Mantric husker noen, de fleste ikke, det er vel en korrekt antagelse. Bandet, som har linker til Extol, slapp for en del år siden et habilt album – og nå er de tilbake med oppfølgeren til ‘The Descent’ (2010). Etter at Extol gikk opp i liminga tilbake til type ‘Blueprint Dives’, fant et knippe av medlemmene ut at Mantric var et helt ok band å bruke til en musikalsk fortsettelse. Nå er jo Extol greit aktuelle igjen, uten at jeg vet om det blir voldsomt mye mer derfra, men uansett har de frigjort nok tid til å ferdigstille albumet ‘Sin’. 

Ole Halvard er min kompanjong i å ferdigstille et intervju. 
Intervjuet er til info gjort på senhøsten, men skiva og bandet er totalt blottet for ferskvarestempling, så det gjør ingenting. Anmeldelse av ‘Sin’ kommer online imorgen, fredag 8. januar type litt greit på ettermiddagen.

Fotograf bandbilde: Fred Arne Wergeland

Det er en glede å ha dere tilbake, hvordan er ståa i Mantric-leiren?

«Jo, ståa vil jeg absolutt si er god. Det er veldig deilig å endelig få ut noe musikk til folk igjen, deilig å få tilbakemeldinger utenfra (spesielt den positive, så klart) på materiale vi for lengst har hørt oss døve på, og i det hele tatt digg at det skjer noe på musikkfronten igjen!»

Det har jo gått en tid siden sist, men litt av grunnen er kanskje at dere har andre aktiviteter? Andre band?

«Grunnen til at det har tatt så lang tid har vel strengt tatt bare hatt med hverdagsliv og forhold i hjemmene å gjøre. Siden forrige skive har vi tre i bandet produsert til sammen seks barn, gått gjennom én skilsmisse, flytta litt (med alt som følger med av oppusninger og styr) og bytta noen jobber. Så andre aktiviteter har vi absolutt hatt i tillegg til fulle jobber, men lite har hatt med musikk å gjøre. Nå begynner ting forhåpentligvis å roe seg litt i tiden som kommer – jeg har i hvert fall ikke planlagt flere barn enn de fire jeg har – så det skal definitivt ikke gå fem år til neste skive kommer.»

Matric@Facebook

Motivasjon/drivkraft

Hva driver dere egentlig? Det låter veldig mental helse av musikken deres, er det litt gi og ta som gjelder? At dere får noe ut av å spille/lage musikk for folk, og at lytteren kan ekstrahere sjelefred fra låtene?

«Haha, det skal jeg sitere deg på, at det låter mental helse av musikken vår! Og du er sikkert inne på noe – er mye mental helse å hente i litt kontrollert galskap! Og om vi kanskje ikke er født sånn, så har vi vel i hvert fall endt opp sånn at vi rett og slett har et sterkt behov for å stadig skape noe ny musikk. For min egen del tror jeg at jeg hadde endt opp som litt mer gretten og frustrert, en litt mindre fornøyd fyr om jeg ikke skulle få holde på med dette. Det er noe inni her som må ut, en slags utfoldelsestrang jeg ikke har funnet utløp for på andre måter. Samtidig har vi jo et håp om at andre kan få noe ut av det vi driver med også, ellers kunne vi jo holdt oss til kjelleropptak til våre private arkiv, ja. Så om noen rett og slett kan få en smule sjelefred som du sier, gjennom det vi driver med, hadde vi blitt veldig glade for dét.»

Hva vil dere med Mantric? Det er vel ikke et band dere kjører voldsomt på med? Greit med skive nå, og konserter i kjølevannet, men er Mantric mer et band dere kommer tilbake til når det er åpninger mellom andre gjøremål?

«Ja, i den livssituasjonen vi alle befinner oss i nå blir det hele tiden et spørsmål om tid og kapasitet. Mantric har definitivt førsteprioritet av det vi driver med musikalsk, men disse årene begrenser det seg ganske raskt hva vi kan få til. Det funker ikke like bra i dag å komme hjem blakke etter tre uker med spilling i tyske punkebuler som det gjorde for ti år sida, da vi verken hadde ansvar for andre enn oss selv, banklån eller veldig stabile jobber. Men ettersom årene går nå, er absolutt ambisjonen min at vi skal komme oss mer og mer ut på spillejobber og få gitt ut musikk hyppigere – alt etter som livsfasene kan åpne opp for det. Men familien er jo førsteprioritet uansett, som det skal være.»

Lyrikk/Tekster

Tekster, det er jeg spent på. Jeg har bare filene, og vet ikke hva dere skriver om, selv om jeg fra enkelte låttitler trekker ut noe bibelsk. Er Mantric et kristent band, eller et band som har kristne medlemmer?

«Merkelappen kristent band er vel ikke noe vi noen gang har ønsket å sette på oss selv, men etter som vi har blitt eldre gir vi nok mer blanke i hva andre måtte kalle oss. Selv må jeg innrømme at jeg har både gode og dårlige assosiasjoner til begrepet. Jeg brukte det jo selv i ungdommen, i den jeg anser som gullalderen for kristne band – tidlig på nittitallet, da det fantes en rekke veldig kule, særegne band som leverte metall med høy kvalitet og samtidig hadde denne merkelappen på seg. Så kristne band var en stor inspirasjon for oss, og hadde kanskje avgjørende betydning for at vi begynte å spille i det hele tatt.

På den annen side synes jeg det er litt rart og unaturlig for meg i dag å skulle begrense tekstmaterialet til å omhandle kun temaer som har med religiøs tro å gjøre, som er typisk for det jeg selv assosierer med kristne band. Alle vi tre i bandet er kristne, det er viktig for oss, det preger virkelighetsforståelsen vår og måten vi fortolker ting som møter oss i livet. Og dette vil selvfølgelig prege tekstene våre. Samtidig er det jo alltid like slitsomt å treffe kristne som ikke klarer å snakke om annet enn Jesus og åndelige ting, og litt sånn har jeg det når det gjelder tekstskriving også. Jeg er engasjert i samfunnsdebatt, hendelser rundt om i verden, i forskjellige kulturuttrykk, i mennesker jeg møter, fotball, miljø, barns oppvekstvilkår, osv osv…Så for meg blir det rart å ikke kunne skrive om annet enn troen min – det var kanskje en litt tvangsprega side ved den amerikanske kristenrocken, der det kunne gå ut over salgstallene på kristenmarkedet dersom man ikke nevnte Gud eller Jesus i alle tekstene som gjorde at det ble litt sånn?

Så for å komme tilbake til våre egne tekster, så omhandler de ganske forskjellige temaer på den nye plata. Én er formet ganske likt en bønn fra Salmenes bok, én omhandler personlig erfaring med veien ut av depresjon og angst, én er en skikkelig gladlåt med et spark til selvsentrerte lidende kunstnere i verdens rikeste land og en annen prøver å beskrive en livsinnstilling som gir mer glede i livet enn penger, makt og suksess.»

Et spennende og innsiktfullt svar der fra Ole Halvard.

Skiva

Hvordan var så prosessen med innspillingen? Var dere i eget studio, eller tok dere det hele inn hos eksterne krefter? Og ble det bedre eller annerledes enn dere hadde sett/hørt for dere før påbegynt studiobesøk?

«Da vi hadde rammene klare for låtene, gikk vi i studioet til Tommy Akerholdt fra Turboneger og spilte inn trommene og litt rytmegitar. Dette skjedde så tidlig som i mars 2013, så du kan trygt si at denne innspillinga tok tid! Etter dét dro vi først litt hit og dit med noe eget og noe lånt utstyr, før det endelig ble litt mer fortgang igjen i starten av 2014, da Tor Magne hadde fått rydda annekset sitt og vi rigga oss til der. Så det var både en lang og oppstykket prosess.

Ut fra erfaringen med innspillinga av The Descent var vi ganske trygge på hva vi kunne gjøre noe kult ut av, og det var derfor vi startet innspillinga så snart rammeverket var på plass. Veldig mye av materialet har dermed blitt utarbeidet underveis – både en del gitarting, vokal, bassganger og andre instrumenter har blitt laget og arrangert etter trommene var ferdig innspilt. Så med tanke på det siste spørsmålet der kan man vel si at sluttresultatet ble omtrent så annerledes fra utgangspunktet som vi hadde forventet. Og like bra som vi hadde håpet på :).»

Konserter, live

Live vil jeg tro dette kan være en utfordring å formidle. Ikke at jeg personlig hadde slitt med å like og lytte, jeg er glad i slik sedat, svevende musikk i konsertform, men for mannen i gata, tror dere Mantric vil fenge live? Det er ofte vanskelig å treffe det brede laget med slik musikk, men ofte treffer band som dette den ene, eller de få, og da skikkelig 🙂

«Ja, vi er nok absolutt en sånt band som tjener på at publikum har hørt musikken vår noen runder i forkant av at de kommer på konsert. Mannen i gata (som trolig ikke har hørt skivene) vil nok fort bli stående og klø seg litt i huet under en del låter – han synes kanskje det groover fint, men sliter kanskje med å finne helt grooven selv før neste taktskifte kommer inn. Samtidig føler vi oss ganske frie nå til å videreutvikle låtene vi alt har gitt ut med tanke på livespilling – gjøre enkelte ting mer live-vennlig, noe som igjen gjør det mer spennende og morsomt å spille live enn bare å prøve mest mulig likt platene. Og det stemmer som du sier – vi har kanskje ikke så innmari mange fans, men vi har noen skikkelig dedikerte noen blant disse, he-he.»

Lineup og andre gjøremål

Får vi en kjapp liten gjennomgang på mannskapet? Hvem gjør hva, og hva gjør dere i tillegg til Mantric?

«Tor Magne Glidje står for gitar, all vræling, noe sang, perkusjon, synth og lydeffekter. John Robert Mjåland spiller bass og skriver en del tekster. Selv spiller jeg primært gitar og synger, men da vi skilte lag med trommisen vår litt etter forrige skive, spiller jeg også trommene på skiva, i tillegg til diverse tangenter, banjo, mandolin og annet småplukk.

Musikalsk sett har det vært fint lite ved siden av Mantric de siste årene. Jég spiller litt med broren min i Tim’s Familytree i ny og ne, men dét har også vært rolig en stund nå, så da blir det mest enkeltstående happeninger rundt omkring her i Stavernsområdet for min del. Og så vidt jeg vet har ikke de andre hatt instrumentene utenfor huset i andre sammenhenger enn Mantric på lang tid nå.»

Jeg har fulgt noen av dere i årevis, og det som slår meg er at dere ofte jobber innenfor det samme soundet ennå, selv om banda er forskjellige. Dere har liksom sydd sammen noe som er særegent, og som er litt eget. Tanker?

«Jeg har tenkt litt på det spørsmålet – åssen vi ble sånne raringer som absolutt skulle gjøre noe eget . Vi har hatt en sånn innstilling – at skal vi lage musikk så skal det ikke låte som om vi prøver å høres ut som andre band – siden vi først kom i gang skikkelig med å skrive egne låter i starten av videregående. Hvorfor det ble sånn er jo vanskelig å svare på, men når jeg ser tilbake på det  kan det ha noe med musikkscena i Kristiansand å gjøre på det tidspunktet. Kristiansand har liksom aldri fått den helt store hypen som musikkby – ikke som de forskjellige bølgene fra Bergen, Tromsø, Bodø osv. Men av det jeg husker, var det mange band innen metall og hardere rock på den tida som la vekt på å ha et eget uttrykk – mange rare, kreative band som kanskje ikke nådde de helt store massene, men som absolutt hadde noe kult å komme med. Og kanskje var det der skaden skjedde, he-he…For prinsippet om å skulle ha noe eget å tilby står vel minst like sterkt i oss den dag i dag.»

Alder og drømmer

Dere begynner, som meg, å dra på årene. Ser dere stjernedrømmen ligge knust foran dere? At realiteten er at man kanskje ikke ble rockestjernen man hadde drømt om?

«Vi har vel egentlig aldri hatt så store planer om å bli rockestjerner noen gang, så vidt jeg kan huske.

Og dét har to sider, sånn jeg ser det nå. På den ene siden er jeg jo glad for at ikke ambisjonene om å bli store tok overhånd, sånn at det gikk ut over det kunstneriske, og er glad for å slippe alle frustrasjonene og alle sutringa sånne målsettinger som oftest fører med seg. På den annen side kunne vi nok nådd lenger ut om vi jobbet litt mer målrettet i forhold til bransje, promotering og livespilling. Problemet er bare at alle tre misliker bransjesiden ved musikk så innmari, så vi er ganske dårlig stilt der i utgangspunktet.

Vi er ubrukelige på selvpromotering, på å dra på nachspiel med de rette folka og på å jatte med plateselskapet. Sant å si har det opp igjennom blitt litt muggen stemning en del ganger når plateselskapene har kommet med innspill til titler, cover osv – som dé mener vil selge bedre, men som vi bare har synes har vært skikkelig dustete. (Og Tor Magne er den verste av oss, så er det sagt). Så fokus vært har hele tida vært på det kreative uttrykket, selv om vi selvfølgelig ønsker at så mange som mulig i hvert fall skal få høre det vi lager så de kan gjøre seg opp en mening selv.»

Jeg takker ydmykt for tiden dere hadde å avse til Heavymetal.no, det er alltid en glede å stoppe innom det dere gjør. Har dere noen passende ord til slutt? Noe dere vil formidle, noen som trenger en virtuell kilevink, eler rosende ord? Her er et perfekt sted å gjøre det på:

«Takk, da vil jeg benytte anledningen til å informere leserne om at vi er veldig spillesugne om dagen og vil rundt omkring i landet for å levere solide spillejobber – kontakt oss om dette, eller mas på bookingansvarlig hos den lokale rockebula om å booke oss, så kommer vi gjerne! Og takk for oppmerksomheten.»

Vi koster på oss et klipp fra ‘The Decent’ også: