Selskap: Henrys Record Company

Release: 2019

Rock’n roll med snert.

Grunnen til at jeg likte denne over snittet på hva jeg vanligvis gjør i forhold til rock’n roll, var B-siden. Der var det et par bra spor som kunne minne litt om debuten til Guns’n Roses. Stemmen, gitarlyden, drivet, om du for eksempel hører på Gimme Back My Rock’n Soul, er det tydelige referanser til amerikanerne. 

Rangers@Facebook

Albumet tiltalte meg ok, i en sjanger jeg ikke er voldsomt bevandret, eller som vanligvis pirrer. De har valgt et par gode løsninger; de inkluderer en produksjon som ikke er så typisk, den gjør at låtene faktisk får et litt annet liv. Og de har en vokalist som opererer både i og utenfor rammene av sjangeren. 

Hvorfor side B? Vel, jeg spilte gjennom side A noen ganger, uten på snu i første omgang, men det var først når jeg etter litt snudde skiva at de sterkeste øyeblikkene kom. Age 39 var så som så, men der var det et par innslag fra vokalisten som løftet det hele. Og balladen Runaway var bra, den minnet litt om stemningen Jack Black og gjengen fikset på Greatest Song. Denne cowboyfeelen, en sår og kul greie som ihvertfall jeg likte.

Close Enough For Rock’n Roll er en uptemposak, som driver bra, men det jeg merket var en ørliten vibb fra eldre Ufo i riffet underveis. 

Lonely Rider avsluttet side A, og er som Runaway en ballade. Denne lukter litt grunge, den kan minne om Alice In Chains, men med hakket mer boots og bålknitring.

Alt i alt en god skive, og tre-fire spor som jeg falt bra for. Kanskje hadde coveret litt å gå på, slikt er faktisk viktig for et totalinntrykk.

6,5/10

Tracklist:

Side A:

1. Five Miles High
2. I Like It
3. Close Enough For Rock’n Roll