• Tekst: Christoffer Dreyer
• Foto: Boris Danielsen 

Svenskene i det progressive metalbandet Soen gjestet Rockefeller tirsdag kveld for å gi folket god stemning og prog å tygge på.

Etter en klassisk filmintro går Soen på til Mercenary fra Reliance. Det treffer godt med gode melodier og galopperende gitarer. Vokalist Joal Ekelöf entrer med stilfullt kledd i dress og solbriller, som blir kastet allerede fra andre sang Antagonist. Ekelöf spøker med at neste sang er en grunn til at bandet ofte blir sammenlignet med bandet Tool, men det «…vet han ingen ting om» sier han spøkefult.

Fraccions er neste ut, og man hører med en gang sarkasmen da det er mye Tool-inspirerte lyder her, men jeg må si at her er mye Opeth også, noe som kanskje ikke er så rart når trommis Martín López er en av personene bak bandet.

Vi får en kort overgang før Ekelöf kommer ut i uniform og bandet spiller Memorial fra albumet med samme navn. Det er en veldig galopperende og grov lyd, salen er med, og salen koser seg.

Soen følger så opp med powerballadene Illusion og Hollowed, sistnevnte hvor dem drar med seg Ambre Vourvahis fra oppvarmingsbandet Xandria. Martyrs gir litt mer på og får salen med seg, gode mellomspill og vokalprestasjoner.

Derimot så merker man at publikum trenger en oppløftning, spesielt etter Lotus som er en flott sang, men det blir litt mye ballader midt i settet her. Etter en kort into av Charlie Chaplin får vi Primal, som tar stemningen opp igjen. Denne ser ut til å treffe hele publikum på tross av at det er en nyere sang. Ekelöf spøker med at neste sang er en sang vi tøffe gutta liker i all hemmelighet, Lascivious. Litt roligere igjen, men veldig harde og spennende mellomspill som får alle til å headbage litt. Vioelne starter ekstremt bra med harde slag, men tar ting for mye ned mot ballade stemning i versene og mot slutten.

Encoren består av Indifferent, hvor hele salen står pal og ser på. Heldigvis avslutter bandet hele greia med Unbreakable som får alle med seg.

Soen gir en kraftfull progopptreden, men lener seg litt for mye på rolige stemning midt i settet, og det blir en litt for lang seksjon med ballader for undertegnedes smak. Men når Soen leverer sakene sine, er det ingen tvil om at bandet leverer så det synger.