Selskap: Private

Release: 07.08.20

Metalbandet er ute med nytt album. 

Og det er som sist klassisk metal som gjelder, som ligger og putrer sammen med litt thrash. Resultatet har blitt i samme gate som sist, på albumet Impact.

Nå har det gått tre og et halvt år, og Ghost Avenue har ferdigstilt sitt nye album. Forgjengeren har jeg hørt mye på, både underveis i anmeldelseprosessen tilbake når den kom (2017), også i det siste da jeg har hørt meg opp for å kunne sette litt opp mot hverandre. Og for meg som lytter er det to skiver som egentlig går ganske bra hånd i hånd. Litt endringer er det, men stort sett vil jeg tro at fans av bandet og Impact vil si seg fornøyd med Even Angles Fail. Det er mer av det samme, mer metal uten de store trendknaggene, som i min verden er av positiv karakter.

Ghost Avenue@www

Det kreves dog litt tid med bandet før man kommer innpå kjernen av det de gjør. Selvfølgelig kan man like dette umiddelbart, men jeg har hatt pauser mellom lyttinger som et godt redskap for å sjekke levetid og om det gir meg det samme, eller om det bli bedre/svakere. På Impact opplevde jeg at skiva satt bedre en tid etter at jeg hadde fått den på avstand. Jeg ble bedre kjent med låtene, når jeg fikk et litt mer avslappet forhold til skiva, når man er midt i det å skulle lytte seg opp, mene og tenke, da kan noe av dette forsvinne. Det blir som om stressfaktoren forsvinner litt. Og jeg har litt av den samme feelen på denne nye, jeg hører mye av det samme og opplever at jeg er litt på de samme stasjonene jeg var sist. 

Mye av det jeg skrev sist kan kopieres inn mot denne ferske utgivelsen. Så vi kan slå fast at gøtta fortsatt står der der er, mener det de mener, og lager metallen uaffektert av det som skjer rundt omkring i musikkscenen. 

Sist skrev jeg blant annet: 

«Nå er sammensetningen musikk og vokal ganske etter boka hele veien. Det er låter som er tuftet på god gammel metal, og hvor det er gjort god med plass til et bra lydbilde og hvor bandet balanserer mellom moderne og oldschool. Det jeg likte ved låtene var at det ofte var en fin melodiføring, at de både var tunge og klassiske, og hvor melodiene hele veien har fått godt spillerom.»

Og:

«Vokalist Kim er en bra sanger. Det er nok en ørliten topp som mangler før det virkelig smeller, men det er partier og nivåer her hvor han høres optimal ut. Jeg likte spesielt når Kim la seg litt ned og tøffa seg litt. Han er ikke en sirene, og jeg finner vokalbiten på Impact å være veldig bra.»

Samt: 

«Så er det lov å drite i alt jeg skriver, alle analysene, og heller bare spille høyt og digge litt metal :).»

Alt dette er gjeldende i dag også. Metallen er ikke så spisset som hos mange, det er ikke sydd inn alle disse stilene mange velger seg, det er rett og slett klassisk metal. Og som sist lukter det godt med Maiden på enkelte partier (som på The Fallen), men mindre av den småthrasha metallen som kunne minne om Flotsam And Jetsam.

En liten gjennomgang:

Åpningslåten er feit og groovy, burde funke fett live. Breakdown tar det litt mer ned, og har et bra refreng. Wasted Generation var litt for oppe for meg, litt hardrock av slaget jeg ikke helt svelger, men fyrige gitarsoloer hjelper mye. The Fallen var bra, litt sjelfull vokal der som gjorde seg bra, og et tøft tempo, upbeat rytmikk. Still Craving var ikke heeelt der for meg, men det er en powerballade/hardrocker som tilførte litt i forhold til variasjon. Og jeg likte godt det breaket 3:30 og utover, fin meloditeft. Take Cover var også litt på feil side hos meg, men det er et tøft tungt chorus der, og noe Maideninspirert inngang til soloen, som falt i smak. Northman, med sin litt klisjéfylte tekst, varierte mellom tyngde, metal og akustiske innslag. Alt i alt en typisk låt som vil funke bra live, med allsang. Riffet som åpner Hero er jeg svak for, den typen gitararbeid er krem! Og tempoet var kult, pådriv! Og det holdt helt til endes. A.V.D.O.T.P. ble litt for, hm, rocka for meg. Vanskelig å forklare, men typen låt er ikke helt meg. Men det skjer ting underveis som samler gullstjerner; de små mellomspillene (første gang 00:40) minner litt om åpningen i låten før, og de likte jeg godt. Tittelåten vokste bra på meg. Den ble en av de jeg likte best. 

Karakteren blir den samme, men i skrivende stund har jeg nok best forhold til Impact. Men som sagt, la oss si om halvåret, da kan denne også endre seg. Og kudos for mye fett gitarspill gjennom skiva, soloene har vært en glede å følge med på.

7,5/10

Tracklist:

1. Best Of The Best 
2. Breakdown 
3. Wasted Generation 
4. The Fallen 
5. Still Craving
6. Take Cover 
7. Northman 
8. Hero 
9. A.V.D.O.T.P 
10. Even Angels Fail