Boka om bandet HAT fra Steinkjer kom meg i hende fra forfatter Jo Kristian, og det skal sies at jeg ikke er vant til å anmelde bøker. Jeg leser en del, men det er noe helt annet å forholde seg til musikk. Og når man ikke hadde hørt bandet, verken den gang eller nå, og skulle lese en bok om et fenomen som dette, blir prosessen enda merkeligere.

Boken er lagt opp i intervjuform, og det fungerer overraskende bra! Den er godt utstyrt med ordforklaringer, da det er en del dialektbruk, slengord etc., og alle personene som legger seg opp i bandhistorikken på godt og vondt, de er behørig listet opp i egen avdeling bak i boka. Det var kanskje det jeg slet mest med, å holde oversikten utover den harde kjernen, men samtidig er det et ganske lite problem – det var faktisk forfriskende å lese en bok som er bygget opp på denne måten. En annen fordel er at veldig mange stemmer kommer tydelig til, fra bandet selv, eks-medlemmer, livearrangører, personer som har vært tilknyttet Hat i årenes løp. Blant annet har Alex Rosén blitt tilgodesett med mye plass, og det er unektelig en viktig person i bandets historie. Og alle disse personene, som sentralt eller i randsonen står som brikker i spillet, er på godt og vondt, men mest av alt underbygger de fleste kaoset og styrker myten rundt gjengen. Jeg lar meg personlig ikke imponere av slikt, men boka er altså god underholdning, og flyter veldig bra – det var lett å lese gjennom, man ønsket å plukke den opp igjen dagen etter. 

Boka er spekket med bilder, utklipp, anmeldelser, og det var kanskje noe av det som virkelig løftet opplevelsen. Ofte har man noen sider i midten med bilder, her gjennomsyrer de helheten, og gjør opplevelsen bedre.

Noe av det jeg selv tok med meg som interessant lesing var innsynet i historikken til stedet, Steinkjer og omegn, lokalscenen. Der scorer boken høyt! For eksempel Huset, der de hang og spilte. Vi får godt innsyn i stigmaet samfunnet utsetter gjengen for, og garantert er dette ofte på sin plass, hehe. Men vi ser vennskap, et rikt miljø som pulserer, og vi ser noen som på egen hånd skaper noe som går fra å være et samfunnsproblem til å bli et samfunnsproblem med hjertet i hånda. Og som etter hvert bygger seg til å bli et kultfenomen, som jo er en kjent sak for slike tilfeller. For Hat ble store i sitt område, veldig store. Med forbilder som blant annet engelske Bad News føler jeg at det hele er litt absurd.

Bilde, fotograf: Ukjent, ©Hat

Boken bygger bra fra starten, fra grunnlaget, røttene, til et voksende hat, og til bandkonstellasjoner som kom i kjølevannet av oppløsingen. Men utover fokuset på bandet er denne boken noe mer. Den viser sosiale kår, problemer, elementer som kan stå som generelle, og da er boken en skildring mange kan glede seg over, lese og kjenne seg igjen i. Ihvertfall noe av det, forhåpentligvis :). Og boka kan fungerer som en advarsel om hva man ikke trenger å gjøre, og som det er greit at andre tar seg av.

Om det å bli rockestjerne, drømmen om å bli rockestjerne, sier medlem Kaka følgende: 

«Jeg har lært meg at vi må støtte opp om de urealistiske drømmene mange har. For noen kan faktisk drømmene gå i oppfyllelse, for andre kan de berge deg gjennom hverdagen.»

Sterke ord.

Personen Dar, som spilte trommer, framstår som en outsider som mange var redd for, som omtales med gru og glede. Nå vet jeg ikke hvorvidt han er slik i dag, men i boka er det ikke så ofte vi får innsyn fra ham, det er mest historier fra andre som utgjør fokuset her. Vettet har han også, og selv hvor gal han var, framstår han som moden og voksen nok til å snakke ned og til idiotene som løp rundt og veltet gravstøtter. At en som er med i et band som Hat har såpass gangsyn sier kanskje mest om hvor langt over grensen mange var. Nå skal jeg ikke unnskylde Hat, for det er nok greier i denne boka til å svartmale de også :). 

Det gjøres også et poeng at mye av det Hat gjorde og stod for, var pre- mange band. Gartnerlosjen nevnes, Jackass som konsept nevnes, Hat var først. Bare Egil er intervjuet, og nekter lett for at det var en inspirasjon, men hvem vet? 

Hat var fra Steinkjer, ikke verdens navle. Hva om Hat hadde vært fra Trondheim, fra for eks Svartlamon? Hadde de da vært bedre kjent utenfor egne grenser? Hadde de i dag vært der Luksus Leverpostei er i status, eller Ingenting? Ingen av disse to var jo heller ikke fra store plasser, så teorien min falt litt i fisk der. Men du skjønner poenget. Hat klarte å selge ut tusenvis av billetter når de begynte å kjøre comebacks, så stjerner lokalt krysses av.

Poeng til refleksjonen som fyres av ca halvveis i boka, del 2, Profeter i egen by. Jeg var kanskje litt skeptisk til at det var såpass mye igjen av boka, og hvor jeg følte at mesteparten hadde blitt fortalt, men jeg synes det fløt veldig bra, og det var interessant å få med seg etterdønningene, reunions, tanker og uttalelser fra medlemmene i dag.

En interessant bok, med historier jeg lot med fascinere av. Men jeg er absolutt ikke tilhenger av storparten av det de gjorde, vedrørende dop, fyll, drit og dra, det blir som å se en dokumentar på et kukband som ofrer seg for at andre skal se på – som jo er en stor del av underholdningsbransjen, hehe.

Delen som omhandlet minnekonserten og alt rundt dødsfallet til Ainn var hjerteskjærende, trist lesing. 

Bra bok, det ligger garantert mye jobb bak dette, for selv om dette er basert på intervjuer og uttalelser, sys det hele sammen til en velfungerende biografi. Mye logistikk ligger også bak dette, jeg skulle gjerne sett pulten til forfatter Jo Kristian underveis. 

En perfekt julegave til de som har alt.