Selskap: Indie Recordings

Release: 02.02.15

Hvis det var en ting Solefald gjorde på debuten sin (som kom for 18 år siden. Brrrr hvor har de årene blitt av?), så var det å utfordre det bestående og konforme. Norsk black metal har alltid hatt en trang til å utforske nye impulser, men i 1997 var det bare et fåtall band som nærmet seg det avantgarde og deriblant altså Solefald.

Grunnen til at jeg trekker linjene helt tilbake til debuten er fordi Solefald forsvant ut i periferien for min del etter det, selv om interessen for det progressive, smale, sære og utilgjengelige bare ble sterkere med årene. Så hvordan er ståa nesten en generasjon senere?

Kreativiteten og utforskertrangen deres lever absolutt i beste velgående. Produksjonsmessig låter det stort og fyldig, miksen er åpen og kontrollert med rikelig av plass til alle de forskjellige elementene. Det er aldri noe problem å plukke opp de små detaljene, samtidig som de ivaretar trøkket og punchen. Produksjonen gjør også at de åtte låtene fremstår som en homogen enhet – og da særlig de fem siste – på tross av de mange og ulike impulsene som kommer til uttrykk her. Jeg utelukker heller ikke det at de fem siste sporene, tempomessig sett, ligger i samme leia også kan være av betydning for dette.

World Metal. Kosmopolis Sud er på sitt aller beste når tempoet er høyt og sjangerleken mangefasettert og respektløs. I så måte er det låtene World Music with Black Edges og Bububu Bad Beuys som gjør at det kiler langt inn den eklektiske musikksjela. Disse låtene underholder, leker og jager avgårde i en så rabiat og sprø modus at livsgleden de utstråler bare kan uttrykkes av et eller annet defekt og feilslått genmanipuleringsprosjekt hvor man har forsøkt å krysse en sjimpanse med sau og kylling. Ja, det er sært og eksperimentelt og tidvis hinsides umulig å beskrive, derav den drøye analogien.

Solefald@Facebook

Personlig hadde jeg gjerne sett at det var flere låter her av det kaliberet, for resten av materialet gjør ikke det helt store inntrykket på meg. Nå har jeg forsøkt å sette meg ned med tekstene og lese dem samtidig som jeg hører musikken, jeg har forsøkt å bare lytte, jeg har skrevet kommentarer til alle låtene, jeg har dratt på litt ekstra i volumstyrke på stereoen for ekstra omph og jeg har myst litt på de panegyriske fullpott-anmeldelsene de har fått i andre medier for å se om de har kunnet få meg til å høre hva de har hørt. Uten særlig hell. Nå sier jeg ikke at de resterende låtene er dårlige, de bare gir meg ikke den samme euforiske følelsen som de to ovennevte gjør. Likevel er det ikke til å komme bort fra at når det bare er en femtedel av materialet som faller i smak, og resten heller mot det kjedelig i mine ører, kan ikke det generelle inntrykket blir noe mer en midt på treet totalt sett.

5/10

Tracklist:

1. World Music with Black Edges
2. The Germanic Entity
3. Bububu Bad Beuys
4. Future Universal Histories
5. Le Soleil
6. 2011, or a Knight of the Fail
7. String the Bow of Sorrow
8. Oslo Melancholy