191116 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Arvas "Equanimity"

av steinar selstø

Arvas 19Selskap: Satanic  Art

Release: 01.11.19

Arvas ønsker å betraktes som ekstremmetall. V-rex, hovedmannen bak, vil videre at lytterne skal fokusere på variasjonen i musikken og ikke lettvint klistre merkelappen black metal på skaperverket hans. 

Selvsagt en grei holdning det, men det vil ikke være en oddsbombe dersom han må forholde seg til termen black metal i mang en anmeldelse tatt i betraktning at han åpenbart henter veldig mye herfra musikalsk, fordi bioen nevner black og thrash som inspirasjonskilde og også med tanke på både låttitler og plateselskap.

Arvas@Facebook

Nevnte variasjon tar litt tid å oppdage. Innledningsvis føltes skiva som en ren plankeskive som duret i vei uten at man la merke til noe som helst. Det hørtes aldri vondt ut, men heller aldri givende.

Gradvis ble nyansene fra låt til låt mer åpenbare, og selv om jeg ikke synes skiva fortrinnsvis preges av variasjon, er den i det minste variert nok til at man ikke føler at den samme låta dukker opp x antall ganger. Litt tid bør settes av med andre ord. Skiva har vokst litt med tiden, med trykk på littFor selv om låtene gradvis har trådt tydeligere fram, finner jeg for få spennende ideer i materialet til  at jeg lar meg begeistre.

Ingrediensen man møter hele veien er den arketypiske grimme vokalen. Videre er brorparten av låtene overveiende kjappe og intense, og man serveres gjerne denne velkjente lydveggen. Det mest interessante i disse låtene er enkelte ting leadgitaren byr på, blant annet innledningsvis i My Devil.

Rytmisk for øvrig er det fint lite å bite seg merke i. Fundamentet er snarere intetsigende, ikke minst trommingen. Monotonien er helt sikkert intendert, men det hele ender stort sett opp som kjedelig i mine ører. Låter som Perception and Visions og ikke minst Carven, viser fram groove ved siden av den kompromissløse intensiteten. Trekket føles godt, men kanskje vel så mye fordi man får et mer markant avbrekk enn fordi låtene i seg selv er så sterke. 

Sistelåta skiller seg også ut med sin tydelige Immortal-flørting, litt lekenhet og en solo som ville kledd mangt et heavy metal-band. Skivas klart
beste spor, med Carven som knepen nummer to. 

Referanser for øvrig kan finnes i nyere Satyricon i sistnevnte låt og enkelte hint av Primordial i visse episke partier. Dette er enkeltpartier i enkeltlåter, men det vitner jo selvsagt om nevnte variasjon. Totalt sett er det likevel følelsen av heftig intensitet som står igjen.

5/10

Tracklist:

  1. Andante Noire (Intro)
  2. Thoughts in Despair
  3. Wastelands
  4. Perception and Visions
  5. Cursed by the Trident
  6. Carven
  7. My Devil
  8. The Horned One
  9. Times Gone
  10. Masked Jackal