Selskap: Imperative Music

Release: Feb. 15

Samleskiver, ah, det er noe spesielt med denne formen for promotering.

Imperative Music@Facebook

Imperative Music er et amerikansk foretak som slipper samleskiver med band fra hele verden. Spennvidden er stor, vi snakker Japan, Brazil, Sør-Afrika, Nederland, Uk, Usa, Sveits og Tyskland. Majoriteten er fra Brazil faktisk, 10/19 bidrag kommer derfra. 

Blandingen her er i hovedtrekk extrem metal, så har vi plottet den biten. Variasjonen på kvalitetsbiten er der, naturligvis, men de fleste banda er av ok eller god kvalitet. Noen har death metal på planen, noen vektlegger bra lyd, andre gjenskaper eldre artister. Så er det band som rett og slett er oldschool for real, Death for eksempel. De er her med sangen Born Dead, og er et statement på hvor bra dødsmetal kan låte.

Det er en del gutturale saker, kjellerproduksjoner, mange tøffe. Andre derimot, skiller seg ut med å framstå som noe helt annet. Southern har valgt et mer åpent lydbilde og har en litt mer thrasha angrepsvinkel. Samt en touch Suicidal Tendencies.

Amerikanske Cretin feier alt ned i grøfta og kjører av gårde i et heidundrandes tempo. Overgangen til det smått industrielle dødsmetalbandet Devloment er stor, her er det en gotisk sak som bør falle i smak hos fans av type Pain etc. kanskje en feil plassering, men noe av dette bør stemme.

Sleasrockerne, eller skitne hardrockere med glamsko, i Robby Valentine står for skiva absolutt sprekeste når det gjelder å skille seg ut. Ikke veldig bra, men en flis i røva til denne skiva når det gjelder hovedfundamentet; extreme saker.

Så kommer det noen gjespespor, alt er extremt men ikke veldig spennende. Hammathaz fra Brazil er et steg opp, og har noe å by på. Røffe saker, godt tempo, litt melodisk vokalføring mellom growlingen. 

Brazilianske Infinity Of Horror har ikke vektlagt produksjon, men overlever på ren og skjær entusiasme. Oldschool brutal død.

Før sistelåten komme, en bra produsert sak med akustiske gitarer og litt doom/død fra Pantacülo Mistico, går det rett inn og ut. Stordelen av banda her er nettopp slik, ett i mengden, ikke veldig vits i å bruke tid på. Slik er også samleskiver, det er ofte snakk om å lytte gjennom og finne et par tre som funker. 

Samlet er nok dette en midt på treet compilation, men det er lagt litt arbeid i utgivelsen, og det er ok for et band å ha dette på cv-en. Som jeg sa i forkant, promotering. Og om dette er som det pleier, at banda selv betaler plassen, er det selvpromotering :).

Karakter? Nope, det tror jeg ikke er noen vits, ikke basert på bidragene ihvertfall, men som sampler følte jeg en svak sekser skinne gjennom.