Vår Facebookmoderator Morten Søbyskogen fant ut at han ville høre gjennom, og notere tanker, på alle studioskivene til Sabbath. Det må bare bli bra grunnlag for debatter. Hva sier du? Skal vi kjøre i gang med det som kanskje regnes som verdens første og mest definerende Sabbathskive? (yngve)

***

Morten musikalske vandring: En oppdagelsesreise tilbake til mørkets unnfangelse

Bakgrunn: «Jeg synes det meste jeg har hørt av Black Sabbath i diverse anledninger har vært ganske kjedelig. Ozzys vokal er slitsom og whiny, og ingen av de klassiske sangene har fenget meg særlig. Vokalmessig blekner Ozzy sammenlignet med Dio, og Heaven and Hell har jeg hørt en del av tidligere, i tillegg til Live Evil som jeg kjøpte en gang i sin tid.

Men så fikk jeg en ide om at siden man lever kun en gang, og det hadde vært ålreit å faktisk hatt en ordentlig oversikt over Black Sabbath-musikken om man havner i en prat om dem med folk, skulle jeg gi diskografien en sjanse og høre gjennom alle skivene til bandet.

Jeg fikk anledningen til å skrive en artikkel om min subjektive reise gjennom Black Sabbaths diskografi, så følgende er mine forventninger/tanker til hver skive, samt tanker etter gjennomhøring. Skivene høres gjennom i noe forskjellige settinger, alt ifra jobb, fritid og
bilkjøring, så jeg får et generelt og variert inntrykk uten å dykke for mye i dybden. Dette er ikke ment å være album-anmeldelser, men mer en beskrivelse av min opplevelse.

Så jeg antar hovedgreia med dette er å kjøre gjennom diskografien til band jeg ikke er så veldig begeistret for, og få et totalt inntrykk av diskografien dems, og så gjøre opp en 100 % informert mening. Og første entitet i dette prosjektet er det Black Sabbath som står for tur.

***

Black sabbath (1970)

Forventning: Dette er hvor alt startet, så jeg sparer forventningene til jeg vet hva jeg har med å gjøre.

Lets go!

Konklusjon: Overraskende nok liker jeg en del av materiale her, til å være at jeg ikke er særlig glad i kjempetidlig heavy. Stemningen og lyden de har på produksjonen (eventuelt mangel på produksjon) skaper en veldig ektefølt men også ubehagelig stemning. Om dette er doom eller tidlig heavy kan man vel diskutere, men det er absolutt gode innslag av tidlig doom. Jeg er ikke fan av Ozzys stemme generelt, men jeg skal innrømme at til dette materialet, spesielt høydepunktet Black Sabbath, er som tatt ut av en okkult skrekkfilm.

Overall så mister jeg dog fort interessen utover skiva, og det bærer mer preg av å være en jam, hvor de startet med noen veldig gode ideer som bare fløt utover. De eneste låtene jeg virkelig husker etter gjennomhøringen er Black Sabbath og N.I.B. Hadde resten av skiva hatt stemningen og sjelen som disse har, ville det vært en bra skive. Men en debutskive er tross alt en debutskive, selv Maiden trengte et par skiver før de virkelig kom seg (merk hvordan jeg holder meg her…Y), så med en lett følelse av optimisme så ser vi hva Black Sabbath lærte av første skiva om hva som funket og ikke og tok med seg videre.

***

Paranoid (1970)

Forventning: Jeg biter meg umiddelbart merke i at denne er utgitt samme året som debutskiva, det bringer 
frem en vag skepsis før jeg allerede har startet å spille denne. Som regel trenger band litt tid for 
å skrive gode låter mellom album, og to album på ett år høres ut litt vel overivrig ut. Med mindre 
de hadde skrevet nok låter til flere album før de startet innspilling av debutskive. Men om så 
burde de ha satt inn de sterkeste låtene på debutskiva? Og hvis det er tilfelle, kan denne 
neste skiva ende opp med å bestå av mange b-sides som ikke var bra nok for debutskiva?

La oss bare starte. Oppsummert forventning er: Jeg håper de bringer videre den dystre doom-riffinga og stemningen, holder på de okkulte tekstene om satan og annet og ikke roter seg bort.

Konklusjon: Det var flere låter jeg husker etter gjennomlyttingen, og det er stort sett fordi det er klassikere man har hørt veldig mye. Og det gjør også at man allerede er litt lei dem og som har bidratt til den forutinntatte holdningen min til Black Sabbath. Og siden dette er en 100% subjektivt reise gjennom musikk dems, fremstår denne skiva rent interessemessig svakere enn debutskiva. 

Rent kommersielt er nok sangene jevnt over sterkere på Paranoid så klart, det er en grunn til at det er mange klassikere, men jeg synes de har begynt å gå mer bort fra den okkulte doomen de flørtet med på debuten. Tekstene omhandler, etter hva jeg klarer å tyde gjennom Ozzys sutresynging, mye krig (War Pigs og Iron Man), men å lese tekstene er utenfor scopet til denne artikkelen.

Av de låtene som er relativt ukjent for meg, bet jeg meg merke i Hand of Doom som noe positivt. Dessverre blander de inn mye rock-/bluesaktige elementer i musikken, noe som tar bort det mørke og dystre som jeg gjerne ønsker av dem.

Alt i alt ikke mye ved denne skiva som overrasker eller appellerer til meg, og jeg setter heller på debuten. Vi får se hvordan de utvikler seg på neste skive.

***

Master of Reality (1971)

Forventning: Vi skal bare ett år videre fra forrige skive før den tredje Sabbath-skiva kommer ut, men det er fair, man kan skrive mye på ett år om man er fokusert og kreativ. Lerretet er blankt for min del, og jeg er så åpen jeg kan være når vi nå starter.

Konklusjon:  Oi, hva skjer med gitarlyden, mye mer introvert lyd enn før. Interessant. Jeg vet ikke om jeg liker den, den føles litt mindre levende enn den som er brukt på tidligere skiver, men samtidig har den litt tonen som Adrian og Roy Z har på Chemical Wedding, bare at dette er 35 år tidligere. Ergo, litt mer doomy gitarlyd. Her ble jeg veldig positivt overrasket. Det virker som Iommi har 
plutselig brutt ut av et mønster og leker seg både med heavy riff, dystre tekster og har droppet 
mye av rock-/bluestullet han drev med tidligere. Det er i tillegg et par korte intermission-låter, 
Embryo og Orchid, samt enkelte folk-elementer i noen partier. Denne skiva likte jeg veldig godt.

Sanger som stikker seg ut er After Forever, Children Of The Grave og Solitude, men jeg har faktisk ikke noe negativt å si om de andre sangene. Det groover, og jeg må si gitarlyden faller på plass etter hvert, og det er en riktig så god skive. Denne er i tillegg mye mer spennende enn Paranoid og debutskiva. Dette er det jeg håpet å få av oppfølgeren til debutskiva.

Forventningene mine skrus veldig opp idet jeg går videre til neste.

***

Vol 4. (1972)

Forventning: «Iommi og co. holder på effektiviteten og gir ut sin fjerde skive ett år etter Master Of Reality, og de 
klarte å innfri da, så man må bare håpe de klarer dette denne gangen også?»

Konklusjon: «Skiva starter veldig anonymt, med en helt annen stemning enn det tyngre og melankolske fra forrige skive.
Changes var en låt som var mindre anonym, men hadde kanskje passet godt inn på en nyere
Ozzy-soloskive. Den føles dog malplassert på en skive som dette som skal følge opp Masters O

f Reality. Låtene er veldig rock’n roll/blues, og jeg lurer på hva som har skjedd med det bandet
jeg virkelig digget for ett album siden. Man har en låt som Snowblind, som låter ganske
Sabbath-ish, ellers hører jeg at de prøver seg på noe kvasi-interludes med Laguna Sunrise, men
det føles helt out of place. Heldigvis, om ikke annet, avslutter skiva med Under The Sun, som er
en bra låt. Hovedriffet her er ganske kult, og her har vi noen hint tilbake til det essensen av
skiva burde lått for å følge opp Masters of Reality.

Alt i alt en ekstremt rotete sabbath-skive, det virker på som om de, eller Iommi, aldri klarer å finne ut hvor og hva han egentlig vil, og det hele fremstår som en slags demo som ikke har gått gjennom det kritiske øyet til…noen som vet bedre :). Oh well, denne kan jeg fint slippe å høre
igjen, da fortsetter jeg med neste skive som har et kjent navn.»

***

Sabbath Bloody Sabbath (1973)

Forventning: «Ja, hvorfor bruke mer enn ett år på neste skive, etter fadesen som var Vol 4? Jeg hopper uti det her med en veldig skepsis og lave forventninger.»

Konklusjon: «Jeg vet at jeg har hørt flere av låtene fra denne skiva, tolket av Metallica på deres Garage Inc.-album, og jeg digger den versjonen, så jeg har allerede en positiv forutinntatthet i dette tilfelle. 

Jeg hører helt klart fra første låt at her begynner Sabbath å trå skikkelig inn i heavy metal-sjangeren, med riffingen i Sabbath Bloody Sabbath, og jeg storkoser meg gjennom hele låta. National Acrobat er en av låtene Metallica har covret, og jeg må helt ærlig si at det er mye
mer punch i Metallica sin cover, til tross for at de spiller en medley. MEN, her kjører Sabbath på med gitarharmoni, og overall liker jeg dette. Det er noe helt annet enn doomflørtinga de har
gjort tidligere, men dette funker veldig bra fordi det virker foreløpig ganske gjennomført.

Jeg 
føler også at jeg ser et mønster med Fluff, det virker som Iommi liker å ha noen instrumentale 
sanger som er mer gitarorienterte.

Etter å ha hørt meg gjennom på denne skiva sitter jeg igjen med et blandet uttrykk. Det virker som at de prøver seg på en mer heavy metal-riffete stil, og dette funker veldig bra på de første sangene, men atter en gang bare fjases det bort i sanger uten identitet og en helt annen
stemning og følelse mot slutten av albumet. Dessverre ender denne med at det eneste som sitter igjen er BSB og NA, muligens grunnet mitt sterke nostalgiske forhold til dem gjennom Metallica, men også fordi de har en veldig unik sound i seg.

Jeg blir så klart veldig usikker på hva jeg skal forvente på neste skive, men med tanke på at de drev med litt doom og rotet seg bort i starten før de endelig traff med Masters of Reality, håper jeg at de nå følger samme oppskrift – men at det er heavy metal de klarer å perfeksjonere på neste, eventuelt etterfølgende skive. Vi får se.»

***

Sabotage (1975)

Forventning: «Oi, her har det faktisk gått 2 år siden forrige skive. Hva som har skjedd i løpet av denne tiden vet jeg ikke, men man kan jo håpe at Iommi og co har gått grundig i boksen av selvkritikk og refleksjon og tenkt ut hvordan de kan skape det mesterverket alle venter på, etter å ha vært gjennom en cocktail av veldig mye rart. Om de klarer å eventuelt merge det beste av doom- OG heavy-elementene fra de siste 5 skivene, og skape sanger med egenart, kan det jo være vi får det ultimate Sabbath-albumet nå. Lets go!

Konklusjon: «Øøh, er det noe galt i overgangen mellom sang 1 og 2? Slutter litt for brått. Uansett, etter noen sanger hører jeg at Ozzys vokal låter litt mer aggressiv enn på tidligere skiver. Gitarene er kanskje også litt mer intense, men dessverre er gitarlyden så tynn og uten fylde så tyngden uteblir.

Halvveis ute i albumet merker jeg at tålmodigheten begynner å ta slutt, og jeg lengter etter Dio-skivene som jeg vet kommer…etterhvert.

Sangene er ekstremt intetsigende, det er altfor lette og bluesy riff. Hvor er det mørke, dystre ELLER de skikkelig heavy-orienterte sangene? Det her holder absolutt ikke mål, og det er ingenting ved tekstene som heller fanger min interesse. Jeg forsøker å bare holde ut de siste 3 låtene.

Supertzar var litt unik, uten at den var spesielt bra, men litt eksperimentell og annerledes. The Writ prøver å være en episk lang låt, men det er rett og slett ingenting interessant i sangen, riffene er intetsigende, og Ozzys stemme hjelper jo ikke på no. Generelt sitter man da igjen og bare tenker på andre ting.

Alt i alt, dette var noe skikkelig møl. Det virker helt blottet for inspirasjon, ingen låter sitter egentlig igjen som noe minneverdig, og fallhøyden er desto høyere etter mine forventninger og håp. Uff, det var skuffende. Men, kanskje de hadde et par dårlig år, og at de kom seg litt igjen med låtskrivingen til nesten skive. Så vi bare fortsetter …

***

Technical Ecstasy (1976)

Forventninger: «Å høre gjennom 6 Sabbath-skiver i løpet av en dag kan ha blitt litt mye, og jeg merker at når jeg kom til siste del av forrige skive var jeg skikkelig lei. Etter et par dager med pause er jeg klar for å gyve løs videre med Technical Ecstasy. Jeg husker at forrige skive var en ganske stor skuffelse, og det virker som om Iommi virkelig sliter med å kjøre en konsekvent stil, noe jeg tror Sabbath trenger for å skape et bra helhetlig album. Men med litt friske ører har jeg dermed ikke de store forventningene til denne her, men jeg er litt redd det blir mye middelmådig. 

Det er gått 1 år siden siste skive, og vi ser hva de har klart å sette sammen nå.

Konklusjon: «Skiva bærer preg av å være veldig rock’n roll med mye fokus på tapt kjærlighet på et ekstremt overfladisk nivå. Det er noen kule riff her og der, men ellers er det lite å hente for en som likte det mørke Sabbath både i tekst og tone. Denne passerer nok glatt minnet mitt, og ikke en skive jeg kommer til å sette på igjen. Det virker som at Sabbath har begynt å finne seg en slags stil, dessverre ikke en stil jeg selv foretrekker.

Om jeg må dra frem en låt som stikker seg noe ut, med ekstremt lav list, er det vel Backstreet Kids, men det sier mer om hvor dårlig låtmaterialet er generelt. Jeg tror det er best at jeg humper videre…

***

Never Say Die (1978)

Forventning: «Akkurat nå forventer jeg i grunn helt det samme som på forrige skive; lett bluesy rock’n roll uten særpreg og med relativt teite tekster.»

Konklusjon: «Fortsatt ganske kjedelige låter uten nevneverdig sjel, men jeg føler jeg kan ane et lite snev av Priest og Rocka Rolla-perioden.
Det er et fint instrumentalparti midt ut i Air Dance, en litt progressiv feeling. Og det fortsetter ut i Breakout, mye blåsere og veldig annerledes, og det var faktisk ganske kult. Midt i jobbinga lurte jeg et øyeblikk på hva jeg hørte på. Bill Ward synger på Swinging The Chain, utrolig behagelig å høre noe annet enn Ozzys stemme, da han har en veldig bluesy/rocka stemme. En liten digresjon om hvorfor han synger på denne låta; visstnok begynte Ozzy å bli ganske lei av Bill Wards tekster, og det kulminerte i at han nektet å synge på denne sangen, slik at Ward måtte synge denne i studio. Det var nok også et tegn på at Ozzy snart var på vei ut av bandet.

Alt i alt en veldig rotete skive med kjedelige sanger, foruten de 3 siste, hvor de eksperimenterer mye mer med litt progressive elementer, og hvor de har med blåsere og leker seg. Og Ozzy er veldig lite tilstedeværende, i tillegg til Bill Ward som synger på siste. Ikke at de siste sangene er veldig bra, men det er en god variasjon fra det forutsigbare kjedelige greiene de har lagt seg på de siste 3 skivene.

Det gjør det uansett godt å vite at jeg er ferdig med det jeg vil anslå som den første perioden med Sabbath, og Ozzy, og ser frem til en betraktelig høyere standard, for i hvert fall noen skiver.

***

Heaven and Hell (1980)

Forventning: «Dette var en av de første Black Sabbath-skivene jeg hørte og kicka på når jeg var veldig ung, så denne vet jeg er bra. Dio har en fantastisk vokal, men jeg er spent på hvordan helheten vil oppfattes nå, når jeg har tidligere Sabbath-diskografi meget godt i minnet.

Let’s go!»

Konklusjon: «Etter 20 sekunder, herregud så godt å høre en skikkelig vokal og musikk som virker mye mer inspirert enn tidligere.

Children Of The Sea og Lady Evil er ganske anonyme, men de er behagelig å ha i bakgrunnen med tanke på stemmen til Dio. Heaven And Hell er like bra hver gang jeg hører den, og er en fantastisk Sabbath-epic.

Iommi har fortsatt tendens med å blande inn glad rock’n roll som jeg synes ødelegger den stemningen jeg gjerne ønsker. For eksempel Wishing Well gir meg litt Killers-skive-feeling, altså en av de mindre kjente Maiden-låtene på den skiva som er litt mer poppa. Jeg sitter igjen med en litt overraskende blandet følelse etter å ha hørt gjennom denne nå. Den opplevdes nok enda bedre når jeg hørte den tidligere, kanskje fordi det var yngre i min reise gjennom metal-musikken og også fordi det ligger en forventning om at denne skiva er legendarisk.

De virkelig gode låtene, Heaven and Hell, Die Young og Neon Knights, løfter skiva godt opp, men ellers fremstår den mer ujevn enn hva jeg husket. Det er ingen tvil om at dette låter bedre både musikkmessig og vokalmessig enn tidligere utgivelser, men ja, etter en gjennomhøring var det ikke den helhetlige høydaren jeg forventet. Vi kjører snart på videre med neste album som Dio synger på…

***

Mob Rules (1981)

Forventning: «Jeg er ikke godt kjent med denne skiva i det hele tatt, og har alltid hatt en følelse av at den blekner sammenlignet med Heaven and Hell, selv uten å ha egentlig hørt den (dette er min favorittskive med Sabbath! Yj). Jeg velger å ikke ha noen særlig forhåndstanker etter den noe manglende begeistringen jeg satt igjen med etter Heaven And Hell, la oss bare hoppe inn i mobben :).»

Konklusjon: «Albumet starter i happy-metal/rock’n roll-attituden, jeg er ikke lenger overrasket men det er ikke helt i min gate som dere sikkert har skjønt til nå. Det brytes heldigvis opp med Sign Of The Southern Cross, og her snakker vi en kongelåt som er litt i grenselandet mellom heavy og doom, dette drar meg virkelig inn i skiva igjen. En god episk låt, som etterfølges av en interessant interlude/intro på nesten 3 
minutter i form av 
E5150
, som ødelegges litt av den skikkelig rocka tittellåta.

De neste låtene går meg litt forbi uten å være minneverdige, men når man er litt oppgitt over Iommi (for n’te gang) så klinker de til med den andre episke låta, Falling Off The Edge Of The World, og avslutter skiva med balladen Over And Over, som passer veldig bra som en nedtrapping etter den intense Falling Off...

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Mob Rules er hakket sterkere enn Heaven and Hell, om man ser på det helhetlig, mens Heaven And Hell har bedre enkeltlåter, men er mer ujevn overall. Selv om flere av sangene på Mob Rules er litt midt på treet,  er det en stemning i de låtene jeg sitter igjen med som er veldig spesiell: Sign Of The Southern Cross
,
E5150
,
Falling Off The Edge Of The World
og
Over And Over
.

Det virker som de rett og slett har blitt varmere og funnet formen sin mer, og det blir jo spennende å se om de klarer å toppe denne utviklingen med neste skive.

***

Born Again (1983)

Forventning: «Skiva har ikke Dio på vokal. Visstnok på grunn av noe bullshit egosaker, som trolig skyldes Iommi. Det er 
Ian Gillan, kjent fra Deep Purple, som synger her, og jeg er ikke noe særlig fan av Deep 

Purple, men han kan da ikke synge verre enn Ozzy
. Jeg aner ikke hva jeg skal forvente, men før 
jeg har hørt et sekund av første låt, må jeg si at coverarten er skikkelig fet. Den gir meg 
assosiasjoner til Rosemarys Baby og en ubehagelig 80-tallsokkultisme. Hvis musikken følger 
opp dette og tar en mørkere, kanskje mer doom-ish vending enn de foregående skivene, kan 
dette faktisk bli bra.»

Konklusjon: «Alt dette ødelegges med åpningslåta, som er en merkelig fyllesang og rock’n roll låt, totalt uten minneverdighet. Gillan har absolutt en god vokal, det skal sies, selv om det ikke er helt min preferanse.

Det slår meg at en av styrkene til Iommi er faktisk å lage mellom-instrumentaler og introer til sanger. Det han har gjort på nesten hver skive av slike små snutter er veldig bra og stemningsfullt. Utover dette albumet hører jeg at han forsøker å gå litt over i en mørkere stemning, men dessverre kan jeg knapt huske en eneste låt som skiller seg ut, utover instrumentalen Stonehenge og den påfølgende Disturbing The Priest. Ellers er det lite her som setter seg. Jeg tror og at Iommi er veldig opptatt av at åpningslåta på ethvert album (utenom den flotte Black Sabbath fra debutskiva) skal være en skikkelig uptempo rockelåt, og dessverre går dette på bekostning av lytteropplevelsen for min del. Jeg trenger mer substans.

Jeg kan nok ikke bruke så mye ord på denne skiva, jeg hadde veldig høye forhåpninger basert på coverarten som ikke ble innfridd. Vi går videre.

***

Seventh Star (1986)

Forventning: «Trenden med vokalistbytter fortsetter i urovekkende tempo, og nå har de fått med Glenn 

Hughes, som jeg vet har en kraftig og kul stemme. Så jeg skal holde forventningene noe åpne. Og med de må det nevnes at denne skiva var tenkt å være Iommi sin soloskive, men 
selskapet presset på å utgi det som en Sabbath-skive, derav Black Sabbath FEATURING Tony 

Iommi.

Mitt inntrykk er at Iommi i stor grad skriver det meste av musikken til Black Sabbath 

uansett, men vi får jo høre om han har hatt noen undertrykte musikalske ideer som nå får 
skinne.»

Konklusjon: «Oi, dette var en skikkelig bra hardrockskive! Det er veldig 80’s-vibe i både sangene og gitarlyden, og er varierte og i grunn gode låter. Det er ikke noe å utsette på vokalen til Glenn Hughes, isolert sett. Men, dette høres ikke ut som en Black Sabbath-skive heller. Om det er fordi det er veldig mye bra her, eller om det er fordi Iommi på et vis har følt seg friere når han startet å skrive låter til en soloskive vet jeg ikke. Vokalen til Glenn Hughes låter litt for fin til å være Black Sabbath, uten at det er noe kritikk av hans tekniske evner. Det blir bare litt glatt til å skulle være Sabbath.

Sangene starter med en god uptempo låt i In For The Kill, og balladen No Stranger to Love er faktisk en god sang til ballade å være. Ellers er det rett og slett jevnt over bra låter, ingen mesterverk, men over gjennomsnittet til ethvert Black Sabbath-album. Seventh Star-sangen virker som denne skivas Heaven And Hell/Southern Cross, så noe bringer Iommi med seg videre, om man skipper Born Again. 

Så alt i alt, en bra skive, men på en måte 
klarer jeg ikke helt legge Black Sabbath-navnet på den, av overnevnte årsaker. Det var uansett 
en trivelig lytteropplevelse, om man tenker på den berg- og dalbanen jeg har vært gjennom til nå, 
så la oss holde et åpent sinn når vi fortsetter med neste skive.

***

The Eternal Idol (1987)

Forventning: «Coverarten sammen med tittelen kunne nesten vært en Paradise Lost-skive (eller motsatt 🙂 Yj), som ville vært noe vagt relatert med tanke på doom, men det er trolig langt ifra tilfellet. Før jeg starter aner jeg ikke hvilken vokalist som synger her, eller hva omstendighetene rundt skiva er, så jeg har egentlig ingen forventninger overhodet. Come what may.»

Konklusjon: «Ah, Tony Martin! Han kom inn et album tidligere enn jeg trodde. 

Det er jevnt over god 80s heavy metal-produksjon, og knallbra vokal av Tony Martin gjennom hele skiva. Vokalen hans gir meg faktisk litt Roy Khan-vibber, bare med litt mer heavy attitude i stemmen.

Det er selvfølgelig låter som glir lett forbi, men det er jevnt over en god følelse gjennom sangene her, Ancient Warrior og Born to Lose fenger bra, og instrumentalen Scarlet Pimpernell er en vakker liten komposisjon i kjent Iommi-stil. Jeg må også trekke frem den noe
intense Lost Forever, hvor vokalen er imponerende. Og, WOW, der hvor Sabbath-album ofte roter seg bort på slutten, så avslutter de albumet med skivas beste lå: Eternal Idol. Her bringes jeg tilbake til en oppdatert versjon av tidlig Sabbath, med en mørk og okkult stemning, tunge riff og stemningsfull vokal. Hadde denne vært åpningslåta ville jeg blitt fanget fra første sekund, men da ville også skiva ikke latt meg sitte igjen med denne følelsen jeg har nå. Jeg gleder meg til å gyve løs på neste skive med Tony Martin.

***

The Headless Cross (1989)

Forventing: «Basert på hvordan forrige skive avsluttet og hvordan coveret på Headless Cross ser ut, må jeg innrømme at forventningene er skrudd opp i taket. Jeg håper inderlig at de rett og slett bare drar videre stemningen fra Eternal Idol-sangen og brer det ut over et helt album.

Pheuw.

Høy fallhøyde her, Iommi er kjent for å føkke opp når han har en god ting gående, men jeg velger å være håpefull. What would Jesus do…»

Konklusjon: «Skiva var ikke like doomy som jeg hadde håpet, men det er såpass god feeling gjennom hele skiva at det funker. Det er good old heavy metal vi snakker om, og tematikken er fortsatt dyster og mørk, det synges om Satan og Lucifer jevnt utover skiva, men med et tyngre lydbilde enn for eksempel Mercyful Fate, så det funker. Første halvdelen av skiva er utrolig bra, og selv om det er noen låter som ikke er like fremtredende utover, er det en av de beste Black Sabbath-skivene på lang tid hittil. Mye jevnere enn både Dio– og Ozzy-skivene, så… Kan dette være det beste Sabbath-albumet så langt? Det kan nesten virke sånn! Det er ikke så mye mer å si, da jeg er rett og slett veldig fornøyd. Hvordan skal de følge opp denne?»

***

Tyr (1990)

Forventning: «Tony Martin er fortsatt med, det er jo et under i seg selv. Ikke grunnet manglende 
vokalprestasjon, men vokalister er jo ikke kjent for å vare lenge i Black Sabbath. De har ikke 
hatt en jevn vokalist (over flerfoldige skiver) siden Ozzy var med.

Jeg er litt usikker på mine 
forventninger for denne skiva, da det er vanskelig å holde på eksakt samme tematikk og stil på 
flere skiver uten at det blir for likt. Jeg har i grunn gitt opp å få tilbake doom-Sabbath, så jeg tror 
jeg sier meg tilfreds hvis det er gode heavylåter med litt tyngde.»

Konklusjon: «
Åpningslåta minner meg om noe, men klarer ikke komme på hva. Det er noe moderne 
progmetal-sound å spore, men det er jo åpenbart ikke noe Sabbath har kopiert, ha-ha.

Jevnt over et bra album, det er litt færre minneverdige låter her enn på Headless Cross, men det 
er likevel gode sanger og en god feeling jevnt over. Må trekke frem Jerusalem som en låt jeg 
sitter igjen med. Utover det går kanskje skiva litt forbi meg, det er ikke noe åpenbart dårlig 
her, men samtidig ikke noe som virkelig holder fokuset mitt.»

***

Dehumanizer (1992)

Forventning: «Ut med Tony Martin av grunner meg ikke bekjent, men inn kommer jaggu meg Dio igjen! Jeg antar at han og Iommi har skværet opp i hva enn som var årsaken til at Dio forsvant i utgangspunktet. Det blir spennende å høre hvordan en skive med Dio nå vil låte, etter at de har endret litt sound siden Mob Rules, og jeg håper og tror at en litt mørkere utgave med Dio vil være en innertier for soundet dems. Vi kjører i gang!»

Konklusjon: «Wow, dette åpner veldig tungt med Computer God, og Dio sin stemme passer veldig bra til 
råheten i lydbildet. Det virker som det er en mye mindre polert lyd enn de siste Tony 

Martin-skivene, nesten så man kan tro de bevisst vil gå bort ifra det. Kanskje for å tilpasse seg 
noe til 90-tallet?

Åpningslåta er i hvert fall tung og fengende, og så følger det opp med den veldig 
doomy After All (The Dead), som gir en veldig god stemning. Refrenget minner meg om noe jeg 
ikke klarer huske, men i en positiv retning. Herfra og ut blir det litt mer uptemposanger, og 
Tv Crimes må være Black Sabbaths versjon av Holy Smoke, med tv-predikantkritikk.

Nå er 
ikke dette ment å være en full album-anmeldelse, men jeg må likevel dra frem et par låter til fra 
skiva: Master of Insanity har en god heavy metal-vibe, bra refreng, og den litt mer happy Time 

Machine
er minneverdig, selv om den blir litt happy for min del, helheten her tatt i betraktning.

Alt i alt, en veldig tung skive med et annerledes og litt råere lydbilde, og jeg synes det kler Dio sin rå stemme litt bedre enn en veldig finpolert produksjon. Etter å ha nylig hatt mye Tony Martin på øret, så glemmer jeg iblant hvor fet og rå vokal Dio kan ha. Dette er uansett mye bedre enn det rælet Black Sabbath kom med de siste årene før Ozzy ga seg. Det skal dog sies at de beste enkeltlåtene fra H&H og MR topper nok de beste enkeltlåtene fra Dehumanizer, men det tar ikke bort fra at det er veldig bra låter og har en bedre dystrere helhet her. På de tidligere
Dio-skivene har det jo i typisk Iommi-stil vært noen sjukt bra doom-låter, etterfulgt av altfor cheesy eller happy låter som drar en ut av doom and gloom-stemningen.

Dehumanizer lover godt for en ny retning med Sabbath på neste skive, og jeg lurer på hva de får utrettet…»

***

Cross Purposes (1994)

Forventning: «…når de på nytt kaster ut Dio, og tilbake i varmen kommer Tony Martin. Dette var overraskende, da man skulle tro de fikk lagt litt issues bak seg når de først dro i gang ny skive med Dio.

*Be right back*

Alright, litt historie her, for å oppklare det som skjedde: mens Dio turnerte med et annet band i 1990, ble Geezer Butler (bassist) med på scenen hvor de spilte Neon Knights. Dette førte til at Butler overtalte Iommi til å ta begge tilbake i bandet, hvorpå Tony Martin og bassist Neil Murray ble sparket. Iommi sier i ettertid at han ikke helt vet hvorfor han gjorde dette, det var ikke direkte av økonomiske årsaker, kanskje det var en nostalgisk ide om å samle bandet tilbake i sin Heaven & Hell-storhetstid. Under Dehumanizer-turneen ble Sabbath invitert av Ozzy til å være support for solobandet hans på turneavslutningen sin. Iommi (aka bandet) gikk med på det, men Dio nektet å være oppvarming for en slik klovn. En del skittkasting og uenigheter førte til at Dio sluttet i bandet kvelden før de skulle varme opp for Ozzy og, fun fact, Halford steppet inn for anledningen.

Denne skiva, Cross Purposes, var visst opprinnelig tenkt som et eget Iommi/Butler-prosjekt, og Iommi fikk hyrt tilbake Tony Martin for det. Etter press fra plateselskapet (som alltid), ble denne utgitt som en Sabbath-skive. Dette har jo skjedd før, med Seventh Star. Og den skilte seg veldig ut fra Sabbath, så jeg er spent nå på om denne skiva her vil låte annerledes, selv om Tony Martin er med.

Coverarten er perfekt gotisk og bringer jo assosiasjoner til Eternal Idol, og en generell mørk stemning. En optimistisk interessert forventning, idet vi setter i gang Cross…Purposes!

Konklusjon: «Jeg likte umiddelbart drivet og riffinga i åpningslåta, Witness, nesten litt rart å høre Martin synge i lavere register. Riffinga er også kul her og produksjon og sound er veldig likt Headless Cross, og denne kunne nok vært en ren oppfølger.

Låtene overall har dog ikke gitt spesielt inntrykk, utenom Immaculate Deception, som virkelig ga meg Conception-vibber fra Parallell 
Minds-perioden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle sammenligne Conception og Sabbath, men det gjorde jeg visst akkurat.

Evil Eye kan også hinte litt om tidlig Ozzy–Sabbath i stemningen, men det er likevel å strekke det litt. Cross Purposes mangler de virkelige minneverdige låtene, men utover det er det et helt ok Sabbath-album, og det bærer ikke veldig preg av å ikke skulle være Black Sabbath. Det er fortsatt litt merkelig at de går tilbake til det mer glatte lydbildet etter Dehumanizer, nå fremstår Dehumanizer mer som the odd one out.

Det er dessverre ikke mye mer jeg har å si om denne skiva, annet enn at det hadde vært en naturlig oppfølger til Headless Cross, og de låtene som er verdt å sjekke ut er Witness, Cross of Thorns og Immaculate Deception.»

***

Forbidden (1995)

Forventning: «…Forbidden, som jeg ikke har noen anelse om hvilke sanger som er på, eller hva jeg kan forvente. Coveret var jo en festlig ny retning, fra gotisk til et tegnet cover nesten ispedd litt humor. Jeg vet ikke helt hva som ligger bak dette valget, eller hva de vil frem til, men jeg må nesten bare hoppe inn i det. Ses om 45 minutter, hvor jeg kommer med min…»

Konklusjon: «…eeerrrr. Tja, det var veldig lite her som sitter igjen. Det kunne i grunn vært Best of the b-sides fra Tony Martin-eraen, det er vel det jeg tenker. Få sanger som skiller seg ut.

Åpningslåta, The Illusion Of Power, er ikke dårlig og har litt Sabbath-doomfeeling over seg, men det er en veldig rar sang og jeg vet virkelig ikke helt hva jeg skal tenke når jeg hører den. Tittellåta er veldig Headless Cross-aktig, på godt og vondt, men verset med synth i bakgrunnen, straight trommebeat og litt gitarriff begynner å bli litt oppbrukt – selv om det alltid låter kult. Dette setter også streken for Black Sabbath med Tony Martin, og jeg tenker det nok er like greit.

Det er faktisk bare en offisiell
Black Sabbath-skive som gjenstår før denne lange reisen er over, og her har Ozzy blitt med igjen. Det skulle skje mye rot og drama mellom Forbidden og neste skive med Ozzy, og det er ikke noe jeg skal dykke inn i her men en gjennomlesing av wikipedia-siden dems får meg til å føle at det her er mer drama og medlemmer inn og ut enn Paradise Hotel. Uansett, 18(!!) år etter Forbidden kommer Sabbath med en skive som sikkert en del hardcore Ozzyfans så frem til.»

***

13 (2013)

Forventning: «Jeg tror kanskje Sabbath på dette tidspunktet trengte å få med Ozzy om det skulle være stor 
vits å fortsette. Dio gikk jo dessverre bort (bokstavelig talt) noen år før, og de fikk beklageligvis ikke
 fortsatt med det EGENTLIGE Black Sabbath, kalt Heaven and Hell (se bonus-avsnitt til slutt).

Jeg håper bare at denne skiva fokuserer på det som gjorde de noe unike når de kom med første skiva; tung og seig doom med okkulte undertoner, og ikke det rælet de ga siste åra før Ozzy ga seg. Jeg aner ikke helt hva jeg skal forvente, men jeg merker at jeg må bli overbevist
av dette, da vokalen til Ozzy aldri er noe jeg helt klarte å fikse. Here we go…

Konklusjon: «Dette var en interessant lytteropplevelse. La meg starte med og oppsummere denne skiva umiddelbart; dette var et verdig farvel til Black Sabbath med Ozzy. Jeg mener å gjenkjenne et (av flere, på godt og vondt) mønster hos Iommi, og ett av de er at han tilpasser musikken som skrives til vokalisten de har med seg. Det er ikke noe negativt i seg selv, og på en måte kan man kanskje si det er en styrke. Det gjør dog at albumene varierer ekstremt i uttrykk.

Før jeg bega meg ut på denne siste skiva, trodde jeg at dette var ment å være en avsluttende skive for Black Sabbath’s karriere, noe jeg fikk avkreftet etter å ha lest litt historikk rundt denne. Det var planlagt å spille inn flere skiver med Ozzy, men dette skjedde ikke. For min del vil jeg uansett anse dette albumet som det avsluttende Sabbath-albumet, for det var med det mindset’et jeg startet å høre på dette.

Skiva starter seigt, og det er gledelig mye nærmere forventningene mine enn det jeg fryktet. Det er seigt, det er treigt og Ozzy har fortsatt sin jamrende stemme som man forventer, og det hele gir faktisk et tilbakeblikk mot den første Sabbath-skiva.

Låtmaterialet varierer naturlig nok i kvalitet, men til tross for at det er et åpenbart frieri til fans av Ozzy-eraen, er det noe bra å hente her. Det er få låter som virkelig røsker i meg, men alt holder en helt grei standard, og etter Forbidden ser man jo hvor uheldig det kan gå.

Iommi holder seg mye til seige hovedriff og så uptempo midtpartier, men det er helt greit. Og slik holder det seg jevnt utover skiva, så det er ikke så lett å dra frem enkeltlåter, men noen er det. End Of The Beginning og God Is Dead skiller seg ikke ut, men de holder seg såpass i tidlig Sabbathsound at de er verdt å nevne. Dear Father gir meg, av alle ting, Dream Theater-vibber, det har nok med hvordan refrenget er og at jeg kan virkelig høre Labrie sin vokal der. Det er også en rett og slett god låt og gir et inntrykk av litt dypere mening i teksten. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle nevne Dream Theater i en Sabbath-setting, men jeg har jo allerede nevnt Conception, så..

Ellers er det Methademic som har en kul vibe, jeg er ikke 100 % sikker på teksten men de ordene jeg hørte ga meg litt 202-corona pandemi-vibe. Kul stemning og riff, spesielt inngangen til verset med groovy bass og trommer, og så gitaren og vokalen som kommer inn.

Alt i alt, et avsluttende kapittel verdig Black Sabbath sin noe schizofrene karriere, og alle fans av tidlig Sabbath burde være fornøyd med denne skiva.»

***

Bilde: PA Images

Endelig konklusjon

Når jeg nå skal oppsummere alt jeg har hørt gjennom over, krever det et eget avsnitt. Og… ..Wow, for en musikalsk reise dette har vært. Noe som startet som et personlig moro-prosjekt fordi jeg fikk lyst å få en full forståelse av hva Black Sabbath var for noe, mer enn bare Paranoid og Heaven and Hell, utartet seg til å bli et relativt omfattende skriveri. Fullstendig subjektivt, men allikevel noe jeg har endt opp med å bruke mye tid på. Spesielt siden dette ikke var ment å være en anmeldelse av hver skive, men mer en beskrivelse av min opplevelse av skivene, har omfanget og graden av detaljer variert fra skive til skive. Og opplevelsen av hver skive har blitt preget av situasjonen; noen skiver ble hørt gjennom mens jeg jobbet, noen ble hørt gjennom i bilen på vei et sted, noen ble lyttet gjennom med edru øre og andre ble lyttet gjennom i ganske ukjørbar tilstand. Jeg velger å tro at dette likevel har bidratt til en god helhetsoppfattelse, fordi det er slik livet er… man hører på musikk i enhver situasjon, og situasjonen man er i vil prege hvordan man opplever en skive. Så jeg skal prøve å oppsummere helheten av denne reisen.

Jeg hadde en oppfattelse av at Black Sabbath var legendariske fordi de hadde en helt enestående diskografi. At de utga toppskive etter toppskive, først med Ozzy, så Dio og deretter Tony Martin. Jeg må innrømme at denne oppfatningen var veldig feil, og sammenlignet med andre konstellasjoner som Maiden, Priest etc. kan Black Sabbath anses litt som Paradise Hotel-versjonen av et klassiske metalband. Bandmedlemmer kommer inn, bandmedlemmer går ut, vokalister byttes før man rekker å skifte side på vinylen, og det musikalske uttrykket er veldig schizofrent. Det virker som at Iommi aldri er helt sikker på hva han vil, og det blir ytterligere påvirket av vokalistene han har med seg, og så har det sikkert og å gjøre med ytre press fra plateselskap og privatliv. Men det skal ikke være tvil om at vi har å gjøre med en person som tross alt har en genuin evne til å holde ut og gjøre det som må til for å holde bandet gående, uavhengig av vokalist eller uttrykk. Og det skal man ikke ta for gitt, i en moderne verden hvor folk enten prøver for hardt eller starter og dropper prosjekter alt avhengig av om det de gjør blir
populært eller ikke.

Et annet spørsmål er jo hvor mye av det som er gjort, er gjort fullstendig edru eller under mye påvirkning. Jeg lurer også på om Geezer Butler er den egentlig 
masterminden bak Black Sabbath.

La meg forsøke å oppsummere med litt skriveri om 
hovedvokalistene:

Ozzy: Jeg har igrunn fått mine fordommer mot Ozzy bekreftet iløpet av denne reisen jeg har gjort. Jeg 
har aldri likt vokalen hans, han er ikke en teknisk dyktig vokalist, og selv om det kanskje aldri var 
premisset, er det vanskelig å komme utenom det når jeg selv er vokalist og legger vekt på det 
i musikk jeg hører. Jeg vil dra frem to høydepunkter med Ozzy, og det er debutskiva til Sabbath 

og
Masters of Reality
.
Sistnevnte var en positiv overraskelse, men dessverre ble ikke denne fulgt 
opp i det hele tatt. Black Sabbath startet med en unik doom-approach på førsteskiva, men jeg 
forstår ikke hvorfor de ikke fortsatte denne videre når Ozzy hadde de begrensningene han 
hadde.

Dio: Uten Dio ville Black Sabbath visnet. Etter Never Say Die var de utbrente både for inspirasjon og kreativ gnist slik jeg ser det, og at Dio kom inn ga dem en ny iver. Jeg vil tro han også satte litt krav til det som ble gjort. Og det er viktig å ha i mente at ved siden av Bruce Dickinson er Dio en av de beste vokalistene som vi noensinne har vært velsignet med å ha hatt. Fra jeg var liten har jeg dog holdt Heaven and Hell som den soleklare Sabbathskiva, men jeg innså at jeg synes Mob Rules var en mer interessant skive helhetlig, selv om jeg fortsatt synes H&H har sterkere enkeltlåter. Om det gir mening (Jepp 🙂 Y). Dehumanizer dog, kom veldig ut av det blå for meg. Jeg hadde sett albumcoveret på Free Record Sop når jeg var veldig ung, og synes artworken var utrolig tøff. Og jeg kunne ikke vite da at den nok er den Dio-skiva jeg vil ta frem når jeg vil høre en litt råere versjon av Sabbath, men med fantastisk vokal. Dehumanizer var mer røff i lydbildet og hadde mer referanse til tidlig doom-Sabbath i riffing og låter, så jeg var fristet til å sette denne som den beste Dioskiva med Sabbath. Men det er noe med produksjonen som ikke er helt der, i tillegg til at hvor enn doomy og tunge låtene er, er det ikke helt på høyde med Heaven and Hell, Die Young, Falling Off The Edge Of The World og Sign Of The Southern Cross.

Tony Martin: For et friskt pust Tony Martin var for Black Sabbath. At han ikke overtok rett etter Dio men fulgte 
opp etter
Ian Gillan
og Glenn Hughes hjalp nok veldig på, men det skal ikke ta noe bort ifra det 
han presterer på det meste. Det musikalske uttrykket som han la vokal på var både heavy og 
også noe gotisk med litt okkulte tekster, noe som var en perfekt kombinasjon. Jeg synes nesten 
litt synd på hvordan han ble kastet litt inn og ut av bandet ettersom Iommi (?) og plateselskapet 
skulle fokusere på hva som var kommersielt suksessfullt, men jeg vil si at han fra start til slutt ga 
alt han hadde. Forbidden-fiaskoen vil jeg forøvrig legge fullt på Iommi, i hvert fall ikke Tony 

Martin
. Jeg gleder meg for øvrig til soloskiva som Tony Martin skal gi ut.

Mange vokalister, en gitarist

Hva sitter jeg igjen med da, etter alt dette? Det er vanvittig mange inntrykk fordelt utover mange skiver og mange timer med lytting. Det har nok gått 4 måneder totalt siden jeg startet dette prosjektet, men det har også gitt meg tid til å fordøye underveis. Og jeg har også tidvis vært så dritt lei av Sabbath at jeg var usikker på om jeg gadd å fortsette. Jeg har nok også fått et mer edruelig bilde av Black Sabbath. De har gitt ut mye bra, men også sjukt mye crap som er forglemmelig og kjedelig. Men om det har gjort at de også har klart å lage de mesterverkene de har gjort, er det kanskje greit.

Jeg anerkjenner at de har hatt en enorm påvirkning på heavy- og doomsjangeren, og det kan man ikke ta bort uansett hvor kjedelig vokalist man kan synes Ozzy er. Så det må man huske på. Jeg innser ettersom jeg skriver at det er veldig vanskelig å skulle konkludere med en vokalist som jeg synes er best, selv om det absolutt ikke er Ozzy. De har alle bidratt med sitt i perioder hvor Sabbath hadde sitt uttrykk, og ville kanskje ikke vært der de er i dag uten dem. Om jeg MÅ velge? Da vil jeg nok si at Tony Martin-eraen er den jeg synes appellerte mest til meg. Perioden med Dio var enormt episk, men også preget av en del happy låter imellom som ødela litt den totale feelingen, på samme måte som Iommi gjør i Ozzy-perioden. Men med Tony Martin var det meste tungt og mørkt, det er i hvert fall det jeg sitter igjen med når jeg tenker tilbake på all musikken jeg har vært igjennom. Jeg vil alltid foretrekke Dio som en vokalist isolert sett, men i Black Sabbath-sammenheng og med det musikalske bakteppet, er det Tony Martin som virkelig traff en nerve. Det tapte seg litt med de siste skivene med Martin, men det er mer Iommi sin skyld enn Martin. Og jeg synes det var rart å kaste ut Martin for en skive med Dio, med bandets dramahistorikk, hvorpå det så gikk som det måtte gå, og Martin ble igjen dratt inn.

Men, det er på tide å sette en strek for dette nå. Jeg er veldig glad jeg bega meg ut på dette prosjektet, selv om det har vært krevende å holde motivasjonen oppe underveis. Jeg kan ikke si jeg har fått noe større respekt eller beundring for Black Sabbath, men jeg har fått en fullstendig opplevelse av alt de har utgitt og deres musikalske utvikling. Og dette var i grunnen målet med alt. Det flotte med en slik variert diskografi er at man kan høre på akkurat hva man vil… når man vil. Og forfedrene for doom og heavy fortjener en hylles for nettopp det de har vært!

Honorable mention: Heaven and Hell – The devil you know

Det er umulig å gå gjennom alt Sabbath har utgitt uten å komme innom Heaven and Hell-konstellasjonen, og jeg var ekstremt usikker på om jeg skulle omtale denne eneste skiva de gjorde, The Devil You Know, som en del av Sabbath. For de som ikke vet, ble Sabbath lagt litt uoffisielt på pause etter at den planlagte Ozzy-reunionen etter Forbidden ikke ble noe av. Da dannet Iommi Heaven And Hell-bandet sammen med Butler og Dio og Appice (trommis).

Iommi ville ikke lage noe forvirring siden Sabbath på det tidspunket var tenkt å være med Ozzy, samtidig som han sier «…it really is Black Sabbath, whatever we do… so everyone knows what they’re getting [and] so people won’t expect to hear Iron Man and all those songs. We’ve done them for so many years, it’s nice to do just all the stuff we did with Ronnie again.».

Så det er ikke lett å bli klok på hva han egentlig mener og vil. Men, jeg bestemte meg etter mye tenking på at jeg ikke ville regne denne skiva som en del av Sabbathdiskografien. Det er alikevel viktig å nevne denne, for det utgjør en del av totalbildet. Jeg skrev tidligere at med 13. som var Sabbaths siste skive med Ozzy, var en verdig måte å slutte sirkelen på. De startet med sin doomheavy, med Ozzy på vokal, og avsluttet i samme stil, med Ozzy på vokal. Men… denne ene skiva som Iommi ga ut med Heaven and Hell. I helvete… det starter tungt og seigt med Atom And Evil, og refrenget er helt fantastisk. Dio bringer frem en følelse det er vanskelig å replikere, og verken Ozzy, Martin, Gillan eller Hughes ville klart å gjengi dette. Herregud. Og når man prøver å trekke pusten sin når sangen er ferdig, så får du Fear kastet i trynet med et åpningsriff som slår deg fullstendig overende. Det er så tøft og ondt at jeg ikke helt klarer beskrive det.

Det må huskes at dette kommer etter at jeg slo meg til ro med at 13 var det siste albumet Sabbath skulle gi ut. Selv om denne skiva kom før 13, ble denne hørt på i etterkant grunnet at det ikke er offisielt Black Sabbath. Så om dere føler det er feil, får dere ta det opp med Iommi som ikke hadde baller (?) til å bare gi ut dette som Black Sabbath. Uansett, jeg er godt gjennom Fear når midtpartier trer inn (02:55), og dette er bare så utrolig bra, der det drar inn i verset igjen. Dio gjør akkurat det han er best på; å være den beste. Jeg kan ikke komme på sist jeg følte Black Sabbath hadde denne gnisten. Dette tidspunktet på en Sabbathskive er der hvor Iommi ofte begynner å miste fokus, og når Bible Black starter med cleangitar, med vokal og litt småbluesy sologitar, er det all grunn til å bli bekymret. Men så skifter hele stemningen seg fra dur til moll, og så bare eksploderer alt i en orgie av tung og seig heavy metal. Jeg må bare beklage mine fordommer, jeg forventet ikke dette.

Satt ut av denne jevnheten som ikke ligner på Sabbath, lar jeg neste låt, Double The Pain, fortsette. Den starter med noen sekunder litt i stil med introen til After All (the dead), før det ryker inn i et godt heavy metal riff. Dio skuffer ikke, og refrenget er straight in your face.

Nå var aldri tanken at denne reisen min skulle være albumanmeldelser, men denne skiva er den første på lang tid jeg fikk lyst å beskrive sangene, og det sier mye om kvaliteten. Siste halvdel av skiva klarer ikke helt holde interessen min oppe, men det er få band som klarer å holde fokuset og interessen til lytteren vedlike gjennom et fullt album, spesielt ikke Black Sabbath. Men utenom den noe unødvendige Rock and Roll Angel, som er en ballade ingen egentlig har behov for, holder nivået seg overraskende bra og jevnt gjennom hele skiva, og det er mer enn man kan si om de fleste Sabbathskivene. Det ender med en fantastisk episk låt, Breaking Into Heaven. Jeg ble veldig paff når denne kom som en siste låt for å avslutte skiva, etter å ha egentlig avsluttet Sabbath-gjennomhøringen med 13.

Og jeg må påstå at dette er den beste Sabbathskiva som er gitt ut siden Headless Cross, kanskje til og med siden Heaven and Hell. Fra det starter med den skikkelig doomy Atom and Evil, følges opp med Fear og Bible Black; det er så seigt og tungt, og med Dio sin rå fantastiske vokal føles dette bare superondt, og kunne godt vært dratt rett fra en moderne remake av Black Sabbath sin debutskive, hvis det var mulig.

Jeg sitter igjen med en tanke..off the record: Dette er jo den skiva som Black Sabbath burde ha endt karrieren sin med.