Dorothea er er tributeband, et dedikert tributeband. Det merket jeg når jeg fikk samlet hele bandet før konserten i Kristiansand 1. april. Med setliste basert på Warlock så vel som Doro, samt en del coverlåter vår tyske metaldronning har spilt inn og framfører live, presenterer Dorothea en ganske så habil pakke fra scenen. 

***

Bandet stiller på Iris Scene 7. mai, i Odda, support er Sylvian. Her er link til Facebookarrangementet. Ambolten på Kvernaland får også besøk, 21. mai, her er support tba, og link til Facebookarrangementet er denne
.

Alle bilder: Jan Ove Løgevik (Facebook)

***

Det er ingen tvil om at de fleste i salen, spesielt den mannlige delen, har et godt øye til Victoria, som er et visuelt frontalangrep som bandet tjener grovt på. Men noe annet hadde vært feil, for skal man sy sammen et tributeband, og gjøre det skikkelig, er det alltid avgjørende å få på plass nøkkelelementer. Nå har ikke Doro et image type Kiss, hvor det er relativt lett å kopiere seg fram til en løsning de fleste kan leve med, noen ganger fungerende, andre ikke, så det at Victoria er en gallionsfigur og at hun nesten ser ut som en yngre, vital Doro, det er nesten for godt til å være sant. Men til alt hell var det slik, og med fire musikanter bak seg er det da en forholdsvis grei skuring å sette til livs låtene og å komme i mål. Det skal selvsagt øves inn og gjøres bra, men som de beviste etter intervjuet, på scenen Onkel Aksel, skorter det ikke på talent og gjennomføring.

Les anmeldelsen av konserten HER
.

Først ville jeg sjekke hvorfor akkurat Doro ble valgt, og hva som lå til grunn for oppstarten. Bassist Reidar peker mot Victoria og Stig (gitarist), hvorpå Victoria forteller at det var hun og Stig som kickstartet det hele – og at de hadde spilt i band sammen tidligere. «Det var et coverband» sier vokalisten. «Skallebank»
kommer det fra sidelinjen, det er Stig som fletter inn informasjonen, og når jeg mener dette var noen år siden, påpeker han at «…det stemmer det, og det hele sluttet i 2012». Victoria tar over og forteller at samme år, i mai 2012 faktisk, ble Dorothea fyrt i gang. Bassist Reidar kommer på banen og sier at det var han, Victoria og Stig som begynte det hele.

Victoria: «I Skallebank hadde et par av medlemmene der et sideprosjekt, så Stig og jeg ville også gjøre noe på sidelinjen. Skallebank ble oppløst ca. samtidig som vi startet Dorothea. Alternativene for oss stod mellom Nightwish og Doro, og valget var lett da vi konkluderte med at det nok var flere tributeband til Nightwish der ute. Så gikk Stig rundt og sjekka musikere (purr – Yj), resultatet ble en trommis og bassist Reidar, Reidar var med fra første øving.»

En ting jeg lurer på, og som av og til opptar lillehjernen min, er hvorfor musikere velger seg andres materiale heller enn å lage eget. Så, hva var grunnen til at Dorothea, et tributeband, ble veien å gå, og ikke et genuint band? Å legge all energien i et tributeband, på låter som allerede er laget? Stig svarer ærlig: «Fordi det nok går dobbelt så mye tid og energi på å lage egne låter. Og fordi vi alle har kjerring og unger, hus, heim og jobb.» Så det er kanskje litt latskap? 🙂 «Ikke latskap kanskje, men det finnes ikke nok tid» sier gitaristen, før Victoria kommer med fasiten: «Vi vil ute og spille, ikke sitte hjemme og øve, og øve, og øve – og gi ut en skive.» Og den skjønner jeg faktisk, om ønsket er å stå på en scene, spille metal og komme til dekket bord – selv om det absolutt tar tid å øve inn en slik gjennomført pakke som det Dorothea tilbyr. Det tar jo tid å ferdigstille noe slikt. Victoria: «Ja, og vi øver jo fire timer i uka.» Bassist Reidar legger til at utgangspunktet, hva de trodde det ville dreie seg om, nok ikke stod helt til den faktiske jobben det var å komme i havn med Dorothea. 

Og at de valgte Doro var muligens ikke så dumt, for Stig sier noe smart: «Går man på nett og sjekker hva som er der av tributeband, florerer det med Ac/Dc, Dio og lignende.» Men det er et aber i å velge et uvanlig band å covre også, for som han sier er det jo også ditto minimalt med noter og tabulaturer på Doro, og plenty for de banda som mesteparten velger seg. «Det er mye lytting og plukking, og jeg er glad for at vi ikke bruker kassetter ennå» ler gitaristen, og jeg som fortsatt har kassettspilleren rullende fra tid til annen, holder klokelig kjeft :).

Når det gjelder problemer med å plukke låter og finne ut av detaljer, forteller Victoria at de faktisk har kontakt med moderbandet, Doro, og at de får tilsendt nedtegninger til låter de vil ha. Imponerende, men kanskje helt naturlig å stille opp når noen ser opp til deg og vil spille din musikk? «Og vi har full støtte i det vi gjør fra Doro selv og managementet» røper Victoria, og med det stjal hun et av de senere spørsmålene mine. Og om vil holder oss litt til linken mellom Dorothea og Doro, avslører de en ganske heftig greie. Reidar: «Vi får jo snart besøk…30. april.» «Vi har en slik privat løe, låve, som jeg og kjerringa har restaurert og fikset opp, et skikkelig rockelokale. Vi pleier å ha to-tre konserter årlig, og nå 30. april skal vi spille der med Dorothea, og med Nightrain som headliner. Og det kule er at Luca fra Doro faktisk kommer på besøk og skal spille sammen med oss» forteller Stig. «Det er jo utrolig bra» sniker Reidar inn. «…at de er så ydmyke, og han kommer og vil være med på dette.»

At Doro og kompani er godt kjent med Dorothea får vi en anekdote på fra Victoria. «Sist vi var og så Doro ble vi stående og snakke med bandet, og hvor de fortalte at de på bussen hadde sittet og sett på Youtube-videoer med oss på hvordan vi løste sangene.» Stig drar denne videre: «Dette var i Praha, og Doro ønsker alltid folk velkommen etter et par låter og ser på flagg og nasjonaliteter, Tyskland, Russland, Nederland. Og sier hun at hun også ser sitt favorittband, Dorothea :).» Med det kan vi slå fast at på mitt spørsmål om Doro er obs på Dorothea, er svaret ja, med to streker under. 

Dorothea slåss ikke med så altfor mange andre tributeband i samme skuff, for som Victoria svarer på mitt spørsmål om hvor mange det finnes: «Tre tror jeg, vi er vel nummer fire, som vi kjenner til. Dette er internasjonalt.» Ikke slik som Dio altså, slenger jeg inn som en vittig liten sak, heldigvis møter gjengen rundt bordet min blødme med høflig latter før de kløktig drar oss inn på temaet igjen: «Det er vel et i Brazil, et i Tsjekkia, et italiensk…pluss oss.» Vi slår fast at norske er gode, det etter at Stig forfekter at Dorothea selvsagt er det beste av disse fire, og jeg kan med letthet forsvare mitt bidrag, Dio-tributebandet Anthem – makan til fete saker.

Tilbakemeldinger på konserter og konseptet, hvordan folks feedback er etterpå, er det utelukkende positivt? Victoria får sneket inn et lite «ja» før Reidar vinkler det litt. «Det er veldig spennende faktisk, for veldig mange kjenner ikke til Doro så godt, helt til de hører en av låtene, en de har hørt før, uten å knytte sammen trådene. Å ja, den ja! sier de. De har hørt sangen, men ikke vært kjent med artisten.» Victoria legger til at de av og til møter folk som tror at de har laget sangene selv, og jeg, herlig som jeg er, trekker koblingen til Metallica, hvor de i sine tidlige år gjorde nettopp det. Men Dorothea legger ikke skjul på hvem som er bakmennene/-damen til materialet, tvert om vil jeg tro :). Vi som vokste opp på slutten av 70-tallet og fram til midten av 80-tallet, husker jo boomen med metal som kom ca. 85, hvor nær alle likte sjangeren – men hvor mange ikke var så opptatt av banda og artisten bak, så poenget til Reidar er valid. Vi snakker litt rundt at vi som vokste opp den gang, og husker Warlock, minnes jo hvor (semi)stort bandet var, men at yngre folk kanskje ikke er så kjent med Warlock, og i enda mindre grad, Doro. For å sette oss gamlinger på plass begynner Victoria å snakke om generasjonskløften, og peker på Stig, Reidar…og jeg har en stygg mistanke om at jeg også var inkludert. Hm, vel, vi feier rett over til neste spørsmål, skal vi ikke? ;). Eller skal jeg stoppe ved når jeg trakk fram mitt minne når jeg første gangen så unge Dorothee Pesch som metal-pinup i Kerrang? Og at Stig og Reidar fikk det samme blanke blikket og en litt dyp, rå latter? Nei, vi hopper videre.

Nå har vi jo fastslått at Victoria og Stig i sin tid hadde Skallebank, og at Reidar var med fra starten i Dorothea. Jeg lurte litt på hva de andre hadde gjort, om det var noe vi burde kjenne til – men trommeslager Marius punkterer like greit det med en gang: «Meg og Reidar spiller sammen i en countryband,» og der er ikke jeg så voldsomt bevandret dessverre. Men variasjonen Marius påpeker, som musiker, den er jo helmaks. Når Reidar begynner å tenke på tidligere bedrifter, slår denne alderen inn, og han velger å la «Jeg har gjort dette så lenge at jeg har glemt det» stå som forklaring. Men, etter litt om og men kommer han til hektene og forteller at han har «….spilt i forskjellige band og settinger i 40 år.» Noe vi kunne ha hørt om? «Nei.» Ingenting? «…neeei.» Det er godt gjort klarer jeg å trøkke ut av meg, og fikk en plutselig følelse av at det låt frekkere enn hva det var ment. Ett av medlemmene la igjen en skikkelig gapskratt på opptakeren min, men jeg klarte ikke å skille ut hvem, kanskje like greit for roen innad i bandet :). Reidar ramser opp soul, country, storband, hele remsa, som stiler han har vært innom. «Og jeg lærer noe av det ene som jeg bruker i det andre.»

Gitarist Morten, den som er ferskest i bandet, om jeg husker korrekt, er den som sier minst. Han er også den som helt klart skiller seg ut fra gjengen, men samtidig, når man overvar konserten, bar han bandet og låtene kjempebra når Stig kjørte på med soloene. Og i de par soloene jeg bet meg fast i, som Morten leverte, viste han at det ikke er tilfeldig at han er med i besetningen. På mitt spørsmål om han hadde gjort noe vi burde vite om, var svaret «…nei, ikke noe nevneverdig» – og jeg, med min typiske rompehumor klarte å si at det burde et band ha valgt seg som navn, det og tba. Tenk deg en turne med Ikke noe nevneverdig, Tba og Ingenting? Humre.

Setlisten da? Det er jo et hav av låter å velge i, hvordan velger dere? Satser dere på å kunne alle, å ha en kjempekatalog, eller trekker dere ut og tilpasser?
Stig
:
«Vi øver inn nytt hele tiden, og bytter av og til.»

Stig
legger til at
Sølve
fra nettstedet
Scoopnet
, godt kjent her på
Heavymetal.no
, påpekte at det var noe lite utvalg av eldre
Warlock
-låter, som jeg definitivt er enig i – men
Victoria
har også et poeng når hun sier at
«…vi har jo seks-syv Warlock-låter på setlisten, og vi prøver jo å sette sammen en variert meny.»
I motsetning til mange andre tributeband, de fleste vil jeg tro, handler det ikke bare om de gamle klassiske. Hun drar oss tilbake til når
Dorothea
begynte, i 2012, og
Doro
slapp
Raise Your Fist
,
«…da øvde vi inn tre låter derfra med en gang. Den ene av disse spilte vi før Doro hadde framført den selv i Norge. 27. mars kom det også ut en helt ny låt, og vi hadde kunne vært klare til å spille den i kveld eller i morgen, men vi vil vente til Luca kommer over i slutten av måneden og spille den med ham.» «Det skal være første gangen, med Luca«
sier
Reidar
.

Tiden gikk, og lydmannen, med bart, ramla innom for å sjekke om bandet var klare for lydsjekk. Det betydde at min tid med Dorothea begynte å gå mot slutten. Stig var i gang med å fortelle om jobber de hadde gjort, og at de hadde fått en forespørsel til neste års Metalfest, og vi fastslo at det er et greit marked for Dorothea. 

På tampen ville jeg dra ut litt tanker på ambisjoner, hva de ville oppnå, hva det ultimate målet var. Victoria: «Stå på størst mulig scene, for et størst mulig publikum.» Enkelt og greit. Med akkurat hennes minimale tilstedeværelse av blyghet på scenen, er det ikke vanskelig å se det for seg. Men, samtidig er det jo et faktum at tributeband ikke nødvendigvis kommer så høyt og langt. Hun er ikke helt enig, og svarer at det «…er helt mulig å se dit», at det er gjennomførbart. «Absolutt.» På festivaler blir jo ofte tributeband buntet sammen i et telt eller satt til å spille tidlig på dagen. Når jeg fortsetter å dra litt i denne spaken, ser de et skille mellom Dorothea og -de andre-, «…for det florerer jo av band som spiller tribute til Metallica, Motörhead…» Victoria utbroderer litt på dette, men vi må bare være enige i å være uenige. Dorothea er helt klart et konge…ops, host, dronningband, men i den store sammenhengen vil jeg tro bookere og festivalledelser til syvende og sist har et tydelig skille mellom tribute-/coverband og de som spiller eget materiale. Men jeg håper jo de beviser meg feil. Og jeg får en konklusjon på plass.

Dorothea har ambisjoner likt et vanlig band, de vil opp, fram og bli kjente, som et vanlig band. Bare med andres materiale. Alle i bandet er samstemte i at et tributeband i denne settingen nok har en tyngre vei enn de som stiller med egne låter, og at et tributeband nok ikke noen gang kommer til å headline Wacken – noe bandet soleklart var enige i. Men, baktanken og drivkraften, som Reidar påpeker, er jo ikke nødvendigvis bare om størrelse og suksess, men å kunne «…fronte ikke bare oss, med Doro også. Å fronte noe annet i tillegg til oss selv. Den stoltheten der, det å få lov til å gjøre disse tingene vi gjør.»

Etter litt dagdrømming fra Victoria
(«tenk om hun kanskje var litt sliten i stemmen en dag, og at de trengte en hjelpende hånd») og litt småsnakk om dette med at et tributeband jo har en limit, en grense, setter vi strek for denne debatten. Victoria ser seg litt tilbake til det Stig tidligere var innom, «…vi er jo klar over dette, og vi er jo i dette livet vi er i, med unger, jobber, denne pakken. Om vi hadde satset på egne låter, og hadde vært så -uheldig- å bli kjent, hadde vi kanskje måtte gi opp noe av dette for å satse, og det ønsker vi ikke. Og da er det jo langt fra sikkert at vi i det hele tatt kommer noen vei. Dette med å drive med Dorothea er trygt, vi tjener ikke penger på det…» Gjør dere ikke det? «Nei» kommer det sporenstreks fra Victoria, Stig er der også, med et nikk og et «Nei.» Jeg i min naivitet trodde det var litt spenn i dette i hvert fall. Mange fleiper jo med at man må slutte i sine respektive band og begynne i tribute- eller coverband om man vil ha penger i pungen, men Reidar stikker seg nok en gang fram med fasiten: «Da, da måtte vi jo ha spilt i en annen type coverband, valgt et annet band, som vi har vært inne på. Ikke Doro i hvert fall, ikke Doro.» Jeg slenger ut Ovërhead som et eksempel, og det er folket enig, der er det mer mulighet til å få inn noen kroner, Motörhead er jo er mer folkelig band, bedre kjent.

Jeg synes det er et spennende konsept, at Dorothea har så klare ambisjoner, en så tydelig kurs. 

Etter litt om og men, litt fram og tilbake, litt mobbing av Reidars utallige tissepauser på bussturen (det refereres friskt til Dum og Dummere som løsning) nedover til Kristiansand, slenger trommeslager Marius seg på lasset. Han forteller at han er ganske fersk i bandet. «Jeg har kun vært med i ett års tid, ett år og et par måneder, Morten har faktisk kun tre måneder bak seg i bandet. Og det jeg kan si, for å forklare litt rundt dedikasjonen, er at når vi øver inn en låt, da er det den låten vi fokuserer på. Vel kan vi vase litt, men vi er samkjørte og jobber mye med dette.» Han forteller at Morten, som altså kun har en tredjedels graviditet bak seg som medlem av bandet, har lært seg mange sanger. «Han er vel oppe i 19-20 sanger» kommenterer Victoria. Og det er godt gjort, det er ikke for alle det, å lære seg og framføre andres låter slik de er fanget på plate. Selv hater jeg coverlåter, jeg har aldri vært flink til å planke andres musikk, så cudos fra meg om ikke annet. I tillegg, som Victoria avslører, hadde ikke Morten noe forhold til Doro, han kjente jo ikke til musikken før han begynt. Det i tillegg gjør at jeg flytter Morten enda litt høyere på pidestallen. 

Reidar prater litt om hva de har oppnådd, og sier at de i det siste året har begynt å ha fått litt oppmerksomhet. Jeg er imponert over at det er så på plass med en gang, at de allerede nå har så mye på stell. De er alle oppmerksomme på feedback, å kunne ta konstruktive tilbakemeldinger, og gjøre noe med det, bruke dette til å forbedre seg. 

Der, da var lydsjekken uunngåelige, det er kun førti minutter til bandet skal på scenen, jeg takker for meg og labber opp i lokalet for å vente på Dorothea.