Full tittel: «New Nights Of Euphoria»

Selskap: Svart Records

Release: 24.11.23

Strange New Dawn@Facebook

Med en nødvendig utvikling leverer Kristiansandsbandet sitt tredje album. Eller, det er en tid siden, men det har både tatt tid å bli kjent med skiva og det har som vanlig vært for mye å gjøre både med metal og i mine betalte jobber. Jeg unnskylder meg for ofte har jeg hørt, men jeg kommer nok til å fortsette med det.

De som har fulgt med på bandet, og kanskje også vet litt om folka bak, vil jeg gjette på både var overrasket og ikke over at deler av innholdet på dette nye materialet hadde tatt andre veier enn det som var tilfelle på de to foregående utgivelsene. Det er helt klart likheter, men de har i enkelte tilfeller dratt mye et stykke bort, og endt opp med et variert album. Jeg tror at de som møter bandet for første gang vil være veldig happy, og at de som har fulgt bandet tett vil ende opp med å skjønne at det var nødvendig med en progresjon. 

Om de hadde gjort for mye likt den sterke forrigeskiva, ville man nok potensielt tenke at det ble for likt, og at man som lytter ville begynt å svekke sitt forhold. Med de grepene som er tatt har de ihvertfall overrasket meg, og gjort at jeg både liker at de utvikler seg og at det ikke er like lett å vite og gjette på hva de gjør neste gang. 

Produksjonen er veldig bra, den er enda bedre enn sist, proffere, kanskje litt lysere? Jeg digger det mørket som er på Planet System, men venner meg sakte til dette nye.

Morten på tangenter har fått mye plass, og det er nok ett av de større poengene når man snakker om forskjeller. Låtene virker mye mer varierte, og arrangeringen er mye mer variert, og mye av dette skyldes flere av de partiene der Mortens dominerer eller er forsterket. 

Roy synger bra, som han gjorde sist også, men mulig hadde det vært en ide å endre noe av stilen neste gang. To skiver som har blitt veldig gode bør kanskje utfordres neste gang. Alt avhenger selvsagt av musikken, ikke bare vokalideene. Bruk av kor er funksjonelt, kanskje en ekstra vokal med litt kontrast? Men altså, det Roy leverer her er veldig kult!

Rytmeseksjon leverer et bra fundament, og Sven og Christoffer klarer å holde følge med dynamikken og flyten. De er nok litt låst i hva de kan gjøre siden låtene ligger i delvis like tankeganger og tempoer, men jeg er imponert over at de, som mange rytmeseksjoner, ikke forsvinner, men gjør seg gjeldende i låtene. Det kjipeste er jo når bass og trommer blir gjemt litt nede i miksen, men flere detaljer og overganger sikrer at jeg som lytter underholdes av hele spekteret av bandet.

Jeg synes arrangeringen fungerer, og det er veldig typiske Botteri-løsninger på mye her. Christian jobber mye innenfor de rammene vi kjenner han for, fra sin tid i In The Woods…, og flere steder her hevder det seg en del som lett er mer Woods enn Woods. Og det kule er at når de andre legger sine lag på Christians ideer, det ikke nødvendigvis låter slik allikevel. Da har de etter min mening både klart å beholde personligheten som skapte Woods og skapt en ny identitet til Strange New Dawn. For det er nok ikke så mange andre som låter slik. I Kristiansand har man av og til uttalt at det er noe i drikkevannet, flere band i årenes løp har hatt likheter, men samtidig egenart, og samlet er det noe som gjør at det eimer litt sørlandsk disharmoni av det hele.

Låtmaterialet på New Nights Of Euphoria smaker både doom, metal og litt progressivitet, og med et slør av en kommersiell edge. Selv om man absolutt vil legge dette i metal- og hardrockhylla, har de inkorporert lyder og effekter som utfordrer dette. Og jeg skjønner at skiva blir tatt godt i mot hos anmeldere og lyttere, som jeg vil tro i stor grad hilser på Strange New Dawn for første gang. Jeg klarer jo ikke helt å sette meg inn i den situasjonen, og holder en knapp på at denne nye virker som en delvis gjentagelse fra forrige skive, da med disse nye vriene. Og selv om Planet System for meg er favoritten, og hadde et par virkelig gode låter med refrenger som festet seg helt utrolig bra, har denne nye elevert bandet til en proffere plattform. Det er både subjektivt og objektivt et bedre album, New Nights Of Euphoria, og jeg tror jeg kommer til å spille de tre utgivelsene så langt side om side, at ingen vil slåss om favorittstempelet. I seg selv et kompliment. Et poeng er jo at jeg er langt unna å spille denne nye like mye som de forrige.

Jeg velger å ikke trekke ut låter fra helheten, men deler ut et lite pluss til Fortune Bringer, som har noe ved seg. En folkish feel, og denne kommersielle edgen jeg snakket om i god blomstring. Også Defenders Of The Faith faller under denne paraplyen. Og et pluss for flott solo på The Wake Of Icons :). På denne er det også sterke bånd til Candlemass, he-he. 

Jeg drar på med en liten økning, 

8/10

Tracklist:

1. Journey Within
2. Class Hero Idol
3. Defenders of Faith
4. The Wake of Icons
5. Fortune Bringer
6. Finding the Pieces
7. Seek It
8. High Strangeness
9. Sons of Galaxy
10. The Passing