Selskap: Ear/PLAYGROUND

Release: 01.08.14

Jammen meg inn i røva, her snakker vi om en skikkelig kremskive! Og denne har jeg fått med meg Arni på, så det vanker dobbeltreview :).

Der debuten for min del falt rett gjennom og ble en forglemmelig affære, er Light Of Dawn er helstøpt kraftsalve av en metalskive. Refrenger og sterke låter, soloer som alltid holder en knakende bra kvalitet og et realt spark i retning Helloween type Keeper-skivene er stikkord som for meg sikrer en sterk grunnmur.

Duoen Hansen og Kiske har lykkes i å overgå det meste begge har gjort på mange år, dette er langt bedre enn Gamma Rays siste utgivelser. Om jeg er for positiv sier du? At jeg bør sjekke ut andre skiver fra gjengen? Helt sikkert, men jeg har da hørt mye av det karene har levert, og jeg tviholder på at denne samlingen låter bør kunne tilfredsstille Helloween-fansen, de av dere som savner gullalderen. 

Unisonic@Facebook

Det er kjempegøy å høre at gjengen fikser å sy sammen en så komplett pakke, hvor alle låtene er bra og hvor de klarer å holde interessen oppe ved hjelp av heftige soloer, variasjon i tempo og kvalitet i alle ledd.

8,5/10

Yngve M. Jacobsen

Høsten utsatt på ubestemt tid, Unisonic setter kjepper i hjulene for alt annet enn lys og farger. 

Ikke uventet er det svært ufarlige saker Unisonic byr på når de slipper sin andre plate, mesterstykket Light Of Dawn. De som tror at det kanskje tøffer seg til litt når Kai Hansen er med, blir nok litt skuffet, for Mr. Hansen skriver ikke musikk i Unisonic. Det gjør nesten ikke Michael Kiske heller, det er Pink Cream 69s grunder og bassist Dennis Ward som står for nesten alt av komponering og produsering på Lights… (Ref Wiki). Med tanke på hvordan dette låter, er han Helloweens hemmelige komponist, eller farger medlemmene i Unisonic produktet litt?

Det begynner selvfølgelig med en intro ala symfoni og mektige lag av strykere. Det er stort, men så oppbrukt. Heldigvis går det ikke mer enn to minutter før det braker løs med ivrige powerbeats fra trommestolen. Ikke bare er introen typisk, men førstesporet, Your Time Has Come, er like erketypisk som første sporet på ca 80% av alle poweralbum utgitt siste 10 år. Kjappe gitarriff, bånn gass tromming, et endeløst driv som selvfølgelig toppes av frisk vokal med et erkemelodiøst syng med refreng. Det er en kjempetøff sang, det skal de ha, og allerede her tenkte jeg hardt på Helloween. 

Når Exeptional slipper løs sitt ledende bassarrangement, da trodde jeg jo et par sekund at det faktisk var Helloween jeg hørte på. Dette er forøvrig også en av mine favoritter på platen, den flyter så hinsides godt, herlig svevende stemning, og et superklasse refreng som mine barn lett hiver seg på i bilen. Er du i tvil..??..joda, det er enda svært snilt og lyst, men utrolig gjennomført og bra på alle plan. Nå er egentlig platen beskrevet, for det er mye denne type metal/hardrock man får servert.

Når Not Gonna Take It Anymore frigjør sommerfuglene i høyttalerne, da hører jeg for første gang klare Pink Cream-vibber i det instrumentale, en skikkelig sleeze/glam-metaller. Litt av det samme gjelder for Night Of The Long Knives, men så kommer Find Shelter, og favoritt nr. to setter hykkas på de to forrige. Her er er det litt opp i tempo, og en litt røffere nerve. Litt mer metal her, heldigvis.

Balladen Blood er så sukkersøt at det mest drevne AOR-fans blir mo i knærne, ihvertfall om man i sin tid likte så ville ting som Steelheart og lignende (Ja, litt ironi der). Oi, der kastet jeg stein fra glasshus….. 

When The Dead Is Gone kommer rett etter, og den er vel strengt tatt enda mer AOR enn nevnte. Men la meg forklare hvorfor denne etter ca. 8-10 høringer plutselig ble en av favorittene. Jeg hadde hørt platen masse hjemme, jeg tok den så med i bilen, og en natt jeg kjørte hjem så sent at det var langt mellom bilene, fikk denne en helt annen feel der den så vakkert fylte høyttalerne min med det mest melodiøse sjangeren har å by på. Jeg måtte kjøre omvei, og høre den på repeat, den traff så veldig der og da. Så, en nattecruise-sang av dimensjoner!

Som tredje siste kommer Throne Of The Dawn, og vi er igjen tilbake til den fengende litt uptempo groovinga. Etter denne kommer det to sanger til, men de har ikke siden første lytting gitt noe særlig, jeg syns platen burde sluttet etter Throne… Det er jo selvfølgelig veldig personlig, men hør selv, hva tenker du? «Høre selv» tenker du…klart du skal, for dette er en så solid plate at det er helt vilt. Ufarlig til de grader, men masse sterke låter, masse utrolig kule instrumentale partier, masse hinsides melodiøse vokallinjer sunget som bare Kiske i storform kan, masse glede, og masse superprodusert lyd. Jeg blir helt glad av denne platen jeg, hurra! (Der hurra-metal kommer inn altså 🙂 Yj).

Det blir full pott denne runden, for jeg finner ikke noe å trekke på, dette må jo være det beste sjangeren har å by på….ok, trekker et poeng, for det burde stått Helloween, Keeper III på coveret!

9/10

Tracklist:

1. Venite 2.0 
2. Your Time Has Come 
3. Exceptional 
4. For The Kingdom 
5. Not Gonna Take Anymore 
6. Night Of The Long Knives 
7. Find Shelter 
8. Blood 
9. When The Deed Is Done
10. Throne Of The Dawn 
11. Manhunter
12. You And I