Det ble nesten ikke tur, men planen om å dra på lørdagen var plottet i kalenderen i lang tid og skulle gjennomføres. Kvelden før hadde jeg en konsert lokalt, se anmeldelse her på siden, så uansett hvor kjipt det var, og noen synes det var, at jeg ikke tok turen for å se tributebanda på Brynerockens tributedag på fredagen; jeg har bare så mye tid og penger :).

Bryne Mølle var oppusset og moderne, og inkluderte bra fasiliteter for et slikt arrangement. Scenen og salen var greit stor, og opplevelsen av å være i salen var ok. Det var noe som manglet i lydtrøkket, om det var anlegget eller salen vet jeg ikke, eller hvor jeg stod. Trommene var litt sparsommelige på trøkk ut, som gjorde at detaljer hos for eksempel Vorbid ble spist opp. Men stort sett var det kult å være tilskuer på Brynerocken slik sett, og jeg liker at alt er i en sal, at alle banda får like kår. 

Gratis kaffe er et megapluss hos meg, haha, og at man fikk kjøpt enkel mat via et bongesystem. Hjelpsomme og hyggelige folk over hele linja. Små kår, lokalt forankret, dedikasjon og en variert meny med musikk er stikkord for Brynerocken.

Bilde under: Taking Back October

Taking Back October er lokale karer som traff meg 50/50, der de låtene som skar litt ut var litt baktunge og hadde litt lite piff, mens de som funka var drivende fete. De lå litt i Purple-land, men hadde også hint mot bluesrock og også grunge. For vokalisten, som hadde en god stemme, kunne framstå som litt Eddie Vedder tidvis. Sterke kort var gitaristen, som hadde en flott tone i spillingen, og burde bruke de lange og stemningsfulle solotonene MYE mer :), og tangettrykkeren – for makan til kult Hammond som lå og pumpa i låtene. Bassisten skal ha for mye spilleglede, man ble jo litt bedre til sinns av å se på fyren :). 

Writing The Future var skivebom for meg på stil, men det fungerte overraskende bra på et ganske middelaldrende rock-/ og metalpublikum. For et yngre publikum i utgangspunktet, men som sagt …. Der gikk det i growl-/ren- blandet med rapvokal, og musikk som drev i land i både popverdenen så vel som metaluniverset. Det ble for stort sprik for meg, men når de hamra seg ned i det dype med bassamples og tunge riff, da likte jeg det. Men det ble fryktelig søtt til tider. De ble godt mottatt, hadde jevnt bra med folk gjennom hele konserten, og var superhappy med mottagelsen og responsen, og dro garantert fra Bryne med et smil om munnen. Og for menyens styrke var dette gull, for når fem band stiller med fem forskjellig uttrykk er det sykt bra for publikum. 

Bilde under, Writing The Future

Vorbid har man sett før, og jeg skal jo medgi at jeg savner thrashen fortsatt. Men det rare var at denne kvelden, der jeg synes lyden var litt klangete og litt lite distinkt, der tjente Vorbid greit. For de låt råere og litt røffere, selv om jeg savnet å kunne plukke ut og ikke skjønne alt trommeslager Marcus gjør :). Jeg savner bruken av flere eldre låter, men skjønner at de vil fokusere på nyskiva, og jeg bet i meg et par kule låtversjoner fra den nye skiva. Og det er sykt gøy å se på nybassist
Hans Jakob
(bilde under), som takler jobben med bravur, men som ser ut til å være like overrasket hver gang han er ferdig med et galemannsløp, haha. Den smålune humoren til vokalist Michael ligger greit i lufta, og han har blitt en bra fronfigur. Jeg krysser av for nok en gjennomført og bra konsert med Arendals store sønner.

Kardang har jeg aldri sett, jeg har heller ikke hatt noe med de å gjøre i promosammenheng, men jeg har fått med meg at de høster lovord både for skiva og livejobber. Og så vet jeg at tidligere bassist i Guardians Of Time, Jonkis, spiller gitar der. Og der slutter min kunnskap om bandet før Brynerocken. Og nå skal jeg ikke påstå at alle sangene var like sterke, men der alt kom sammen, der viste de pinadø meg at de har en lysende karriere. De spiller en blanding av rock’n roll og hardrock, og den hårfine miksen bærer flere av mine favoritter fra kvelden. Uten at jeg husker titler. Man noterer jo aldri mens man se og hører konserter skal vite. 

Det som var bandets ess var vokalen. For selv om man ble lettere flau over humoren til tider, mulig jeg bare ikke er i målgruppen som avholdsmann og mann over 50, hører man at dette er en som skiller seg ut. Mange kan synge, men mange har ikke den personligheten han har i stemmen. Vi snakker en flott melodiøs vokal som ikke er noe jeg forbinder med musikken Kardang spiller. Eneste er om vi trekker linjer til danskene i D.A.D., som er naturlig. For gitarene har mye av disse melodiske løpene som danskene behersker så bra. Og vokalen er her, med en hes snert og mye melodi og styrke.

Minus ble Highway To Hell-versjonen, den synes jeg ikke de klarte å formidle så bra. Vokalen ble lagt opp og ikke, og kanskje burde de valgt en annen låt, for selv med bra stemme var ikke Bon Scott noe jeg synes det klaffet å hive seg over. 

Bilde over: Kardang

Dynasty ble en litt blandet opplevelse, for jeg er ikke blodfan av bandet i utgangspunktet, men bevitner jo et superproft band på scenen. Og låtene jeg husker og har hørt, hitlåtene, de fungerer. Men det er låter her og der som virker å være litt fyllmateriale. Vokalisten er jo bandets spydspiss, naturlig nok, og leverer kjempebra. Og det som er kult er at det ikke er så mye mer enn et liveband vi ser, ikke masse juks og fanteri. Noen effekter og tangenter/sampler spes det på med, men jeg likte at de svetta og jobba seg gjennom setlisten som et ordentlig band. 

For meg er nok Dynasty helt match, men de spiller bra, lager gode popmetallåter og fikser å styre et publikum. Og som festivalgeneral Svein Harald sa, «…nå ser du en intimkonsert med et stort band», og det stemmer, og det er kult å oppleve slikt. Minus var en tullete bassolo og et ikke helt vellykket forsøk på å covre en snutt av Van Halen :).

Alt i alt en vellykket tur til Bryne, første gang jeg og min sønn var der. Vi kjørte fram og tilbake fra Kristiansand, og når man står og spiser frokost på McDonalds 04 på morgenen, etter seks timer pluss tur/retur, da har man lykkes som far :). Tusen takk for at jeg kunne komme, og folkens, se til Brynerocken, støtt lokalt, kom deg dit om du bor i type Bergen, Stavanger, Sandnes, Haugesund, det er faktisk ikke lange biten for dere.

Bilder av Dynasty under er lånt av fotograf Aleksandra Pająk.