Selskap: Rob Mules Records

Release: 22.06.18

Extremmetal med like deler thrash og død. 

Sandnesbandet pisker godt fra seg, man nærmest kjenner sporene på ryggen, og noen ganger drypper det også blod.

Art Of Deception@Facebook

Vet dere hva? Denne skiva har utrolig mye ved seg, men det er ikke nødvendigvis noe som bretter seg ut ved første eller andre lytt. Slik var det ikke for meg, men jeg jobber ofte mye med skiver og det er en fin følelse når man skjønner et album. I første runde føltes det litt generisk, at musikken gikk og gikk uten at det helt var noe som tok tak i meg. Denne vibben hang litt igjen også i andre omgang, men jeg noterte litt på dette tidspunktet, og ser at noen av sporene begynte å kna seg på plass.

Robert Plant sa det så fint en gang, det at en skive som umiddelbart fester seg ikke er verdt mye, men de man må krype under teppet med og jobbe med, de har en annen kraft og levedyktighet.

På en måte faller Art Of Deception litt mellom to stoler, om man skal ta hensyn til at mange ønsker rendyrkede stiler. De har en melodiøs form for dødsmetal på menyen , hvor thrashriffene og rytmikken sitter løst. Blastingen er krydder, vokalen kan være litt ensformig etter noen runder, grooven kommer innom mye og røsker godt, variasjonen i låtene åpenbarer seg etterhvert, så ja, Path Of Trees er et album som faller på plass. 

Dette er gutter/menn som skilter med mye talent, og de gangene jeg har sett de live sparker de seriøst. Det jeg liker nå, med denne nye skiva, er at musikken trekker mer mot en melodiøs retning. Spesielt soloene, som det er mange bra av!, løfter bandet og utgivelsen.

Ta en låt som Gate 19. I starten er det noe som kunne ha vært et svartmetalriff, så kommer pedalene og gjør det til død, deretter vrir de det over til noe som minner om en göteborgsk extremmetal. I løpet av ganske så kort tid. Variasjon. Tyngden de framviser på tittelkuttet, og drivet, tror jeg nesten gjør at det er min favoritt. Instrumentalsnutten Shadows er også der oppe, det er sykt hvor viktig slikt er på en skive som har mye vri om tenninga og gassen i bånn. Men som Sindre nevnte i intervjuet som ligger på forsiden her nå, at hans favoritt kanskje er The Fire Inside, grunnet sluttepartiet – man venter med desserten til slutt. Ikke for å kødde med Lysjakt, men første smakebit fra et slikt album burde ha vært The Fire Inside.

Dette er en skive som fortsatt er litt på det jevne, og med et par-tre låter som stikker seg ut som favoritter. Lyden er prima, trøkket har de fikset å få fram, nivåene er bra, coveret er dritfett!, og vi applauderer Art Of Deceptions andre skive. Jeg var litt usikker på om åtteren var der, men jeg velger å vri det til bandets fordel, bedre med en svak 8 enn en sterk 7,5. Og siden jeg fikk tilsendt fullversjonen av selskapet nå nettopp blir denne spilt ytterligere framover, og jeg har en mistanke om at et par til av sporene vil være i stand til å heve seg.

8/10

Tracklist:

1. Ocean Turns 
2. The Contortionist 
3. Dark Psychosis 
4. Gate 19 
5. Cosmic Fire 
6. Path of Trees 
7. Lysjakt 
8. Shadows 
9. The Fire Inside