Selskap: BRAK Records

Release: 15.02.26

Moderne og eklektisk metal.

Ornatu@Linktree

Bandet har jeg vært innom tidligere, og den gang var de på utkikk etter noen til avhjelpe med konserter. Det har de fått. Hvordan de framstår i studioformatet skal jeg nå forsøke å mene noe om.

Denne ep-en kom ut for litt tilbake, og teller rett over halvtimen med relativt polert metal, med mye som er utenfor metalrammene på ingredienslisten.

Sist omtalte de seg som et band i en verden der «…elektroniske ballader møter brutale riff, og det vakre kolliderer med det mørke», og der treffer de godt. Mye her er greit utenfor Heavymetal.no’s virke, men stilen samlet er heavy nok til å forsvare en plass. Det er mye digitalfeel, og personlig er jeg ikke helt der, men ting skjer, nye generasjoner vokser til, uttrykk endres, her er det nok et band som appellerer til de yngre. Det hadde vært interessant med et intervju her for å finne ut hvor de er på inspirasjoner og hvor de mener de oppholder seg i musikkscenen. Basert på tidligere info er dette tuftet på inspirasjoner fra band som Bring Me The Horizon, Sleep Token, Silent Planet, The Plot In You, Architects og Periphery.

Jeg mener, mange liker Anathema og Leprous, band som gjerne flørter mye med musikk som nesten er pop/poprock, men de kom gjerne fra en hardere fortid. Ornatu har omfavnet denne noe minimalt organiske stilen fra start, og det er mer sushi å få her enn kjøttkaker og pottiter.

Mye fungerer, når jeg er i selskap med disse låtene er det lett å finne de harde elementene, men det er også en majoritet der de leker seg med lydkollasjer, der de bruker paletten uten børster med tykk bust.

Kanskje er det ørlite likheter med det unge Storm gjør for tiden? Dette uttrykket? Musikk som kan pleie følelser, men også ha en såpass tilgjengelighet at de lett kan, som Storm, komme inn på større arenaer med et bredere nedslagsfelt, som Mgp? Uten at jeg håper Ornatu tenker i de baner, hehe. Litt følelser av en litt poppete versjon av finske Rasmus finner jeg også her, så noe emo er det i denne stuingen.

Ikke metal i det store aspektet for min del, men det er absolutt en form for det, kreert av et yngre lag mennesker. Vi var jo en gang der at folk spilte inn låter med vepsegitarer og på en ræva kassettspiller som hadde vært gravd ned i en fremmeds grav under fullmånen, og gjerne der man utviklet seg med synther og tok det hele laaaangt utenfor å være metal.

Helt grei ep dette, men ikke noe jeg ville ha valgt om jeg hadde hatt et par skiver som knivet om å passe inn i skjema, tilhørighet og tid. Men allikevel noe som jeg synes passer inn her, og skal man krangle er det mange band og artister metalfolk anmelder og omtaler som jeg klør meg i hodet over.

Karakteren er en hybrid av det jeg hører av kvalitet i sin sjanger og det jeg selv liker og mener.

6,5/10

Tracklist:

1. Anima
2. Stereo
3. Introvertigo
4. Insomniac
5. Hypermechanical
6. Miseraphobia
7. Lachrymosa