Selskap: Private

Release: 15.01.20

EP-en ‘Ondskapens Trone’, det første livstegnet fra Detrimentum, falt godt i smak og sørget for visse
forventninger til denne debutfullengderen.

Detrimentum@Facebook

Lyden vil helt sikkert avskrekke mang en sjel. Jeg slet litt selv denne gangen, og man må jobbe med og
leite litt i lydbildet for å finne seg til rette. Mye ligger liksom langt bak. Det tok tid, men lyden har
blitt en vanesak, og låtene har dermed satt seg bedre. Trommelyden er jeg derimot ikke fortrolig
med, selv etter en mengde avspillinger. Basstrommene er i overkant dominerende, og dette går mest
på bekostning av gitaren. Resten funker dog veldig fint om man liker 90-talls black metal med ditto hjemmesnekra lyd.

Stilmessig er det omtrent som på EP-en, ingen stor overraskelse akkurat det. Ingrediensene er velkjente, uten at det er ment å være negativt. Dette innebærer grim vokal, utstrakt bruk av synth som sørger for mye ekstra melodisk og standard black metal-riffing slik man kjenner fra den norske scenen 25 år tilbake i tid.

Totalen kan kort beskrives som kjapp og intens melodiøs black metal.

Det vesentlige, for de som klarer å trives med produksjonen, er naturligvis hvorvidt låtene er sterke nok. Jeg synes Detrimentum har mye å fare med selv om de verken her, eller i framtiden, vil nå opp til de legendariske bandene fra 90-tallet som står som påler i metalhistorien.

Styrken er dybden i låtene. I så måte byr synthen på veldig mye bra. Den tilfører låtene noe ekstra. Jeg vil sågar hevde synthen er det beste ved hele skiva. Den både krydrer og bidrar med markante melodier i tillegg til at den er hovedingrediensen i den kalde atmosfæren som gjennomsyrer skiva.

Et annet pluss er variasjonen i låtene. Brorparten av materialet er kjapt, ja, men det dukker jevnlig opp skifter i tempo og låtene tillates aldri å bli for monotone. Det kommer hyppig ett eller annet som gjør at interessen ikke daler. Den snakkende grimme vokalen varieres også, og dette bidrar fint med tanke på atmosfæren i musikken. Den kvinnelige delen av duoen bidrar i tillegg med litt vokal mot slutten av skiva, uten at det egentlig løfter låtene. Litt ren mannlig finner man for øvrig også, men heller ikke denne føles helt riktig. Så er aldri låtene helt der oppe.

Detrimentum
er langt fra der banda man er inspirert av var på sitt 
beste. Det er rom for flere spreke riff og mer slående overganger her. Totalen er også veldig jevn, 
hvilket kan ses både som en styrke og en svakhet. Jeg ønsker meg nok 2-3 låter som skiller seg ut og 
virkelig får meg til å sperre øynene opp. Bortenfor Alt Lys er nok favoritten, med sin burzumske 
melankolske innledning, men det er med knapp margin.

6/10

Tracklist:

1. Aapenbaringen
2. Inn i skyggenes dal
3. Angeli interitus
4. Bortenfor alt lys
5. Hat
6. Hymne til den fallne
7. Trollskog