Supernova Downtown klarte vi dessverre ikke å rekke, vi kom akkurat tidsnok til å se Niterain. Ikke at jeg hadde planlagt å skippe Niterain, for all del, men å oppleve et band som deler ut gode gammeldagse flyere dagen før, for å promotere jobben, gjorde det litt mer presserende å støtte opp. Denne dagen ble det noen band jeg ikke fikk sett, både fordi jeg ikke kunne og rakk, og litt fordi det er visse band jeg rett og slett ikke orker å bruke tid på; Dum Dum, Venom, Nifelheim. Kisstributen utgikk, for etter en lang dag, og hvor vi faktisk ventet på i teltet på oppgitt tidspunkt, men hvor det var forsinkelse, endte vi opp med resignere. 

Bilde til venstre: Pagans Mind

Alle bilder er knipset av Jørgen Freim, eminent fotograf og Heavymetal.no’s offisielle fanger av øyeblikk under Tons Of Rock 2015.

Niterain er et norsk glamrockband som leverer hardrock med en utrolig overbevisning. Ihvertfall denne dagen i Halden. Makan til selvsentrerte og selvsikre scenepersonligheter. Det er bare pluss når man bombehopper ned i grøfta Mötley Crüe befinner seg imagemessig, og hvor musikken ligger i et fyrig hardrocklandskap. Det som gjorde Niterain så bra, var ikke bare hvordan de opptrådte eller hvordan de framstod, nei, det var også låter som sparka røv. Riff og rytmikk, arrangering og gjenkjennelse-effekt var alle knagger bandet brukte flittig. 

Stilen de kjører, med denne glamma hardrockgreia, er jo et tveegget sverd i forhold til livsstil. La oss håpe at medlemmene ikke snubler og faller for fristelsene mange av sjangerfrendene har gjort, og fokuserer på å lime sammen fete låter, presentere de maks og holde kursen stø i å bygge bandet. 

I enkelte partier var vokalisten bittelitt svak, men jevnt over hadde alle fire relativt lik innsats og alle var like sterke brikker, alle gjorde en bra innsats for å trekke i samme tau. Om denne konserten hadde funnet sted i type USA, på en klubb med agenter og promofolk, hadde man muligens gjettet på at noen hadde snappet opp gjengen.

Aspherium prioriterte jeg, det er et band jeg elsker, og som jeg mener er ett av de mest spennende norske banda på lang tid – og et som har sluppet et monster av et album i The Fall Of Therenia. Derfor ble hele konserten fordøyd, og Pagans Mind måtte tåle å ikke ha meg foran scenen de første minuttene. Men der var det uansett en del folk, og noen må jo støtte opp om de mindre også. 

Bilde til høyre: Aspherium

Aspherium kjørte tre låter, om jeg husker rett, lange, deilige og extremthrasha låter. De er ikke voldsomt spennende å se på, om man skal vektlegge et visuelt aspekt, sceneopptreden, men det dreier seg ikke om posing og image, her er musikken i fokus. Den ble framført med bravur! Jeg så en konsert rett før de slapp Therenia-skiva, da fikk vi smake litt, nå, på Tons Of Rock, hadde jeg blitt godt kjent med albumet og fikk stooort utbytte av konserten. 

Det som slår meg er hvor høyt nivå det er, og at ikke flere folk sjekker ut bandet. Fryktelig frustrerende. Soloarbeidet er enormt, spesielt når de jobber sammen, og bassist Torgeir er prima! Han er nok den som gjør mest ut av seg på scenen, og som jeg blir mer og mer imponert over når man ser hvor mange detaljer han syr inn og hvor mange ganger han følger gitarene i disse intrikate innspillene. Trommis Bjørn Tore kjørte greia si på lånt sett, noe som kunne virke som påvirket ørlite, men det var ikke noe av det ferdige resultatet som ble affektert. Dette er en maskin av en trommis, og som de andre tre, utrolig hyggelig fyr. Alt godt ønskes folkens! Og nå må noen bransjefolk trekke fingeren ut, vaske den og sikre signaturen til Aspherium, please!

Så var det å sporenstreks hive seg ut av teltet, trave opp til Fort West og få med seg Pagans Mind. Det ble under halvtimen dessverre, men jeg fikk med meg såpass at jeg føler at jeg kan mene noe. En jeg snakket med mente at bandet ikke var helt på hugget i tidsrommet jeg ikke var der, men jeg opplevde Skiensgøtta som de alltid er live; sterke. Jeg har sett de bedre, men samtidig er Pagans Mind et band som alltid leverer. Du kan like eller mislike, men dette orkesteret vet hva de driver på med. 

Mulig det er noe å hente i sceneopptreden, det virket litt som om scenen enten var for stor eller at medlemmene kanskje ikke var der ute, på kanten av scenen, og å vise sult og angrepsvilje. Men musikalsk var det ingenting å utsette på dette. Jeg er, for å gjenta meg selv i det uendelige, veldig stor fan av Jørn Viggo på gitar, og i likhet med Marius i Triosphere har han en vanvittig fin stil og en frekk måte å formidle talentet sitt på.

Lyden var bra, folk likte det de hørte og feedbacken samt samspillet mellom grusplassen og scenen virket å være på stell. 

Så var det nok en sprint ned til teltet, der fikk jeg med meg deler av Diamonddogs konsert. Denne jobben var ikke noe jeg bemerket meg veldig, bandet var dessverre ikke veldig engasjerende å følge. Jeg har fulgt de lenge og har hørt skivene, men live, her på Tons Of Rock, var det ikke klaff for meg. Slik er det bare noen ganger. Låtene vokste ikke på meg, og jeg endte opp med å traske litt fram og tilbake i teltet, og endte opp med å ha DD som sidekick heller en som fokus. Beklager folkens ;).

Graveyard! Jeg hadde ikke veldig store planer om å se alt, jeg hadde ikke veldig god kjennskap til de fra før, men faktisk ble denne gigen en av de virkelig store overraskelsene, sammen med Niterain. 

Bilde til venstre: Graveyard

Graveyard spiller retro, 70-tall, både i musikk, image og framtoning. Instrumenter, klær, alt var som hentet fra min barndom. Knall lyd, svevende og drømmende låter, frekk bra evne til å hypnotisere lytteren og å holde et ganske godt antall mennesker i sin hule hånd hele veien; dette er en gave. 

Musikalsk minnet de om Blues Pills, hvor Graveyard har en mannlig vokalist naturligvis, ellers var det flere sanger som lå i det samme terrenget. Kraftig fett!

Jeg er ikke i målgruppen til Studfaust, selv om jeg liker min Motörhead og skitten rock’n roll. Det blir for traust og pønka for min del. Trioen leverte en ok konsert, og man ser at spesielt vokalist/gitarist Bratseth lever og ånder for det han driver på med. Konserten fungerte den, og når Bratseth dro fram Jay Jay fra Twisted som gjestegitarist på Shoot’Em Down, ble det en følelse av at dette kom til å bli et øyeblikk man var glad man stod der man stod. Slike stunts setter man pris på. Men samtidig satte gleden i trynet til Bratseth, som var overveldende, og feedbacken fra salen på denne sangen, eget materiale litt i skyggen. Det ble litt rart etterpå, når klimakset hadde lagt seg og bandet kjørte på egne låter. Og det ble nok en konsertavslutning som måtte amputeres, for Gojira skulle på ti minutter før Studfaust var ferdig, og franskmennene liker jeg, de var blant de jeg hadde sett fram til.

Traske, traske, men hvert skritt ble lettere når man begynte å nærme seg scenen.

Bilde til høyre: Gojira (logoen burde vel strengt tatt vært godt nok hint :))

Gojira var totalt awesome! Jeg har ikke sett så mange konserter, men nok til at jeg kan sammenligne – og uten at jeg tror at Hovefestivalen i 07 var bedre, jeg liker å tro det, var nok Tons Of Rock-jobben nærmest feilfri. På alle plan. Jeg husker alt og ingenting, for det var så tight og så bra framført, og det er mer følelsen av konserten som sitter i ryggmargen heller enn hvilke låter de spilte. Samspillet er latterlig, du får ikke skviset inn luft mellom en gang! Vel bør du nok like bandets musikk for å få full uttelling, men jeg så flere som trolig ikke var kjent med bandet, som tydelig lot seg fascinere og hvor det etter en tid gikk over i total worship.

Nisjeryttere som faller utenfor Gojiras metal sliter nok, men ellers er dette et band som bør appellere til de fleste med jernholdig blod. De har denne extreme biten, men også en malende og stemningsfull greie som vokser og holder på deg om du lar deg forføre. Absolutt fantastisk. Lyden, bandet, publikum, mannemann, kjenner ennå behovet for å se de igjen.

Aura Noir er ikke blant mine favoritter, selv om jeg liker en del av de eldre banda som ligger til grunn for musikken, man har jo noen år på baken ;). Aura-folka er svært habile instrumentalister, spesielt trommisen er rå! Det skal en del fartstid til i lokalet for å presentere noe så gjennomført og hardt på en scene, men musikken er for lik over tid og ender opp med å låte veldig ensformig. Noen liker det, noen ikke. Jeg lot meg imponere, og slår fast at jeg mener å ha sett en bedre utgave en gang i Oslo, og at det er relativt imponerende at de holder koken og kjører på, uavhengig av samfunnets musikalske utvikling. For meg var det kult i to-tre låter, så begynte det å gå litt på repeat. Uansett måtte jeg kutte den siste låten da Twisted Sister overlappet ganske på minuttet. Jeg har vært fan av Twisted Sister siden litt etter førsteskiva, og hadde ingen planer om å gå glipp av amerikanerne.

Bilde til venstre: Twisted Sister

Twisted Sister var ikke så bra som på Norway Rock, det mener jeg, selv om den konserten er noen år tilbake i tid. Jeg liker trommespillet til AJ veldig godt, og må si at jeg ikke helt fikk foten for jobben Portonoy leverte, selv om det naturligvis ikke manglet noen detaljer :). Selv om AJ nok er Portonoy underlegen i teknikk, har ikke den tidligere Dream Theater-trommisen samme feel og snert, synes jeg. Konserten på Tons Of Rock framstod som den var annonsert som; en hyllest til den avdøde Pero. Dessuten hadde Portonoy ikke så veldig bra trommelyd, faktisk, litt lave trommer generelt kanskje, og en forferdelig skarptrommelyd som minnet mer om en gammel kjellerdemo fra et eller annet death metal-band. Host, Green Carnation :). Dette irriterte meg hele konserten, selv om det kanskje ikke var alle som lot seg affektere på samme måte.

De åpnet med den første låten jeg hørte med bandet, What You Don’t Know, en aggressiv og herlig skummel låt som ga meg ståpels når jeg var guttungen. Deretter fyrte de av The Kids Are Back, en låt og en skive som (minus et par låter) er fantastisk bra! 

Selv om folk flest våkner på hitsene, som vitner om at mange ikke tok seg tid til å bli kjent med skivene back then, eller bare hørte på singlene, er det tittelkuttet på Stay Hungry jeg personlig mener er blant kremen på den skiva. En skrekkelig sterk låt! Så kom The Beast, også en favoritt fra Stay Hungry, før låten Studfaust hadde gjest på tidligere på kvelden dukket opp; Shoot’Em Down. Ikke min favoritt, men helt ok. 

You Can’t Stop Rock’n Roll, FOR en låt! Denne er knallbra, og den hersket i Halden! Denne låten er så energisk og drivende at jeg får vondt bare av å tenke på den. I Believe In Rock’n Roll fra Come Out And Play låt greit den, men jeg hadde nok valgt et par av de andre om jeg hadde stått for utvelgelsen. Under The Blade er også snacks. Dette tittelkuttet fra debutskiva er aldri feil, og når den pakkes inn i en så bra versjon som det vi her fikk, klager ikke jeg. I Am (I’m Me) gjorde aldri noe for meg, ei heller senere og ei heller i Halden. Sorry.

We’re Not Gonna Take It er for meg ikke en favoritt, om den ble ihjelspilt den gang da eller om den rett og slett er for kommersiell vet jeg ikke, men den kommer i skyggen av så og si hele skiva spørru meg. Men det gjorde du kanskje ikke :). Folk våknet på denne og I Wanna Rock, tydelig at jeg er litt motstrøms.

Deretter mener jeg at de spilte Fire Still Burns…? Jeg hadde setlisten ca. plottet på en lapp i lomma, men klarte ikke å tyde min egen skrift. Herlig uproft. The Price fulgte så, en ballade av de sjeldne. Denne har en nerve som er få forunt, og den ble servert på sølvfat, til og med jeg ble jo nesten rørt :). 

Jay Jay fikk for seg at han absolutt måtte drite ut One Direction fra scenen, et par ganger, og samme hva folk mener om det bandet var det svært unødvendig. Det grenset til barnslig, og viste at det å mobbe andre rett og slett ikke var fremmed for gitaristen. Vel er Twsted Sister bra, og jeg har aldri hørt One Direction, men slike utspill hører hjemme i privatsfæren, ikke foran tusenvis av tilskuere. 

Burn In Hell satte standarden på bruk av lys, der fikk vi dominerende bruk av røde spotter som framhevet Dee som en demonisk skikkelse. Det var utrolig visuelt og var sammen med flammesøyler med på å skape et bra skue. Når ordet hell ble sunget, dukket det opp søyler, og det er jo en del ganger :), og man klager ikke på flammesøyler, bare så det er sagt.

I Wanna Rock kom etter en del for mye tomprat og fjas fra Dee, før de gikk av scenen. Folk begynte umiddelbart å trekke bort, men siden jeg hadde en anelse, ble jeg litt til. Og når introen til Come Out And Play sakte men sikkert krøp ut av anlegget, ble gamle Yngve happy! Den sanger er svinebra! Avslutningen ble SMF, en helt ok låt, hverken mer eller mindre, og en låt som blant flere trigget Dee til å få igang allsang.

Det ble Tons Of Rock-fredagen på meg. Venom har jeg aldri likt, Mayhem bruker jeg heller ikke tid på (de hadde uansett nok folk i teltet:)), og Kisstributen gikk altså ut grunnet drøying og trøtte og utskremte Heavymetal.no-slitere. Det føltes som om dagen hadde gått utrolig fort, men når jeg begynte å summere hva jeg hadde fått med meg, var jeg svært imponert over mengden. Kvelden ble avsluttet på kjøkkenet til min gjestfrie vert Rune, mat og drikke havnet der det skulle, og man fikk noen timer hvile på jenterommet jeg hadde fått låne av Runes datter 🙂 Tusen takk!