Selskap: Season Of Mist

Release: 18.10.24

There is no FUN in Funeral.

Funeral@Facebook

Første gang jeg hørte vokalen trodde jeg at dette, dette kom til å bli litt kjipt over tid. Det er en veldig spesiell stemme, type mørk operatisk, med en dunkelhet og en sakral stemning, og smurt på med en (jepp) varierende monotoni. Monotonien går mer i hvordan stemmen ligger, måten det beveger seg lite og at det stort sett løses ganske likt gjennom skiva, men i miks med musikken og produksjonen, der alt ligger i miksen, og samspillet, så det er absolutt IKKE en negativ monotoni. Først trodde jeg det, hvor gøy er det å lytte på, uten nødvendigvis en større sammenligning, gregoriansk chanting liksom? Men det er dybde her, det er organisk dybde, og lag på lag som man kanskje må til metallen for å finne? Og det er særs spennende å høre noe annerledes innen doommetal, vokalen er svært dyp, og kraftig, og vokser idiotisk mye på lytteren!

Flere øyeblikk var type kaldt nedover ryggen-øyeblikk, disse kom gjerne på plass etter at jeg hadde blitt litt bedre kjent med sangene. På Procession of Misery, rundt 01:20, skjer det noe fett med vokalen, lagene, og der man får en smak av slik flotte og fantastiske Saviour Machine var på sitt beste. Riffene, tyngden, metallen, alt koblet med dette klassiske, det skolerte, jeg skjønner hva trommeslager Anders sa i intervjuet i forhold til den nye vokalisten, Eirik. «Han er definitivt den sangeren jeg er aller mest fornøyd med gjennom karrieren.»

Les intervjuet HER.

Det er, etter tid med skiva, liten tvil om at Funeral har levert kanskje sitt beste album. Og kløktig valg av åpningslåt, den fungerer kjempebra, presenterer bandet slik det er nå supert. Når jeg går tilbake til de tidligere skivene har mye datert seg, men alt har en sjarm, og tyngde. Men Gospel Of Bones er enormt bra! I selskap med albumet vokser det konstant, og når man får vokalen og brygget til Funeral under huden, legger det seg som ny hud på meg, det er utrolig deilig å være i selskap med dette.

Man skal også være svært nøye i å applaudere Ingvild på fiolinene. Uten dette elementet tror jeg faktisk ikke Gospel Of Bones hadde kommet i mål på samme måte. På nevnte Procession Of Misery låter det som om Ingvild har lånt et øre eller to til norsk folkemusikk, for tonene der minne om det. En dommedagsslått, i alle dager?! Og Ailo’s Lullaby, man skal være totalt ubrukelig om man ikke finner den vakker.

Og selv om Funeral har store sko i sjangeren på en internasjonal skala, er det kult å si «…og dette kommer fra lille Norge?» Og hvor i alle dager er rikspressen? De vet ikke opp ned på bra metal i stor grad, og heldigvis kanskje, for Funeral er for de som bryr seg litt ekstra om stemninger og analt lite kommersielle løsninger.

Helt venn ble jeg ikke med vokalen på de par første minuttene av To Break All Hearts Of Men, men som variasjon er det positivt. Jeg vil gjette på at bandet visste at de pushet grensene her, og at noen ville kommentere. En lignende løsning fungerte bedre på sistesporet, som jeg faktisk synes ligner litt på In Vain, bandet til Funerals forrige vokalist Sindre. Og på denne låten drar fiolinen noen utrolig vakre Devil Doll-ske toner, utrolig bra levert frue!

Som album er dette faktisk et som kan, for meg ihvertfall, være begrenset i å spille for mye. Det gjør noe med deg. Det er dystert, og man blir litt fanget i det hele. Sjekk 01:40 og litt på Når Kisten Senkes, haha, lukter litt Devil Doll der. Og den feite overgangen til soloen, mann, dette er nær det beste man kan forvente.

Prøv å dra på dette i headsettet når du er på et kjøpesenter, så skal du oppleve noe surrealistisk :). To verdener møtes.

9/10

Tracklist:

1. Too Young To Die
2. Yestertear
3. Procession of Misery
4. These Rusty Nails
5. Ailo’s Lullaby
6. My Own Grave
7. To Break All Hearts Of Men
8. Når Kisten Senkes
9. Three Dead Men