Bilde: Rise Above

Alle bilder er lånt av Svein Frydnes, som knipser for Festivalguiden, stikk innom der, der kommer det også anmeldelser og flere bilder asap.

Jeg fikk dessverre kun med meg en av dagene, men død så verdt det var bruke nesten 8 timer i selveste Bendiksbukta på Odderøya i Kristiansand. Mange vil ha minner herfra fra den gang Quartfestivalen hadde konserter her, vi som bor her har jo dette som turområde. Det er bare sååå digg at det står en scene der nede ved sjøen, og at det velter musikk ut derfra og som smyger seg oppover bakken og sprer seg ut i byrommet.

Måkeskrik@www

Måkeskrik er en non-profittfestival, innehar hele spekteret av nedtonet og chill stemning, ikke er det for mye folk og man blir aldri stresset. I seg selv en gedigen affære om man ser hva som skjer med mange andre arrangementer rundt forbi, der det kommersielle spiser seg innpå og hvor store deler av de frammøtte er det for festen eller fordi de har fått sponsorbilletter, eller bare vil henge med venner. Måkeskrik er nok der hos enkelte besøkende, men det er musikken og det som skjer på scenen som hele tiden er i fokus for de fleste. Det minner meg om den gang Quartfestivalen var i sine tidlige år, bare uten skandaler eller styrt av byens musikalske rebeller, og slik framstår Måkeskrik som en blanding av en genuin musikkinteressert enhet og en anelse hipster.

Etter å ha gått feil og avslørt en snarvei inn til festivalområdet, trasket jeg nedover plenen, så hvor koselig området var anrettet, så en båt, så i båten at det var puter, rappa en pute, trakk ned mot scenen, inn mot gjerdet, fant skygge, livet! For sommervarmen var på plass. Det var lite folk til å begynne med, og de som kom sent til festen gikk glipp av et flott mørkerockband, Outer Limits Lotus. Live framstod dette som en perfekt artist til å smøre systemet med. Sol, varme, skygge, plen, en musikalsk stil om jeg forbinder med 80-tallets svarterock, hvor en av mine kolleger trakk fra Madrugada som referanse. Men jeg hørte Thule anno sisteskiva, jeg hørte litt Elusive (norsk band innen (m)ørkenrocksjanger) og jeg hørte dype, melodiske og monotone vokalister, og hvor et par låter gikk litt hus forbi, mens resten framstod som sterke sanger jeg gjerne sjekker ut senere. For min personlige musikksmak var nok dette dagens.

Deretter stilte et band jeg ikke dekker redaksjonelt, Tape Trash, et indieband som fortalte meg hvor mye The Cure har hatt å si for musikkscenen. Kudos for flott bassing!

Rise Above er lokale helter, som jeg ikke har sett de live på noen år. Like in your face som før, det tyder på at de holder seg greit selv om også de begynner å dra på årene :). Jeg har sett de bedre, eller, jeg har sett de på en bedre plass. Jeg har magefølelse på at de spruter verst på mindre scener, der de kan smøre seg inn i publikum uten å ha en pit mellom seg og de frammøtte. Vokalisten klarte allikevel ikke å dy seg, og havnet på en surf. Det var akkurat som om det har blitt kutyme i hardcore-/metalmiljøet, for alle tre banda denne kvelden dro på med lignende stunt.

Metallen er hard, og som seg hør og bør i stilen de ligger, med melodiske innstikk. Etter hvert som gigen gikk seg til, snudde folk seg med bandet, og det ble bra med liv. Dette var også det første bandet som trakk greit med folk, man så flere og flere ankomme festivalplassen. Jeg likte basslyden, men den var drøyt høy på et par steder, derfor beveget jeg meg sideveis til jeg fant sweetspotten. I Rise Above, som i alle de tre harde banda denne kvelden, var bassen bærende i større grad enn gitarene. Synes jeg. 

Neste var som Team Me, et indieband som ikke faller under min paraply. Frisk rock med popelementer, og flinke folk. I lengden var det dog litt repeterende. Pluss for kontrabass :). 

Bilde: Blood Command

Blood Command hadde jeg gledet meg til å se, jeg har fulgt de greit i en tid, men i de siste årene har jeg falt av. Helt min stil var det ikke, men død som det hamra bra fett når alt klaffet! Jeg er ikke så fan av disse lykkelige gitarløpene, når de spiller disse lyse tonene, men bandet har bra trommis og knall bassist som jobbe runder. Det er uansett subjektivt, for det er en del av denne stilen. Joggedressene, som nok er litt hipster, hehe, funka greit. De hadde et samlende image som forsterket etter min mening. Og flere av låtene hadde elementer av thrash i seg, som jo er en sjanger som ligger i skje med hardcore mange ganger. Grensene er tynne. Det var også gjort godt med plass til rolige partier, og rolige låter. Hvorfor madamen valgte en rolig låt til å ønske seg wall of death slo meg som pussig, men det ble en litt abstrakt opplevelse å se folk rase rundt mens bandet egentlig ikke spilte så hardt :).

Australske Nikki, den tredje frøkna som fronter bandet siden oppstarten, skal ha for energisk opptreden. Stemmen er helt rå, men ikke en jeg synes skilte seg ut som veldig spesiell. Hun overlever på å være liten, sprø, gal, og så spille mye på sex. Det selger. Men hun framstår som en proff vokalist med følelsene på utsiden, og evnen til å flørte vilt med de som ser på.

Og så da, The Good The Bad And The Zugly. Jeg så de nylig, der leverte de bra. På Måkeskrik leverte de fryktelig bra. Man skjønte etter bare et par låter hvorfor disse headlinet dagens meny.

Vokalist Ivar falt ikke i smak i forhold til den lett harselerende dialogen mellom sangene. Han var veldig opptatt av å snakke ned Kristiansand, og da opp seg selv…? Ikke vet jeg, og jeg vil tro mye er show, kanskje alt, men det ble bare for dumt. Standupshow funker noen ganger, roasting også, men her ble det bare flaut. Munnkukeri kan smaksette totalopplevelsen, og det var litt der for meg. 

Men som frontfigur, og som vokalist i sjangeren? Hold på hatten! Haha, idiotisk sykt fett! Den selvsikre stilen med den überkule hipsterjakka ble totalt overskygget etter hvert, for fyren er jo en kapabel mann i å fronte et band! Man kan hate soundet og stilen, men man kan ikke benekte nivået på leveransen. 

Og resten av bandet fulgte pinadø opp. Dette var som, om det er mulig, å høre for seg Motörhead med mer speed. Basstrøkket regjerte, og her, i motsetning til de to andre banda, riffes det tettere og hardere. Jeg er ikke fan av Kvelertak, og ikke av Turboneger, og Turbo spesielt har jo skylden for mange band – også The Good The Bad. Men her skal jeg heller slakke litt på tømmene og tillate meg å si at Turboneger har fostret et bedre alternativ.

Jeg tror også at koblingen bandet og denne spesifikke festivalen var gull. For på Tons ble det ikke så god match, men her, i mørket i vannkanten, med fet lyd og fett lysshow, smeltet alt sammen til en gedigen opplevelse. Og jeg som egentlig ikke er fan av slik rock, hehe. 

De spilte timen, og det var helt perfekt, en balansert avgjørelse som etterlater godsmaken når man beveger seg bort fra Odderøya og hjemover.

Tusen takk til Måkeskrik for at jeg fikk lov til å komme denne fredagen, og dette bør du få med deg neste år! Om banda ikke stemmer, om du ikke har hørt om de før, er dette et arrangement der bookingen er kvalitetssikret og hvor man kan oppdage nye band. Det er som å gå på filmfestival der man bare løser billett til en totalt ukjent film og finner ut om det var noe for deg. 

Bilde: The Good The Bad and The Zugly