott Gorham).»

Les anmeldelsen av skiva HER.

Får vi en presentasjon av bandet? De som utgjør kjernen i Come Taste The Band? Hva man har gjort før, hva man gjør parallelt med dette, om noe?

«Kjernen i Come Taste The Band er undertegnede, Jo Henning Kåsin på gitar, og bassist Ståle Naas. Så har vi nå med oss utrolig dyktige Svenne Jansson fra Sverige på keyboard, og powehouse Magnus Bekkevold på trommer. Så har vi Doogie White fast med oss som vokalist. I tillegg gjester Joe Lynn Turner oss på 1 konsert.»

Når begynte så fascinasjonen for denne formen for hardrock? Dere er jo ikke ungsauer, dette er vel, så langt jeg mener å huske, noe som har fulgt dere lenge?

«En onkel av meg hadde en enorm platesamling, og han spilte Deep Purple-låta Stormbringer for meg da jeg var 9-10 år. Siden den tid, på slutten av 70-tallet, har hardrock stått meg nær. Resten av bandet har jo også vokst opp med denne formen for hardrock, Purple, Rainbow, Thin Lizzy, Bad Company, Whitesnake etc.»

Hva annet enn DP og relatert liker dere? Både som inspirasjon og kanskje noe som overrasker oss?

«Vi liker mye annet enn hardrock. Ståle hører nok vel så mye på artister som Joni Mitchell og Townes van Zandt, akustisk musikk. Jeg er rimelig altetende når det gjelder musikk, bare artisten er ærlig og har noe å melde. En av mine favorittalbum som ikke er hardrock er Nils Petter Molvær ’Khmer’ og Stevie Wonder – ‘Songs In The Key Of Life’.»

Hva legger dere i tekstene/tematikken der? Er det i hovedsak tekster som bare skal være kledelige? Eller er det en mer seriøs tilnærming til dette?

«Låta So Long Old Friend handler om å miste noen. Come Taste The Band mistet sin mangeårige keyboardist, Eldar Melkvik, til kreften. Det var tungt for oss alle. Jeg spilte akkordsekvensen til den låta sammen med Eldar før han døde. Den låten betyr en hel del for oss.»

Ellers handler mye av tekstene om frihet i en eller annen form, og utfordringene ved å oppnå frihet. Så er det opp til lytterne om det får noe ut av det. Rock handler jo i bunn og grunn om opprør og frihet!»

Har dere kontakt med andre band som opererer innen tribute-/coverbransjen?

«Ikke nevneverdig, bortsett fra Gentle Groove som spiller Zeppelin-låter.»

Og hvordan er etterspørselen etter CTTB?

«Stor. Vi kunne vært konstant på turné, men velger heller å gjøre få utvalgte konserter. Da blir det hele mer eksklusivt.»

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått på skiva så langt?

«Fantastiske omtaler fra hele verden, særlig Sverige, Tyskland, Spania og Frankrike. Veldig gøy med internasjonal oppmerksomhet og suksess. Det virker som rockerne der ute er veldig happy for at det finnes band som lager originalmateriale innenfor sjangeren hardrock. Det er bra for 
Come Taste The Band.»

Tusen hjertelig for tiden dere hadde å avse :). Om dere har noen linker, oppfordringer, tips, folk som står bandet nært som trenger å få litt cred, her er stedet å skrive alt slikt :).

«Bare hyggelig. Det er på sin plass å takke alle musikerne som spilte på Reignition og som ikke er med i bandet lenger: Birger Löfman (Alle låter bortsett fra Tied Down), Tobias Ørnes Andersen (Tied Down) på trommer, Vidar Nilsen (Don`t Let Me Bleed), Eirik Tovsrud Knutsen (Tied Down) på keyboards og Therese Ulvan på backing vokal (Tied Down).

Stor takk til Doogie White og Joe Lynn Turner.

Og spesielt stor takk til mangeårig vokalist, Vidar Heldal, for både låtskriving og backingvokal.

Long love rock’n roll!»

Reignition@Spotify