Selskap: Dark Essence

Release: 15.06.18

Jeg tror Cor Scorpii har levert ett av de sterkeste albumene i 2018.

Jeg er en av de som ikke bryr meg så mye om rangeringer og greier, men jeg vet en ting etter mine år som musikkbøtteknott, og det er at når en skive tåler i underkant av tjue runder før anmeldelse, og hvor jeg fortsatt ønsker å trykke på play, og hvor det fortsatt er aspekter ved musikken som ikke er oppdaget, vil jeg påstå at vi snakker bauta. Det var en lang setning som en eller annen norsklærer kan spisse den røde blyanten til :).

Cor Scorpii@Facebook

Vokalen til Thomas var veldig intens live, og i de første rundene med Ruin. Men jeg kom bak denne krasse, røffe skrikingen, og fikk åpenbart følelsene, hjerterota som vred seg, det melodiske, nesten forheksede som vokalisten klarer. Om du ikke liker slik musikk, vokal, og ikke gir denne noen runder før du uttaler deg, har du muligens tapt mye. For mange kan det nok framstå som et takras med tretten kråker som blir angrepet av en flokk katter, men her er det MYE bak fasaden – her er det lag på lag med godsaker.

Fotefar, som du sjekker ut rett under her, ble kanskje favoritten, der har du en oppvisning i brutalitet i samspill med enkle melodiske gitarer, og vokal og rytmikk som skjærer deg sakte og dypt. Rett og slett. Det er slik jeg opplevde flere av partiene på skiva, dette er musikk som river av deg huden og ligger der til ny er vokst fram. 

Ruin by Cor Scorpii

Miksen er også veldig bra, selv med ganske høye gitarer er aldri noen av de andre elementene underdanige eller vice versa. Når skrikene til Thomas buldrer og vrir seg er heller ikke musikken skadelidende. Dette er en flott symbiose. Bruken av cleanvokal er kledelig, og for mange nok kjærkommen – og denne vakre og vene kvinnestemmen krydrer så inderlig nydelig.

Gitarene, tangentene, trommene, vokalen, alt går hånd i hånd på en nær optimal måte. Jeg er ikke stor fan av disse ultrakjappe pedalene, men de legger seg så flott i musikken, og slikt sett er de med på å lage en stemning heller enn å irritere. Det er mye knall trommearbeid her, Ole viser virkelig at han mestrer dette. Jeg orker ikke å tenke på å prøve en halv låt av dette en gang ;). På Skuggevandrar har Ole et fett groove, denne tøffe og maskinelle rytmen som kommer inn 3:56, etter det kule midtpartiet. Her ligger også denne teatralske, nesten cinematiske bruken av synth. 

Coveret er snaisent, kanskje annerledes enn det vi hadde forventet. Dette er litt moderne, og gjenspeiler kanskje ikke nødvendigvis det man hadde forventet av musikk om man hadde sett coveret først. Men jeg er stor fan nå, og det løfter også bandet litt ut av sjangeren, og gjør Cor Scorpii en tjeneste tror jeg. 

Låtene er varierte, og skiva er aldri kjedelig. Fra de gitarbaserte og melodiske går vi via Helveteskap med sitt uptempo killergroove og tyngde, til avslutningen; Siste Dans. Denne er spektakulær. Om man hører skikkelig etter, og følger låten uten å multitaske andre saker, og fokuserer, er denne en berg- og dalbane som virkelig skaper stemninger. Engasjement. 

Tekstene er også utrolige, Thomas sendte over, og jeg opplever en som vet å bruke pennen. 

Takk Cor Scorpii, dette er et album jeg håper dere får full uttelling for, selv om det kanskje vil være litt hardt å komme innpå for enkelte.

9/10

Tracklist: 

1. Svart Blod (Hovmod står for fall)
2. Hjarteorm
3. Skuggevandrar 
4. Fotefar 
5. Helveteskap
6. Ri di mare
7. Ærelaus
8. Siste dans