Selskap: Zuper/PLAYGROUND

Release: 25.09.15

Del to av trilogien er her, hva har stjernegitaristen kommet opp med denne gangen?

Vi leser at vi på Mein Ampf II eksponeres for et «…lydbilde som er hakket mer elektronisk, mørkt, men også naivt håpefullt og ikke minst romantisk. Ronni er på alle måter en romantiker og en omfavner av de svake i samfunnet. Hans sanne idealer kommer godt til syne i musikken han lager.»

Sist gang, på del I av Mein Ampf, slet jeg en del. Det er utfordrende å anmelde slike skiver, av musikere du forbinder med en sjanger, og som man liker for en spesifikk stil, og så å skulle vurdere og grave i vedkommendes alternative musikalske univers. Ronnie gjør det som står, han har sydd sammen et album som absolutt er mørkere, mer elektronisk. Faktisk er flere av låtene her svært bra, spennende å følge, enkelte ideer gir meg smaken av type 80-talls svarterock, Sisters, Nephililm og Leonard Cohen. What Came Over Me er slik, den er rett og slett veldig behagelig og bra gjennomført. Om noen krangler på referansebruken er det sikkert fordi a) jeg har andre band jeg forbinder med slik musikk, eller b) jeg bommer i forhold til dine ører – men vit da at c) det driter jeg i :).

De par neste er i et lett elektronisk svart terreng, og hvor Laibach-light kan fungere som en forklaring på noe. Men det er en generell dyster, apokalyptisk groove her, et elektronisk landskap som ikke alltid har den tyngden jeg elsker. Men låtene synes jeg kler det Ronnie har kledd de opp med.

To instrumentaler følger så, den ene heter Märtha Louise, en akustisk gitarsnutt som jeg tolker dithen at Ronnie er fan av dama – for det er absolutt bare en vakker sak som må ses på som et kompliment. Mein Bunker er et par minutter pluss med dunkle lyder, også dette i et apokalyptisk hjørne.

«Tekstene er selvutleverende, vonde og ærlige, men på samme tid ironiske og humoristiske.»

Man merker at denne, del to, er lokalisert noen spadetak under eneren, og jeg som er fan av en del mørkepop/rock, og sedate partier og enkel rytmikk, falt bedre for denne. Det er helt klart fortsatt et album som vil tirre enkelte Tnt-fans, kanskje, eller som vil komme som et sjokk på de som kjøper og tror det vet hva de får – men, lytter du isolert på skiva, er det definitivt flere kutt her som blør godt, og som ikke har planer om å stoppe med det første.

Ronnie Le Tekrø@Facebook

Avslutningen, Eyefilters, kan jeg faktisk linke opp mot trønderne i Manes‘ Vilosophe-album. Og det er pluss i min bok. Også Waistland er her, og det ble en annen favoritt. 

Ellers er det som kjennetegner albumet at Ronnie genuint får fram at dette er noe han vil ha ut, at skivene i trilogien er noe han brenner for, liker og vil vise fram. Så absolutt en grei utgivelse dette, selv om jeg kanskje følte at åpningssporet, Muddy Waters, på tross av at det var en kurant låt, skilte seg såpass ut at det kødda opp flyten litt. Ellers er Mein Ampf II en pop- rockskive med electronica, svart sådan, og låter som tåler å spilles ganske mange ganger. 

Ta deg tide til å høre gjennom denne, gjerne med hodetelefoner og uten forstyrrelser, så ser og hører du hva jeg mener. Ikke en kreeeeemskive, men siden Mein Ampf I fikk 4/10, er den vel det om man legger til grunn hevelsen av poengsum :).

For dere som er audiofile, legger jeg til et sitat fra presseskrivet: «Mein Ampf II er et album for musikkelskere og audiofile. Lovordene var mange og store i mastering-prossessen av denne skiva.»

Konkurransen jeg har gående på vinyler ser du til venstre, men kjapp deg, det er kun få dager til jeg trekker.

6,5/10 (sterk)

Tracklist:

1. Muddy Waters 
2. Lo Campana 
3. Amazonas 
4. What Came Over Me
5. Waistland 
6. Jesus Chrysler Supercar 
7. Mein Bunker 
8. Eyefilters