Agabas + Sungoose (Kristiansand, 25.10.24)

En svært saxy kveld på Vaktbua, der gulvet var nær i å kollapse.

Bilder ble det ræva med, enten var det nesten ikke lys, eller det var rødt, eller det var folk som klikka rundt og dytta slik at man ikke fikk prøvd å knipse. Og ved scenen kunne jeg ikke stå, der var det jo full tilt!

Da snakker jeg Agabas, for når det progressive lokalbandet Sungoose spilte, var det en mer balansert opplevelse, der smoothe progressive partier vekslet i å underholde folk kombinert med vegger av hard rock og metal. På en måte, selv om det er en litt lettvint forklaring, framstod de for meg som en miks av King Crimson og Opeth. Nå er jeg såpass gammel at jeg har hørt på prog i flere år enn bandmedlemmene har levd, og litt til, men er superimponert over at yngre musikere leverer så bra. Det var ikke alt som falt i smak, enkelte vokallinjer, tonevalgene, var litt bom, med Nathaniel, som også spiller bass, hadde flere strenger å spille på (!), med growl, en ren stemme som både var mørk og lokalisert i et snillere landskap, så det var lite å klage på. En flott jobb fra trommeslageren, mye kult på overganger, og spesielt dynamikken gjorde seg bra. I dette bandet er det faktisk de to gitaristene som blir stilt litt i skyggen, du hører de godt når de trøkker på og bærer av gårde med riffene altså, men når en flink saksofonist, nevnte Nathaniel og trommeslageren tar så mye visuell plass, må gitaristene faktisk tåle å bli litt usynlige :).

Sungoose framstår for meg som et band bestående av skolerte musikere som gjerne har kommet sammen i forbindelse med undervisning etc. At de har gått eller går på musikklinje sammen. Jeg kan selvsagt ta feil, og selv om mange slike (om det stemmer) ikke varer mer enn årene på skole, eller at man blir enda flinkere og beveger seg til andre prosjekter, var det bra med røyk ut av pipa på Vaktbua denne kvelden.

Det var en kurant pluss opplevelse å få med seg dette.

Bilder ble det som sagt ræva med, eneste jeg fikk somlet meg til å knipse var trommeslager i Sungoose, som da får være artikkelens ansikt utad.

Agabas?

Igjen:

Agabas?

Når jeg kjørte hjem, gjennom Kristiansand sentrum, i mørke, med våt veibane og vanskelige lysforhold, og måtte passe meg for å ikke kjøre ned fulle folk, slo det meg at alle de som var der var folk som hadde gått glipp av…. Agabas.

Dødsjazzen til bandet har jeg fulgt lenge, og jeg mener jeg må trekke linjene tilbake til 2019 for å markere mitt første møte med gjengen. Etter dette har jeg fulgt de greit, anmeldt, intervjuet, meldt nyheter inn, og det var ekstra stas å hilse på etter konserten, for dette var et band jeg virkelig hadde lyst til å få med meg. Og hva er vel bedre enn at de tar turen til byen jeg bor? Jeg var egentlig plottet til en gig i Arendal denne kvelden, men hadde en liten knekk i systemet etter mye jobbing, og var ikke helt i vater til å kjøre ti mil tur retur, og da ble det Vaktbua istedenfor.

Lydmannen, som virkelig jobbet for lønna i å holde miksepulten i ro, den flyttet på seg når folk dunka borti eller når gulvet gynget og hele greia forskjøv deg, hehe, skrudde bra på begge banda. Men å sette en slik miks som på Agabas, det var imponerende. Det trøkket, der alle detaljene kom fram, og det volumet, imponerende!

Gulvet? Jo, det gynget så kraftig at jeg nesten trodde jeg kom til å havne under en haug av mennesker i et hull, så rått var livet på Vaktbua. Folket som kom, de rocket metal! For et publikum!!! Og jeg så kun to stykker jeg kjente, så dette var en annerledes oppmøte enn det jeg vanligvis pleier å oppleve.

«Se for deg en monstertruck full av adhd-unger krasje med turnebussen til Rammstein og Frank Zappa samtidig.»

Det er litt poengløst å skulle forklare til folk hva man gikk glipp av, men se for deg en monstertruck full av adhd-unger krasje med turnebussen til Rammstein og Frank Zappa samtidig. En utrolig sprø og flink trommeslager, insane instrumentalister, men mest av alt et imponerende skue på samspill, tightet og levering av energi. Dette er folk som jeg tror ville fått en diagnose om en psykiater hadde overvært seansen. Dette er greier som ikke kan læres på en skole, dette er rett og slett så primalt at det må dyrkes eller har vært der fra fødselen. I det streite samfunnslaget vil man kalle det en defekt, jeg kaller det kunstnerisk galskap og et enormt talent.

Og det var så mye liv i publikum at man måtte holde unna folk som kom mot deg i full fart veldig ofte. Og du vet når det starter circlepit på en konsert, og man bare kan flytte seg ut av sentrum, og bare holde seg rett utenfor kanten? På Vaktbua har man ikke en slik sone. Medlemmene kom plutselig seilende mot deg, løftet fram og opp av folk i salen, og det var stagediving med folk som ble kastet opp og ned og var helt oppe i taket.

Dette var en sånn gig som man i ettertid vil angre seg for å ha gått glipp av, og jeg har heldigvis fått krysset av enda et band på min bucketliste.

Har du et fett bilde eller to fra gigen, send gjerne til meg på yjmetal@gmail.com