Selskap: Private

Release: 20.12.2024

Det er fortsatt extremt, hardt og kompromissløst.

Allfader@www

Med gjester på plass i noen av gitarsoloene, og Major Parkinson-tangentrykker Lars Christian på tittelsporet, som krydder, drar gjengen i Allfader på nytt tokt. Og det er mange år siden de slapp skive. Jeg husker ennå det litt makabre når andreskiva kom og bare ble lagt død av selskapet. Noen fikk det med seg, men når man hadde litt momentum på debuten, og når det svikter der, vil jeg gjette på at Allfader har tenkt tanken på at de mistet toget den gang. Nå er de uansett tilbake.

Stort sett er det for lite soloer synes jeg, de er over veldig kjapt.

Produksjonen er ikke så langt unna forrige skive, men den er kanskje litt mer åpen, et litt mer åpent landskap. Det er også litt mindre heseblesende metal her, men frykt ikke, de har blitt eldre, men husker fortsatt hvordan det er å kjøre vogntoget med gassen i bunn.

I de første rundene synes jeg skiva var litt anonym. Jeg fikk liksom ikke helt taket på noe mer enn at de durte på og det låt Allfader. Jeg føler fortsatt at det er litt lite personlighet i låtene, at det er vanskelig å skille de. Hver låt består mye av riff og energi, og da får jeg en feel på at dette samlet er en bombe man må forhold seg til.

Noen hooks er det definitivt, som der de leker seg litt med mer melodi enn jeg er vant til med herfra, som på The Tower. Der er det en touch med power/melodisk metal, uten at du skal lese powermetal i dette ;).

Låten der Idar fra 1349 gjester på, er en av de typiske kompromissløse. Der slår de godt fra seg, med disse små vriene i riffene. Disse liker jeg, Allfadergøtta er så flinke til å ikke bare riffe rett fram og fort, men legger til mange små haler og endringer underveis. Det i seg selv er en signatur.

Vokalen er brutal, ikke en veldig annerledes approach enn før, vi har en blanding av svart og død, med en monotoni som bygges opp av melodiske gitarmelodier under. Sammen fungerer dette ofte veldig godt.

Variasjon i form av dynamikk er ikke noe Allfader bruker for mye, det er enten hardt eller drithardt, haha. Med en feit riffhugging på tittelsporet og feit groove, er det allikevel det brutale som regjerer, selv om det på denne låten benyttes en del fett i form av melodisk vokal og et sårt tiltrengt nedeparti.

Broken Love, sistesporet, er også en del annerledes enn det jeg forbinder med bandet. Her er det en solo som minner om Maiden, som jeg vet er en favoritt hos noen i gjengen. Også den tammenedgangen og cleanpartiet 03:42ish er litt her. Gøy! Jeg likte også slutten der, der de bytter om og demper med en effekt. Veldig kul slutt på skiva. Og en helt annerledes låt enn jeg hadde forventet. Renvokalen er bra, men har litt å gå på. Den kan minne litt om Blind Guardian. Den tjener dog låten, og med vekslende ren og rå, sys Broken Love sammen til en kurant affære.

På Compelling Unknown Force hører vi denne sykt typiske riffingen fra bandet. 00:33 inn, og du skjønner hva jeg mener. De bruker folktoner i galskapen, som også er en signatur hos bandet. Det og en trommis som jeg ikke skjønner orker :), for det er idiotisk tungt å spille slik. Maks hardt og helt vilt kraftig.

Death metallen er tydeligst i åpningssporet, der monstergitaristen Michael fra Vorbid legger igjen toner. Denne låten er nok det som trekker tankene med tilbake til Black Blood Flux, forrige album.

Alt i alt et kult gjenhør med bandet, de er fortsatt der at de har egenart, ikke deler ut småkaker, men hiver hele fenalår etter folk. Hvorvidt dette er noe som kan gjøre bandet stort og farlig i dag vet jeg dog ikke. Verden har endret seg mye på 14 år, men jeg vil jo håpe på at de med denne tiltrekker seg litt oppmerksomhet og kanskje til og med lanseres på et selskap neste gang. Live er de helt fantastiske, så IKKE gå glipp av dette om de kommer til en scene nær deg. Det er bare å booke de!

Intervju kommer.

7,5/10

Tracklist:

1. God-Emperor (med Michael Eriksen Briggs)
2. Tigers in the Mud (med Tom Andersen)
3. The Tower (med Tom Andersen)
4. Wars Are Fought With Weapons, but They Are Won by Men (med Idar Archaon Burheim)
5. Call of the Void (med Lars Bjørknes)
6. Compelling Unknown Force
7. Broken Love