Les tidligere publiserte artikler:

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: «De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Tordentale, en dannelsesreise gjennom kunst, kultur og heavy metal

Per Ståle drifter og driver podcasten Tordentale, du kan sjekke ut den HER. Der er det episoder dedikert til Manowar, Metallica, Pantera, Wasp, og mye annet rart, også filmer og diverse. Jeg har hatt og har mye glede av denne casten, og mye av det Per Ståle forteller og tar for seg, er veldig innsiktsfullt og får meg til å tenke, og jeg lærer en del nytt.«

«Tordentale er en podkast om kunst, kultur og heavy metal, men hovedsakelig heavy metal. Jeg startet under pandemien, og opprinnelig var målet å bruke 50% av episodene til å utfordre egne fordommer med nye inntrykk innenfor musikk, film og litteratur. Det gikk så som så, og etter hvert har det mutert til å bli en slags samtaleterapimonolog og radikaliseringskanal om ting jeg elsker eller tenker (for) mye på angående hardrock og metal. Og Manowar. Mye, mye, Manowar.»

***

Vi føres inn i rettsalen, vi er tiltalte for å ikke bare ha gode ting å si om Metallica, og da er det bare å krysse fingrene og håpe at vi blir behandlet rettferdig, for det gjelder vel for alle? Justice for All? Yngve og Per Ståle har dukket under og fordypet seg i bandets for mange beste album. …And Justice For All fra 1988. Per Ståle åpner det hele.

…And Justice For All

Vi legger Garage Days bak oss, river noen måneder av elging i solnedgang-kalenderen, tar en neve smertestillende i påvente av stormen i kommentarfeltet, og vender blikket mot Det Herrens År 1988. Året som ga oss så mye, eller kanskje alt? Manowars Kings of Metal sprengte høyttalere og skamvett verden over, Death løslot den fantastiske Leprosy-plata og reddet fremtiden til cargoshortsindustrien, Bathory slapp den banebrytende LP-en Blood Fire Death, forfatteren av denne teksten ankom endelig vårt eksistensplan til stormende jubel fra helsepersonell og geistlige, og ikke minst fikk vi …And Justice For All, pølsen i den episke kransekaken vi kjenner som Metallica.

En del har sterke meninger om dette albumet pga. dårlig smak og enda verre intimhygiene, men jeg skal ta kritikken på alvor nå innledningsvis for redelighetens skyld. Ja jeg vet om bassen, ja det er synd at det ikke er tydeligere bass, ja jeg elsker også Jason og vil gifte meg med ham og gi ham alle barna han innerst inne alltid har ønsket seg, ja bassen er lav forbaska masekråker JEG SKAL BANKE DERE ALLE JEG SVERGER!!!

*ehem*

Har jeg nevnt at dette er min favorittplate av Metallica? Nei? Ok, men det er det altså, så trå litt varsomt plis. Før start får vi rett og slett sette oss som mål at jeg skal forsøke å oppsummere så godt jeg kan hvorfor dette er tilfelle, og hvorfor alle som er uenige burde sendes til Bastøy for litt allmennutdannelse. Men saklighet troner som vanlig høyest.

For anledningen er det den loslitte CD-en fra hylla som nytes, som seg hør og bør. 

Låtene

Blackened 

Vi må notere oss to ting med denne låta. For det første er det Newsteds eneste skrivebidrag til plata, noe som er en synd og en skam med tanke på hvor interessant og rått arbeid han la ned på Flotsam & Jetsams Doomsday Deceiver noen år tidligere. Det andre er introen. Herre min skaper for en intro. Ut fra tåka kommer gitarene. De kvasseste og råeste sagbladene i verden, og så SMELLER vi godt i gang med en av de råeste albumstarterne på denne siden av Uranus. Ikke bare jobber riffarmen til James trippel overtid, ikke bare mishandler samtlige av lemmene til Lars absolutt alle millimeterne av det Meat Loaf-gigantiske trommesettet, ikke bare er gitarlyden noe av det desidert grommeste jeg noensinne har hørt, men så er det sabla HEAVY, aggressivt i tolvte potens (med Viagra på toppen) OG gitarsoloen er så skarp at den kunne trimmet nesehårene på en kortvokst italiensk rørlegger på ti meters avstand. Hvordan i alle dager skal man beskrive sånt med noe annet enn ærefrykt?

Vokalen til James nærmer seg også kritisk masse her. Justice er faktisk forbudt i over fjorten norske kommuner fordi det var mistenkelig mange femtenåringer som spontanantente etter å ha hooket WalkMan’en sin opp til dette kraftverket. Bare anslagene på hver frase er for Mike Tyson-ambolter å regne, for eksempel slagerne:

FAYAH!!

TAH BEGIN WHIPPIN’ DANCE OF THE DEAD!!!!

BLACKENED IS TEH EEEND!!!

TAH BEGIN WHIPPIN’ DANCE OF THE DEAD!!!!

COLOWOLBLACKAN!

Fyttigrisen. Bridgen drar frem noe jeg sjelden hører snakk om med denne plata, nemlig de mange flotte melodiske partiene som flettes sømløst inn sammen med den kompromissløse riffingen. Her har vi Metallica på toppen av absolutt alt, catchynessen er maksimert samkjørt med aggressivitet av høyeste og sinteste klasse. Klasse er faktisk ordet for dagen, merk mine ord.

…And Justice for All 

Dere lurer meg ikke en gang til, gutta. Det starter soft og så kommer smellet på fuzzen og de tunge trommene. Vi har hørt mange ganger det før. Men du verden som dere flørter med meg da, jeg begynner snart å rødme, roser og sjokolade og greier, virkelig? 

Når anslagene er ferdig girer bandet videre med en meget lun overgang, de nærmest saktegående trommetouchene til Lars blandet med riffet her er samtidig dritraskt (det er ikke det) og råtøft (det er det definitivt). Låta er en av mine største Metalli-favoritter gjennom tidene, og motorsagriffene i versene er noe som sårt savnes i livesettinger der man ikke har like mye studiomagi. For her er det MANGE gitarer, vokalister og alt annet enn bass tydeligvis, lesset oppå hverandre som verdens mest imponerende vedstabel. Dette er en av Metallicas mer dritlange låter som rettferdiggjør hvert eneste sekund, det er riff gjemt over, under, ved siden av og INNI andre riff her, jeg tror Lars har blitt byttet ut med et riff, Kirk røyker riff, James ER riffet og så videre. De er overalt, jeg ser dem når jeg skal sove, snikende rundt i soverommet. 

Vi hører at dette er et sinna album, men det er langt fra psykotisk. Det er kalibrert, finjustert og nøye taima og tilrettelagt. Om tonen og attacken her skyldes at de ville hevne seg på verden etter Cliffs bortgang er det definitivt en rett som serveres så kaldt at tunga setter seg fast i bestikket.

Avslutningen. Er. Så. Vakker. Melodiene drar alvoret frem i de harde akkordene, rett før vi får en målrettet men samtidig uventet pangavslutning. Woah. 

Eye of the Beholder 

Hey hey, nå er vi inne i ObskuricA–land igjen. Her chugges det en smule mer mens Lars varmer opp dobbelbasstrommene. Merkelig nok er dette et pausenummer, vi får en liten hvil fra farten og den mildt sagt fremoverlente stilen fra de to første låtene, uten at det går på bekostning av vibber eller albumets reise. Om det er lov å være litt pretensioso inni all denne oppstandelsen. 

Jeg tar meg i å savne denne versjonen av James som låtskriver, både musikalsk, men også lyrisk. Jeg har allerede nevnt melodiene og riffene, men at han lener seg såpass godt inn mot politikk, filosofi, psykiatri, krig og djevelskap på dette prosjektet her at skulle ønske at ikke alt det ble lagt så bastant på hylla etter dette. 

One

Den Store Låta fra albumet, og kanskje den eneste låta her som (nesten) har blitt ødelagt av overeksponering gjennom årene. Det er ikke uten grunn, for den er et kunstverk innenfor balanse, prioriteringer, melodi, aggresjon, presisjon og mosjon (trengte et siste sjon-ord på slutten der). One passer for alle, på akkurat rett måte. Det er en låt med popaktige kvaliteter som suger til seg wannabes, husmødre, rånere og kulturministre, men samtidig innehar absolutt alt som kan verdsettes av folk med hardt hode, kaldt hjerte, knyttende hender og livsstilsykdom-preget helse. 

Tematikken om soldater i krig som ofrer seg for noe de ikke forstår eller bryr seg om kjenner vi igjen fra for eksempel For Whom The Bell Tolls, selv om det er en langt mer moden variant som kommer frem her. James maner lett frem bilder av en lemlestet kriger som aldri kan kjenne verden lengre, og viser samtidig en rød tråd tilbake til Welcome Home (Sanitarium) med hvordan det lekre cleangitarspillet virkelig bygger opp angsten hos hovedpersonen. Vi kan også høre frempek mot The Unforgiven her, så om du leter etter én låt i karrieren som binder sammen hva Metallica gjør best, kan du umulig tape med å satse sparegrisen din på denne. Kirks lette mikrosolo fremover mot bridgen bidrar sterkt til tonen, men bridgen tilhører Kong Lars Den Stutte. Jeg har ikke ord for hvor mange ganger jeg har trommet denne basstrommebeaten med hendene mens jeg venter på at noen skal bli ferdig med å snakke om følelsene sine slik at jeg kan fortelle dem om hvor rå trommingen er i bridgen til One.

Hele siste halvdel av denne låta er en festoppvisning. ALT sitter som spikret, ALT funker, ingenting er slapt eller halvtenkt. En tolvretters inkludert obligatorisk inntak av hele vinkartet. Og maskinpistoltromming på slutten. Digg.

The Shortest Straw 

ObskuricA del 2! Alle klassiske Metallica-album har minst en låt som jeg er marginalt mindre fan av enn resten, og i dag er det denne låta. Som nevnt i tidligere artikler i denne serien er det som trekker ned her at alt det andre materialet er så inni hampen sterkt at det kun er i sammenligning at det skorter knøttlitegranne. Den trekker ikke ned snittet, den gjør jobben sin og rettferdiggjør sin eksistens, men har ikke den lille umfen til å bo i leiligheten med takterrassen sammen med de andre, og det er jo helt greit å bo i boden?

En heftig basic låt, der vi kan bli mer kjent med AJFA-riffet. Det er ikke et konkret riff, det er en rytme som oppstår opptil flere ganger i løpet av spilletiden, der du hører en riffing som kunne passet inn på en annen låt, men som havnet her. Kanskje variantriff er det ordet jeg leter etter? En nær slektning av søskenflokken på tittelsporet er det i hvert fall. Det som trekker veldig opp er at det er masse krydder på gitarfronten som spiller opp låta, så det er virkelig ikke en skippbar låt. Kanskje den bare trenger litt tid for å bli kjent med deg før dere går videre i forholdet. 

Harvester of Sorrow 

Klassiker! Sounden som senere skulle bli bolledeiget ned til det nærmest ugjenkjennelige på for eksempel Sad But True står selvsikkert i front på denne. Muligens den mest breibeinte låta James noensinne har skrevet, hadde den vært to centimeter breiere ville Jean-Claude Van Damme saksøkt bandet for spagatplagiat. 

Starten her er svinaktig frekk og røff, de bygger chugg på chugg og produserer en solid «pappa nikker fornøyd med hodet på bakerste rad»-stemning. Harvester er en av låtene som velfortjent aldri har vært langt unna fast rotasjon i livesettet, men det er også en låt som trenger modning, litt som en god whisky. Den må lagres iblant for å verdsettes i riktig situasjon og i rette omgivelser. 

Det er nok en av de mest tilgjengelige låtene på plata, uten at det er kritikk i det hele tatt. Den fokuserer på beat og stemning i rytmen fremfor frenetisk herjing, noe som lar albumet puste en smule igjen før vi nærmer oss de tre siste gullguttene.

The Frayed Ends of Sanity 

Jeg kommer aldri til å tilgi det norske publikum for Det Store Sviket fra Metallica By Request-turneen i 2014. Gjengen annonserte at alle billettkjøpere kunne stemme frem samtlige låter på konserten de skulle til. For en mulighet! For en anledning! Jeg husker fremdeles hvordan det var å myse seg gjennom katalogen etter de mest knivende viktige låtene å stemme frem, og denne lille banditten var kandidat nr. 1. Den nagende mistanken om at jeg ville bli dolket i anus av mine landsmenn prøvde jeg å kvele med en pute bakerst i underbevisstheten. 

Så greide Finland det umulige. De stemte frem Frayed Ends, som ifølge metallica.fandom.com kun har blitt spilt 12 skarve ganger på 37 år. Den ble spilt i sin helhet der, som nok en gang beviser at drita badstufinner har rett minst én gang i tiåret. Mens her på bjerget, takket være Rølpe-Råbert og alle vennene hans – som dro sine spesialstrikkede nisseluer godt nedover øya for anledningen – fikk vi levert sjeldne juveler som Enter Sandman, Sad But True og Whiskey in the Jar. Takk skal dere jommen ha, fordømte sandalslepere!

Det er jo greit, men hva med låta, Per Ståle? Hæh, hvem er du og hva gjør du i teksten min? Husj, vekk med deg! Nå, hvor var jeg? Jo låta, den er jo KONGE! Starter med sampling(?) av noen apegreier fra Trollmannen fra Oz, som var en absurd ting å oppdage via NRK flere år etter at denne ble fast inventar i livet. James henter frem Freud og Jung igjen, og koser seg glugg i hjel med å fantasere om åssen det er å være klin sprø i knollen.

Det beste refrenget på albumet dukker opp på denne låta. Det suger deg inn i psykosekosen og jager deg videre slik at de mer stressende tendensene i teksten forsvinner inn i den mildt sagt utsøkte riffinga. Allsang-potensiale uten å være radiovennlig, steinhardt uten å miste melodien, rett og slett et lite mikrokosmos av hele albumet. Soloen er blant de mest unike også, virkelig plantet midt inni hypofysen på gærningen låta dreier seg om. 

To Live Is to Die 

Instrumentalen! Riktignok med opplesning av et dikt Cliff Burton skrev før han døde, men vi er da ikke så fine på det her i huset vel? Han tjuvlånte litt fra noen filmer, men siste linje er visstnok hans egen. Newsted spiller bassporet (jajaja jeg VET DET hold nå snavla!), men det stammer fra en jamtape med Burton, så derfor får han sin siste skrivekred her. Noe som passer fint nå som vi snart runder av både åttitallet og den første mutasjonsfasen til bandet.

Låta er et siste farvel til en tapt bror, og en direkte vakker en om jeg så må si det selv (og jeg må strengt tatt det, som vanlig). Ja, det starter akustisk og vi vet hva som kommer, men her er det sårere, sartere, og tør jeg si Nothing Else Matters-ete? Jo, jeg tør det faktisk. De slår over til hardere toner, uten at det blir for brått eller brutalt satt opp mot det akustiske. Riffet virker nærmest filosoferende, toppriffene som legges over etter hvert i en slags stafett løfter oss lengre unna starten, og Lars truer tidvis med å ta oss raskere av gårde, men her holder bandet igjen, kanskje for første og eneste gang på hele plata. Vi primes for at det skal eksplodere, men sprengladningen trigges aldri, og der ligger mye av hooket. 

Den bytter tone halvveis, og den melodiske bridgen ca. 4 minutter inn er det jeg forbinder med denne låta, den er så fin at den overstyrer alle andre kvaliteter i langtidshukommelsen. Det er nesten så man får en veldig mandig og muskuløs tåre i øyekroken av det. Etter noen minutter kombineres denne melodien med første del og vi begynner å skjønne hva som foregår her. Dette er en hyllest til fem-seks år med ellevill galskap, fremgang, seiere, massehysteri og enorme tap. Dette er Metallica som for en eneste gangs skyld kjenner litt på hva det er å være Metallica, og hva det er å være Metallica uten Cliff. God tur, kompis.

Dyers Eve 

Hetfield er sinna på mamma og pappa igjen! OH YEAH! Nå skal vi blåse ut det lille som er igjen av ørevoks, vett, hørsel og tålmodighet hos naboene! All maskingeværriffing og Lars-myrdende tromming som ikke har blitt satt til vettig bruk tidligere blir pælmet ned i en sementblander fylt med rabiate krokodiller og skutt rett mot hodene våre med et Stalin-orgel på størrelse med en blåhval. Fy fasan for en kanonade denne låta er. Power chordene og manitrommingen måker bjeffe-James over sinnatoppen vi trodde han hadde nådd allerede på åpningssporet, og det er den kuleste jææææææ*kremt* jærbulåta i hele sirkuset. De er sinte, de er tøffe, de er ALT, dette er hvordan PEAK PERFORMANCE høres ut, Junior!

For en avslutning. Pang. Rett i samtlige fleiser, slutter på en femøring rett før du tror de skal begynne å runde av, med et velplassert YOH! fra James i aller siste mikrosekund. 

Dette, mine damer og herrer, er åssen du avslutter et mesterverk.

Produksjonen

De lærde strides fremdeles om det var Lars, Mossa eller Vaktmesteren som skrudde ned bassen til Jason, men de er samkjørte på at dette mest sannsynlig ble gjort for å skåne lytterne fra å få hjernen smeltet av høydosestråling med utarmet tungmetallium. 

Som dere sikkert har fått med dere, så er det mange ymse meninger om produksjonen på dette albumet, spesielt angående mangelen på bass. Det er noe jeg anerkjenner som perifert relevant å diskutere, men jeg har ærlig talt ikke spesielt mye til overs for det. Gitarlyden her er den beste jeg har hørt fra Metallica noensinne. Den har tonnevis med fylde, men er samtidig skarp som fy, og spesialtilpasset riffingen jeg har mast om i ca. 2700 ord nå. Er produksjonen en smule tørr? Mulig, men hadde den vært åpnere og «våtere» ville mye av sjelen gått tapt. Dette er ikke et stadionrockstykke, selv om mange av låtene passer der også, dette er et frontalangrep på sivilisasjonen fra en gjeng hyperkompetente og ekstremt utilpassede unge menn som er i ferd med å ta over verden. Da synes jeg dere alle kan legge «atte jammen bass buhu hvor er suttekluten min»-brillene på hylla og skjerpe dere. Om du vil høre luftig lyd og deilig synth kan du tupere håret, stikke ned på diskoteket, jekke deg en cola og nyte de siste slagerne fra Dirty Dancing-soundtracket. Ærlig talt!

Coveret

Sterkt! Etter en liten nedtur på Master kommer bandet knallsterkt tilbake med sitt nest beste plateomslag. Nydelig strek, perfekte farger og tematisk treffende. Den gule logoen hamret ned i asfalten er så tøff at jeg må slappe av litt før jeg skriver ferdig, hvilepulsen har aldri vært lengre unna. Det er nesten urettferdig å sammenligne den med Kill’em All, siden dette er den andre siden av mynten de støpte i 1983. Her har vi realistiske detaljer, nærmest brutalistisk i hvor kontant det er, som kontrer den litt diffuse men slagkraftige tonen på coveret til KEA.

Justice runder av mye i Metallica-historien, og coveret oppsummerer det med stil.

Dom

Hva kan man si om livslang kjærlighet som aldri falmer? Seriøst spørsmål, om noen vet svaret så send det gjerne til meg, kona begynner å bli muggen av all siklingen og tastaturhamringen merker jeg.

Jeg er som sagt ikke noen trommemann, men jeg vil likevel våge meg frempå med å si at dette er Lars’ største og beste album (er vel ikke større enn de andre? Y). Blandingen av arbeidsvilje og manglende grunnteknikk jobber perfekt sammen og skaper noen av de mest unike trommealbumene jeg vet om. Det er ikke verdens beste tromming, men det er heller ikke poenget. 

Albumet var favoritten før lytting, og er definitivt det fremdeles, så er det noe nytt å melde? Vel, jeg skjønner mye bedre nå hvorfor de gikk en softere vei etter denne, hva mer er det liksom å si? Man har hørt utallige varianter av denne påstanden fra bandet gjennom årene, men det er også veldig sant. Justice kom ut på den høyeste toppen av thrashbølgen, ledet an hæren og sopte inn til dobbel platinum i Statene i løpet av ett år. Det er helt sinnssykt å tenke på. Metallica fløy for eksempel privatfly allerede på Justice-turneen for å dekke inn populariteten på mest effektiv måte. Rett etterpå begynte tæringen å vise seg i sjangeren, og stadig flere band ble tvunget inn i en mer konform bås av plateselskapene, til tross for at det beste eksempelet på sjangerens popularitet var hardt som, vel, tungmetall. Da er det forståelig at man ønsker å utforske andre fløyer av huset.

Avslutningsvis er det merkelig å kjenne på kroppen hvordan trekkene fra både før og etter Justice er ganske tydelige når man hører godt etter. Dette er på tross av at albumet er integrert i beinmargen min på dette tidspunktet og burde være urokkelig. Dette blir ofte sett på som en rar mellomstasjon i midten av Master of Puppets og The Black Album, så det er snurrig å høre så mye kjent her likevel. Albumet peker simultant baklengs og forover uten å på noe tidspunkt miste sjelen og egenarten, og plata setter et drøyt punktum for alt vi har snakket om så langt i denne serien. 

Nå venter fremtiden, med alt den har å by på av enda mer suksess, hitsingler, eyeliner, obsternasige skarptrommer og urinmarinerte kunstverk. Det er bare å glede seg!

Total poengsum

10/10 stumme bassgitarstrenger.

***

Som vanlig er min og Per Ståles skrivestil forskjellig, og jeg er mer opptatt av historier og fakta, bilder og minner. Da håper jeg vi oppfyller hverandre og at dere finner samarbeidet interessant.

Rettsalen ble fylt opp av sultne thrashere, og når dommeren lot kølla falle, og man skjønte hva de to lpene inneholdt, da snudde mye manges verden opp ned. Verden ble aldri den samme, og spesielt så vi en oppjustering i mengden av thrashband som skulle spille mer og mer teknisk.

Et par steg opp

I retrospekt er ikke dette en skive som rager helt der oppe, men samlet har den naturligvis en god plassering. Jeg vil nok sette denne under alle de foregående skivene, men den har mye spennende ved seg.

Bandet utfordret, tenkte annerledes, kreerte sprell som på mange måter endret kursen for andre band, og inspirerte mange nye til å legge bort Ac/Dc-skivene og gå for noe mer extremt. For ja, dette var extremmetal den gang, smeltedigelen som var hard metal var ikke så fragmentert som nå, og de som likte dette var gjerne de som også fulgte på med den tyske thrashen og nevnte dødsmetalutvikling. Men man hadde jo helt klart de som synes Metallica var for pinglete i 1988 også. Dem om det, men det skal jo sies at bandet med denne utgivelsen skiftet fil og ble mer synlig for de som lå og putret på de store motorveiene. Ikke MINST fordi de her lagde sin aller første musikkvideo.

Vi som hadde fulgt med i noen år snakket om dette, og vi var egentlig litt happy med at de hadde holdt seg litt unna Mtv. Samtidig var det en eskalerende trend i at man måtte ha videoer, og når Metallica først skiftet gir og snurret film, var det i likhet med innovasjonen i musikken, ditto frekt med One som debuterende visuell form. Den dag i dag er videoen og låten en symbiose, for meg er ikke låten alene 100%, den kommer i full blomst når man ser videoen. Det er i seg selv veldig mektig, å skape noe visuelt som definerer låten så mye at det blir en hybrid. Jeg har til gode å seg filmen den er basert på.

Spreke rytmer

Jeg begynte mine spe skritt som trommis ikke så lenge etter denne, og jeg tror ikke mange trommiser har inspirert så mange som Lars. Man kan si hva man vil om innspillingen, klipp og lim, som det dessverre bare har blitt mer og mer av, men Lars plottet og tenkte ut alt dette, og det krever sin mann. Og selv om det har utviklet seg helt idiotisk i metalverdenen etter dette, var det den gang dette man strakk seg etter. Vi hadde ikke Youtube og alle disse hjelpemidlene for å se og høre, vi måtte lytte og bruker ørene. Da var det krevende å skulle dissekere slike rytmer. Etter et par skiver der det var hint og små detaljer, der Lars dro på med rariteter her og der, slo det ut i full blomst på Justice. Og det er ikke voldsomt mange steder der det er fire flate over tid, eller at det ikke skjer noe konstant.

Coveret

Helt greit. Og kledelig også i dag med tanke på hvordan ting utvikler seg i Usa. Jeg synes absolutt det er en opptur etter Master, som ikke var dårlig, men jeg er ikke helt komfortabel med det lyse fargespekteret. Men jeg elsker logoen, slik den er senket ned i stein. Og jeg elsker motivet, tanken på at rettferdigheten blir utfordret, og satt på prøve, men sett og påpekt av bandet. Men skal ikke undervurdere påvirkningen slike band har på folk, fans, og mange ble nok inspirert til å tenke, lese, kanskje filosofere litt på hva dette betyr. Som på Ride og Master, begge skiver med viktige temaer og gode tekster.

Lyrikk

Tematikken var fortsatt politisk, sosialt, personlig, samfunnsengasjerende, og i motsetning til mange andre artister man vokste opp med, var det en kul følelse å se at det var lov å tenke, ordlegge seg litt mer intrikat og ikke bare blåse klisjeene utover. På denne og de to foregående var jo tekster noe bandet virkelig mestret. Det er skrevet opp og i mente på hva tekstene omhandler, jeg har selv ikke lagt så mye vekt på det i senere år, nå hører jeg bare å skiva og koser meg. Men det er hele tiden en liten tanke på at dette er et band som vil si noe, ikke bare fortelle hvor spreke de er mellom laken og dyne.

Et soundtrack til oppveksten

I dag som den gang er ikke dette mitt favorittalbum fra amerikanerne. Og dansken. Rangeringen av de fire første er Ride, Master, Kill’em All og Justice. Slik er det i dag, men Kill’em All var i alle år eneren, men i den senere tiden har jeg rokket litt om. Neste måned er det kanskje annerledes. Det har mye å si med hvordan man har det i livet, og skivene fungerer som et utløp for følelser og aggresjon, og noen ganger passer den ene, andre ganger noe annet. Et soundtrack til oppveksten. Og jeg er så glad for at jeg opplevde alt dette i samtiden, at jeg ikke fikk svartskiva inn først og så måtte gå tilbake og høre det eldre. Man har selvsagt ikke stort å si på hvordan man kommer inn i band på, men jeg tror kanskje ikke alle som kommer inn senere i Metallicas eller Maidens tidsløp, helt fanger den ånden som var når det skjedde. De som liker Justice vil kanskje finne Kill’em All å være en tynn suppe, de som liker Powerslave vil nok i de fleste tilfeller ikke spille debuten eller Killers i hjel.

Feiende flotter låter

Låter som får det til å kile på spesielle plasser idag er The Frayed Ends Of Sanity, To Live Is To Die og Dyers Eve, kjappe huer ser at det er de tre siste sporene på skiva. Det er også noe i meg som liker tittelkuttet, men der er det, selv om jeg liker lange låter, noe som ikke helt føles helt i mål. Men der, i den sangen, er det sykt mange fete riff og temaer!

One er også en bra låt, spesielt liker jeg at de kjører på med soloer, og gir de god plass. Og hvordan de bygger og bygger i den biten. One hadde jeg i mange år en fedup-feel på, men i de siste tre, fire årene, har jeg klart å legge det litt til side. Det ble mye for en blodfan den gang å få spørsmål fra sossene på skolen om man hadde hørt One. Men alt det til side, en sterk låt.

Historieforfalskning? Nei takk.

Blackened liker jeg godt, men for meg begynner kosen ved 02:34, der dette midtemporiffet dukker opp. Og her på denne låten hører man hvor utrolig lite bånn det er i skrapen, i starten der er det nesten som å høre et trommesett fra Toy’s R Us :). Men det har aldri plaget meg, og den gang dette albumet levde og kokte var det aldri noe vi stilte spørsmål med. Det kom litt etterpå. Jeg har dog aldri hatt det slik at jeg misliker en produksjon i ettertid, jeg har respekt for slik det var og hvilke valg de tok. På samme måte som jeg respekterer Lars og James når de slapp denne deluxe-boksen, og ikke ville endre bassen. Det er et tidsdokument, det var slik skiva var, man pynter jo ikke på Mona Lisa. En ting er å fiffe opp lydbildet, men å begynne å rote med miksen ville jo ha vært en form for historieforfalskning. Og de som vil hører skiva med bass, der er det jo saker på nett man kan kose seg med. Men AT det skjedde, det er en annen sak.

Jeg må medgi at jeg aldri tenkte stort på at bassen var så fraværende den gang, det var liksom bare slik det var og ble. Men det tok jo ikke lang tid før man begynte å skjønne at det hadde skjedd noe, og den gang måtte man jo vente på informasjon i blader, det var ikke info vi kunne lese oss opp på slik som i dag. Men soundet til mange thrashband var ganske gitarbasert, og med en tynn produksjon. Det er lite romfølelse her, det er tett og nært, isolert. Og hvor bassen ikke nødvendigvis gjorde den typiske jobben i lydbildet som man var vant til. Justice er ikke for meg en veldig organisk utgivelse, den er tuftet på et litt kjølig ytre og med disse klikkete basstrommene. Og de var kjempepopulære i kjølevannet av denne skiva. Deathmetalbølgen som kom kort tid etter hadde forsterket dette.

Om man må plukke ut noe ….

Shortest Straw har aldri gitt meg mye. Eller Harvester Of Sorrow, selv om den har blitt en låt mange liker. Kanskje fordi den ble sluppet som singel? :). Harvester går liksom litt på tomgang, men det er helt klart mye tøft her. En del markeringer og overganger tilfører en god del. Eye Of The Beholder er litt lik, og her synes jeg ikke James‘ vokal helt er like spennende i alt.

Og merk at de også denne gangen starter bandet med en kompromissløs låt, Blackened, og at tittelkuttet kommer som nummer to :).

Dom

Dette er vel den perfekte skiven å skulle avsi dom på, hehe.

Summert overrasket ikke denne gjennomgangen meg veldig, foruten at jeg våger å ordlegge meg litt mot massene, føler jeg. Dette er altså en personlig mening, og slik jeg hørte skiva nå i dag etter en del runder med fokus. Og ettertanke. Det er nok et album som er så likt av folk at mange ikke stiller spørsmål med den, og det er jo gull. Og selv om jeg analyserer slik betyr jo ikke det at jeg finner et album som dette svakt, men det er første utgivelse så langt fra bandet der det er flere låter jeg ikke helt finner foten for enn ikke. Før var det en her og der, nå snakker vi tre, fire veldig sterke, og så en del her og der.

...And Justice For All var også et skille i at det var den siste skiven man hadde bandet litt for seg selv. De var store her, men ingenting mot det de skulle bli om litt. Og med utviklingen etter debuten, overgangen til å slippe coverlåt-ep og inn i dette tekniske verket, Metallica visste man ikke hvor man hadde. Og det tror jeg er grunnen til at de ble store. Det har kommet mye drit og gull fra gøtta, men også når de har snublet har de havnet i mediene og blitt omtalt, gjerne med negativt fortegn. Men det gjorde og gjør at de hele tiden har klart å være på folks lepper.