Det var en en vårens fredag (er jo endelig kommet til mars), og Fredagsliven bød på en kveld i rockens favør. Fett det tenkte jeg, trødde på meg en skinnjakke og fant en buss i retning Stavanger. Suicide Bombers hadde jeg så vidt vært innom via Spotien, og Calzada hadde jeg sett live en gang før, og det var faktisk ikke lenge siden.

Sted: Chevys Rock Bar (Fredagsliven)

Foto: Arni Sørlie (De to nederste er Calzada, resten er SB – Yj)

Den gang var det også folk fra Suicide Bombers på scenen, da var vokalist og gitarist Chris Damien Doll kun gitarist, det for Ronny Pøbel. Jeg husker godt den kvelden, og det jeg var spent på denne gang, det var om Calzada hadde litt mer å by på, og om Chris kan fronte slik som Ronny Pøbel?

Calzada var på til ca. annonsert tid, noe jeg kan like, og jeg kunne høre etter kun kort tid at bandet hadde fått øve litt siden sist. Sist gang hadde spillejobben kommet svært brått på, noe vi kunne høre, men denne runden var det noe annet. Calzada spiller pubvennlig rock som får ølen til å smake ekstra godt, den skal de ha. De covrer lett AC/DC, og det kler bandet godt. Ikke alt faller i AC/DC-mappen, mye er litt mer avansert enn hva Australierene kan høres ut som. 

Heldigvis for bandet er vokalisten en sterk frontfigur, og ikke bare synger han svært bra, han har også sceneidentitet som får publikum til å følge med! Personlig syns jeg resten av gjengen mangler litt, det blir veldig dødt, og lite publikumsfrierier. Smak og behag, jeg er bare litt fan av band som har en identitet, som ser ut som et band. Rocker er jo rocker, eller er jeg kanskje litt prippen nå?

Kjekkere å se dem denne gang, og skal lett se dem igjen, for lett fordøyelig skålerock er lett å forholde seg til!!

Lett å forholde seg til, det er også Suicide Bombers’ klesvalg, for der mangler det ikke noe på prosenten, 100% dritfett og gjennomført! Som dere ser på bildene, er det ikke mange som er så forseggjort på den norske rockescene. Ofte er det langt hardere musikk som tar det så langt i kostymeveien. Jeg digger slik, og det gir en extra effekt på oss publikummere, jeg smiler litt ekstra.

PA-anlegget pushet etter hvert i gang en intro, og det bygget seg opp forventninger og spenning blant oss i salen. Og så ventet vi, for introen varte, ble ferdig, og startet igjen….jeg vet ikke om det var meningen, men etter hvert stod ihvertfall bombene på scenen, og elleville mengder desibel skjøt ut høyttalerne. Jeg tror ikke jeg tar i hvis jeg skriver smertegrense, det reiv godt. Egentlig ikke så farlig, jeg har jo selvfølgelig plugger i lommen, og når de var i øret ble det bedre, huh!

Ingen tvil om at det er drevne folk med i
Suicide Bombers, for det kommuniseres masse med publikum, det poseres over en lav sko (knalltøft) og de kan traktere sine instrumenter. Man ser og hører erfarenhet lang vei, og alle har en herlig ro og trygghet på scenen. Musikken er jo så rock det kan bli, men med en god dose glamfakter. Siste slippet heter jo
Sextapes, og hører/ser man innom videoslippet
Bladerunner (Tokyo Nights) er jo mye sagt, he-he ;-).

Men, selv om fremtreden, attitude, erfarenhet and what not er tilstede, så må det svinge! Denne kvelden på Chevys ble det litt bob-bob, dessverre. Selv med plugger i øret ble det etter hvert så mye lyd at det ble litt rølpet. Det var vanskelig å hykke tak i instrumentene, og når man ikke har skamhørt bandet på forhånd, da ble det litt tungt å fordøye. Blodfansen ga for det om alt foran scenen, og det er herlig på Chevys, man kan hive av seg t-shirten uten at det blir ramaskrik i vaktgjengen. Dog, selv om noen var veldig fornøyd, så ble volumet nevnt av mange, og det ødela litt denne gang. Typisk kommentar var at heilt metta i håve eg, satan så mye lyd. Kjekt å ha sett et så gjennomført band på Fredagsliven, fett at det er norsk, og alt i alt ikke en dårlig opplevelse, men litt greit nok type opplevelse. 

Ekstra kred til bassisten som hadde en kanon bakpå og sleip stil, og kule moves. Chris er jo et fyrverkeri uten like, så visuelt var det KANON!!!

Selv tror jeg bandet kan være knall festband, så håper jeg får sjansen til å se dem igjen, da med bedre lyd, eller at jeg har øreklokker på lommen.