Det er torsdag ettermiddag i Oslo og turen går til Vulkan Arena. Dette er første konserten jeg opplever på denne arenaen og spenningen er til å ta og føle på. Køen har allerede begynt å bli lang og strekker seg igjennom Vulkan som en orm. Folk snakker om kveldens snakkis, Ice Nine Kills, som har med seg bandene Lansdowne og Skynd. Personlig har jeg ikke hørt om de første bandene som skal spille, men stiller med åpent sinn og nysgjerrighet. Ice Nine Kills er et band jeg har fulgt over lang tid og endelig er dagen her.

Alle bilder: A@B Photography. Se flere bilder fra kvelden HER.

Bilde: Lansdowne

I det dørene åpnes kommer det som viser seg å være bassisten til kveldens første band, Lansdowne, og gir ut coasters og roper: «Here, have a coaster! Its from my band, Lansdowne who are playing tonight and we hope you all enjoy!». 

Køen går smidig og relativt kjapt igjennom sjekk og billettkontroll, så cudos til de som jobbet under denne konserten. Job well done med å unngå knuffing, og de var svært hjelpsomme.

Vel inne splitter folk seg, enkelte fyker opp trappen til konsertlokalet og baren, mens andre stikker bort for å sjekke merchen til Skynd og Ice Nine Kills. Lansdowne gjorde det smart med å sette sin merch-stand rett ved scenen, for folk kom bort for å sjekke, kjøpe og slå av en prat med bassisten som var selger. 

Lansdowne er et amerikansk alternativ metalband som ble startet i 2006. De har lansert to album, Blue Collar Revolver i 2011 og Medicine som kom ut i år. 

Lyset fokuseres mot scenen og man ser bandet kommer på scenen og gjør seg klar. De starter med knallåten Medicine, og bare igjennom introen får man er fantastisk inntrykk av vokalist Jon Ricci sin stemme. Den drar til seg oppmerksomheter mot seg, og folk blir oppslukt i kvaliteten hans. Ren, rå og klokkeklar vokal som får det til dirre i lillehjernen, og man blir mer fascinert. Det tar ikke lang tid før man merker hvem som er de mest energiske på scenen underveis i sangene. Trommis Glenn Mungo har en sjarm og innlevelse som ble stor snakkis blant folk underveis i konserten, og etter. Med et digert glis som smitter over til alle og en hver skaper gode vibber blant alle. 

Videre kjører de på med Savage, som har en softere start enn Medicine. Her får man se mer av det herlige samarbeidet mellom gitaristene Josh Waterman og Shaun Lichtenstein. Den rytmiske harmonien lar folk leve seg inn i opplevelsen, og med vokalen som treffer igjennom med god lydteknikk. 

En annen som trekker mye oppmerksomhet, både med sjarm og kommunikasjonen med fans i salen, er bassisten Mike LaRoche, som tidligere nevnt trakk godt med folk til merch-standen og gav coasters utenfor. Litt uheldig da bassen ofte kunne bli dabbet ut av trommisen lydmessig, men energien og gliset veide opp for dette. 

Kveldens setlist er kun fra det nyeste albumet deres og det er et album av gode funky vibes, sjarm og en flott samling av musikanter som feeder av hverandres energi. Noen mer enn andre, men det er helt i orden for det er greit med noe rolighet i kaoset. Lansdowne avslutter showet med å takk for at folk kom, ønsket alle velkommen til merchen og starter på kveldens siste sang One Shot.

Mellom bandene beveger folk seg rundt for påfyll av øl, isbiter og drinker mens andre løper for å kjøpe mer merch. Blant annet Lansdowne sin. Jeg står ved siden av og hører på samtaler folk har seg i mellom om hvor fengende det var å følge med på bassisten og trommisen mens de spilte. Mens jeg står der kommer begge to ut for å starte preiken med fansen, og ender opp med å slå av en prat med de mens jeg venter på at Skynd skal starte. Underveis i samtalen forteller jeg litt hva folk rundt sier og de blir humbled av det. Jeg ender opp med få coasters av de, og trommisen står med hånden ut og sier: «Here, Miss. Have a dick-pic(k)!» Jeg ser ned og får meg en god latter, for i hånden er det et plekter,og det står dick på den ene siden.

Bilde: Skynd

Jo nærmere vi kommer Skynds spilletid, jo mer merker man at det har kommet enda flere mennesker. For det er blitt mye trangere ved fronten, og folk står mye tettere sammen. Folk blir ivrige og trekker seg enda nærmere da Skynds medlemmer kommer opp på scenen.

Skynd er et australsk industrielt-/crimerockband som består av medlemmene Skynd og multiinstrumentalisten Father. Disse startet opp i 2017 og har ingen album lansert, kun en haug med singler. Alle sangene omtaler en eller annen True Crime-sak, som f.eks Elisa Lamb og Columbine (Anbefaler alle å sjekke ut livevideoer av bandet).

Skynd ankommer scenen i mørk og melankolsk skjult drama, og spenning kan kuttes med en sløv smørkniv. De starter opp med sangen Richard Ramirez, og jeg har null forventninger eller tanker på hva jeg skal møte på. Stemmen til Skynd drar seg igjennom lydeffekter, og backupvokalen gjør at starten blir creepy på alle gode måter. Stemmen deres skiller seg ut ifra hva man ofte forventer av slike band. At det enten skal være want to be screamy eller ren og kraftig, men denne varierer fra bitch-power og witchy undertoner som bare sluker følelsene dine inn i musikkens deres.

Musikken de lager passer godt til historiene de har sanger om, som for eksempel Richard Ramires, bedre kjent som Night Stalker. Vokalisten har en attitude som gjør at man føler at man er en del av historien bak alle sangene. Fra frustrasjon og sinne til manipulerende og power-woman. 

En av sangene som stakk seg mest ut var Columbine, som handler om en av de mest omtalte skoleskytingene i USA. Melodien er som en villan-musikk i filmer, og noe av vokalen får fram hva tematikken i sangen er.

Resten av spillelisten deres består av sangene Jim Jones, Edmund Kemper, Tyler Hadley og Gary Heidnik. Alt i alt er musikken mye av det samme, selv om alle låtene er veldig forskjellig bygget opp. Mørke historier, dramatiske bevegelser, vanvittig innlevelse og mindfuck-følelsen med hvordan rytmen treffer en midt i trynet. 

De takker for seg og trekker seg rolig tilbake fra scenen, og alle trekker pusten dypt inn. Dette var en vanvittig opplevelse som man ikke klarer å forklare 100% hvordan var. Man må rett og slett oppleve dette selv, så er de i nærheten av deg så sjekk de ut live! Ihvertfall om du liker metal og true-crime! 

Det blir enda trangere jo nærmere vi kommer kveldens aller siste gruppe. Folk kommer kledd i kostymer, sfx-makeup, og folk er klare for hva som vil skje videre. En aften fylt med horror og metal. 

Ice Nine Kills er et amerikansk heavy metal-band som ble startet på tidlig 2000-tall, og de er kjent for å la seg inspirere av horrorhistorier. De har sanger med historie kjent fra Mike Myers, Freddie Krueger, Pennywise og mye mer. De har de siste årene kjørt på med Silver Scream-serien, hvor det fortelles en lang historie igjennom flere sanger og deres musikkvideoer. Så er du er fan av horror, liker heavy metal/deathcore, tror jeg du kanskje kan like INK. De er for øyeblikket med Metallica på deres pågående Europa-turne, så se de om du kan. 

Bilde: Ice Nine Kills

Vulkan Arena er fylt til randen med folk, og man føler spenningen stiger når lysene på baksiden av scenen skrur seg på og bandet kommer ut på scenen. De er alle kledd i dress og hvite skjorter, som en statement når de startet kveldens første låt Funeral Derangement fra albumet Welcome to Horrorwood: The Silver Scream 2. Det starter med et spadetak midt i trynet av bandets vokalist Spencer Charnas, som skriker til med sangen.

Gitaristene Ricky Armellino og Dan Sugarman backer opp Charnas i vokalene med deathcore scream og fryktinngytende stemmer som skaper horror-feelen på sangen. Charnas screamvokal røsker hardt i nakken, og man kjenner headbangingkrampene jobber hardt med å ikke ta helt av. Han har et godt samhold med fansen, og driver oppmerksomheten mot de gjennom sangene. 

Trommisen Patrick Galante er den som er mest anonym av alle medlemmer, da hans trommesett var såpass høyt oppe på scenen at man kun så ansiktet av og til, men det hadde ikke noe påvirkning på rytmen som spilles. Røft, hardt og treffsikkert. 

Bassen kommer godt fram i sangen Hip To Be Scared, som originalt var laget sammen med Jacoby Shaddix, vokalist i Papa Roach. Folk synger med klokkeklart og drar opp stemningen på selve konserten. 

Noen av mine favorittlåter ble spilt, som Communion of the Cursed, The Shower Scene og Stabbing in the Dark. Dette fikk rockefoten til å gå berserk, og nakken fikk seg en rundgang. Jeg trekker seg lenger bak i lokalet for å få en opplevelse av resten av konserten, og det er en stor fellesnevner. INK vet å holde koken, holde innlevelsen hardt, og fansen er hardcore uten aldersgrense. 

Det å se INK live er som å se korte horrorhistorier som drar en inn i en annen verden av tøffe trommer, raske gitarer, bass som får tennene til å dirre og en hypnotisk stemme med backup-vokal som ikke gir slipp på en. 

Hele kvelden avslutter med en standard takk for at folk kom, og at de koste seg før de smeller til med låten Welcome to Horrorwood, en sang som har vært mye omdiskutert i metalverden. Ikke for teksten, ikke for melodien eller musikken generelt, men videoen. En ganske ærlig, grotesk video som matcher sangen på en prikk. En sang om en mørke siden av Hollywood, og en smule mer dramatisk side. 

Kort oppsummering: Jeg gikk til denne konserten med kjennskap til hovedbandet Ice Nine Kills, og visste litt hva jeg gikk til. Oppvarmingsbandene hadde jeg ikke hørt om eller på, så disse var de jeg var mest nysgjerrig på. Om de tok meg med storm? Ja, det kan du si. Disse har blitt et fast inventar på spillelister, og jeg driver fortsatt å anbefaler disse til venner og bekjente. Ice Nine Kill var over all forventning, så hele kvelden var en suksess i mine og alle andres øyne. Stemningen var på topp fra start til slutt. En A++-kveld. 

Tekst: Anniken Oline G. Brandal