Jernverket 2021 Hm 500x80

En oppdagelsesreise tilbake til mørkets unnfangelse

av heavymetal.no

Black Sabbath Logo

Vår Facebookmoderator Morten Søbyskogen fant ut at han ville høre gjennom, og notere tanker, på alle studioskivene til Sabbath. Det må bare bli bra grunnlag for debatter. Hva sier du? Skal vi kjøre i gang med det som kanskje regnes som verdens første og mest definerende Sabbathskive? (yngve)

***

Morten musikalske vandring: En oppdagelsesreise tilbake til mørkets unnfangelse

Bakgrunn: "Jeg synes det meste jeg har hørt av Black Sabbath i diverse anledninger har vært ganske kjedelig. Ozzys vokal er slitsom og whiny, og ingen av de klassiske sangene har fenget meg særlig. Vokalmessig blekner Ozzy sammenlignet med Dio, og Heaven and Hell har jeg hørt en del av tidligere, i tillegg til Live Evil som jeg kjøpte en gang i sin tid.

Men så fikk jeg en ide om at siden man lever kun en gang, og det hadde vært ålreit å faktisk hatt en ordentlig oversikt over Black Sabbath-musikken om man havner i en prat om dem med folk, skulle jeg gi diskografien en sjanse og høre gjennom alle skivene til bandet.

Jeg fikk anledningen til å skrive en artikkel om min subjektive reise gjennom Black Sabbaths diskografi, så følgende er mine forventninger/tanker til hver skive, samt tanker etter gjennomhøring. Skivene høres gjennom i noe forskjellige settinger, alt ifra jobb, fritid og
bilkjøring, så jeg får et generelt og variert inntrykk uten å dykke for mye i dybden. Dette er ikke ment å være album-anmeldelser, men mer en beskrivelse av min opplevelse.

Så jeg antar hovedgreia med dette er å kjøre gjennom diskografien til band jeg ikke er så veldig begeistret for, og få et totalt inntrykk av diskografien dems, og så gjøre opp en 100 % informert mening. Og første entitet i dette prosjektet er det Black Sabbath som står for tur.

***

Black Sabbath 1970

Black sabbath (1970)

ForventningDette er hvor alt startet, så jeg sparer forventningene til jeg vet hva jeg har med å gjøre.

Lets go!

Konklusjon: Overraskende nok liker jeg en del av materiale her, til å være at jeg ikke er særlig glad i kjempetidlig heavy. Stemningen og lyden de har på produksjonen (eventuelt mangel på produksjon) skaper en veldig ektefølt men også ubehagelig stemning. Om dette er doom eller tidlig heavy kan man vel diskutere, men det er absolutt gode innslag av tidlig doom. Jeg er ikke fan av Ozzys stemme generelt, men jeg skal innrømme at til dette materialet, spesielt høydepunktet Black Sabbath, er som tatt ut av en okkult skrekkfilm.

Overall så mister jeg dog fort interessen utover skiva, og det bærer mer preg av å være en jam, hvor de startet med noen veldig gode ideer som bare fløt utover. De eneste låtene jeg virkelig husker etter gjennomhøringen er Black Sabbath og N.I.B. Hadde resten av skiva hatt stemningen og sjelen som disse har, ville det vært en bra skive. Men en debutskive er tross alt en debutskive, selv Maiden trengte et par skiver før de virkelig kom seg (merk hvordan jeg holder meg her...Y), så med en lett følelse av optimisme så ser vi hva Black Sabbath lærte av første skiva om hva som funket og ikke og tok med seg videre.

***

Sabbath Paranoid

Paranoid (1970)

ForventningJeg biter meg umiddelbart merke i at denne er utgitt samme året som debutskiva, det bringer  frem en vag skepsis før jeg allerede har startet å spille denne. Som regel trenger band litt tid for  å skrive gode låter mellom album, og to album på ett år høres ut litt vel overivrig ut. Med mindre  de hadde skrevet nok låter til flere album før de startet innspilling av debutskive. Men om så  burde de ha satt inn de sterkeste låtene på debutskiva? Og hvis det er tilfelle, kan denne  neste skiva ende opp med å bestå av mange b-sides som ikke var bra nok for debutskiva?

La oss bare starte. Oppsummert forventning er: Jeg håper de bringer videre den dystre doom-riffinga og stemningen, holder på de okkulte tekstene om satan og annet og ikke roter seg bort.

Konklusjon: Det var flere låter jeg husker etter gjennomlyttingen, og det er stort sett fordi det er klassikere man har hørt veldig mye. Og det gjør også at man allerede er litt lei dem og som har bidratt til den forutinntatte holdningen min til Black Sabbath. Og siden dette er en 100% subjektivt reise gjennom musikk dems, fremstår denne skiva rent interessemessig svakere enn debutskiva. 

Rent kommersielt er nok sangene jevnt over sterkere på Paranoid så klart, det er en grunn til at det er mange klassikere, men jeg synes de har begynt å gå mer bort fra den okkulte doomen de flørtet med på debuten. Tekstene omhandler, etter hva jeg klarer å tyde gjennom Ozzys sutresynging, mye krig (War Pigs og Iron Man), men å lese tekstene er utenfor scopet til denne artikkelen.

Av de låtene som er relativt ukjent for meg, bet jeg meg merke i Hand of Doom som noe positivt. Dessverre blander de inn mye rock-/bluesaktige elementer i musikken, noe som tar bort det mørke og dystre som jeg gjerne ønsker av dem.

Alt i alt ikke mye ved denne skiva som overrasker eller appellerer til meg, og jeg setter heller på debuten. Vi får se hvordan de utvikler seg på neste skive.

***

Sabbath Mor

Master of Reality (1971)

Forventning: Vi skal bare ett år videre fra forrige skive før den tredje Sabbath-skiva kommer ut, men det er fair, man kan skrive mye på ett år om man er fokusert og kreativ. Lerretet er blankt for min del, og jeg er så åpen jeg kan være når vi nå starter.

Konklusjon:  Oi, hva skjer med gitarlyden, mye mer introvert lyd enn før. Interessant. Jeg vet ikke om jeg liker den, den føles litt mindre levende enn den som er brukt på tidligere skiver, men samtidig har den litt tonen som Adrian og Roy Z har på Chemical Wedding, bare at dette er 35 år tidligere. Ergo, litt mer doomy gitarlyd. Her ble jeg veldig positivt overrasket. Det virker som Iommi har  plutselig brutt ut av et mønster og leker seg både med heavy riff, dystre tekster og har droppet  mye av rock-/bluestullet han drev med tidligere. Det er i tillegg et par korte intermission-låter,  Embryo og Orchid, samt enkelte folk-elementer i noen partier. Denne skiva likte jeg veldig godt.

Sanger som stikker seg ut er After Forever, Children Of The Grave og Solitude, men jeg har faktisk ikke noe negativt å si om de andre sangene. Det groover, og jeg må si gitarlyden faller på plass etter hvert, og det er en riktig så god skive. Denne er i tillegg mye mer spennende enn Paranoid og debutskiva. Dette er det jeg håpet å få av oppfølgeren til debutskiva.

Forventningene mine skrus veldig opp idet jeg går videre til neste.