Et knippe musikere hadde forent krefter og skulle hamre ut klassikere fra Page og kompani denne kvelden på Onkel Aksel i Kristiansand. Dette er et prosjekt/band som har spilt før og som garantert vil bli å se på plakater framover også. 

Det ble varmt etterhvert, sommerkvelden gjorde godt fra seg, spesielt inne på Onkel Aksel. Jeg er ikke en tilhenger av varme, og det kjipeste er å stå og se et band mens kroppen sakte men sikkert varmes opp, som en hummer som kokes fra bånn. Men det som er så genialt her, på Onkel Aksel, er at man gjerne kan stikke utenfor en tur, som jeg gjorde i et par-tre sanger underveis, og nyte det hele på en benk på utsiden. Der var lyden kjempebra, noe den også var inne, samtidig som man kunne følge med på ihvertfall et par av musikerne gjennom vinduet.

Feigt?

Mulig, men jeg koste meg uansett glugg ihjel, og understreker at hovedbiten av konserten ble inntatt innenfor døra. Det var dessuten godt med folk, om ikke hadde jeg som vanlig stått der hele tiden.

Jeg kjenner ikke til alle de som spiller i bandet, men må si meg særs fornøyd med hvordan de tolket og framførte Zeppelinlåtene. Noe usikkerhet mellom et par, litt blikkontakt og litt lette smil når alt kom på plass etter enkelte røffe partier eller lange partier med soloer. Dette setter jeg høyere enn at man er 110%, for det vitner om at det er mennesker, det vitner om at det hele er tuftet på spilleglede. 

Trommeslager og bassist var ukjente fjes for meg, men begge leverte. Litt tung konsentrasjon på de herlige men vanskelige delene av for eksempel Nobodys Fault But Mine til side; det var absolutt en rytmeseksjon jeg ser igjen.

Gitarist Trond er i en klasse for seg, og uansett hvor skolert eller gjennomsyrnet av notekunnskap og lignende man er, skal de fleste slite med å henge med når Hr. Breen (som tidligere spilte i et fortreffelig progband ved navn James Band) drar opp en av de mange gitarene som står langs veggen. Her er det to ting som gjelder, teft og feel. Mange kan øve inn slikt, spille flawless, men få fikser å helt naturlig planke så intrikat og følelsesladd musikk som det Trond er i stand til. Kødd :).

Tangentmakeren var en annen kar jeg ikke kjente til, men selv om han på enkelte låter virkelig briljerte, var det en litt anonym kar som jeg av og til fikk for meg kunne vært en kar som satt og stilte lys eller scenelyd. Men du verden, på et par av låtene var det han gjorde hovedgrunnen til at det svingte.

En av vokalistene var Kåre Ørnevik, som er det vi kaller en ringrev, da i Kristiansands bandmiljø. Kanskje ikke en voldsomt gammel kar, men definitivt med en del år bak seg som del av bandscenen, og som pådriver for musikk og konsertvirksomhet. Han tok seg av roughly halvparten av låtene, med vekt på de litt bluesa og episke sakene. Det fungerte, selv om noe av dette ikke matchet stemmeleiet hans. Men det var en nerve der, og tar vi en låt som Since I’ve Been Loving You og Bring It On Home (som hadde en gjest på munnspill og litt vokal), viste Ørnevik at det ikke er noen grunn til å sitte hjemme neste gang bandet lirer av seg 70-tallere.

Bernt Fjellestad, kjent for vokalposisjoner i Guardians Of Time og Susperia, tok seg av en del av de kortere, streite låtene, Immigration Song, Black Dog etc. Pluss at han overtok for Ørnevik i sluttfasen av Since…, der det går opp på slutten. Han er nok ikke den vokalisten som jeg ville ha tenkt Zeppelin
om, selv om han er fryktelig god, men det fungerte – og i samspill og som balanse/avveksling til Kåre, ble det totalt en gullaften på Aksel. 

Dobbelthalsen til Trond fikk kjørt seg på en feit versjon av Stairway, se bildet helt på toppen. Bildene er forresten knipset av Lars Norman.

Tusen takk til Rikard@Onkel Aksel for å ta godt i mot oss :). Og når alt var over, og man skulle hjem, åpnet himmelen seg med lunkent regn. Herlig. Faktisk.