Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen. Du ser flere bilder HER .

Torsdag kveld fylte Oslo litt over halve Parkteateret for å se det amerikanske metalcorebandet Escape the Fate, som er på turne for å feire tiårsjubileum for deres andre album, 'This War is Ours'. Med seg hadde de alternative rockere The World Over og post-harcorerockere fra Slaves, begge fra Amerika. Disse to bandene fikk hverken fotograf eller undertegnede skribent med seg.

Lysene går av, Bohemian Rapsody av Queen spiles i sin helhet med lysshow, hele salen er så klart med på å synge. Scenen går mørk og sirener i bakgrunnen begynner å lyde mens blenderne blinker, så kommer klarsignalet da det ropes ut fra PA’n This War is Ours!

Bandet trer på scenen i en så blandet stil at man skulle ikke tro de spilte i samme band. Gitaristene Kevin Thrasher Gruft og TJ Bell ser ut som en punkete Ben Stiller i Zoolander og Lucifer fra TV serien gått helt emo, og vokalist Craig Mabitt ser ut som han skulle vært på et hiphop-show istedenfor.

Bandet sparker i gang med We Won’t Back Down fra skiva This War is Ours, og selv om lyden var ganske grei, kan ikke det samme sies om vokalen. Mabbit prøver, men det er ytterst få toner som treffer i det hele tatt og det hele blir surt og er nesten smertefullt å høre på.
Det tar seg heldigvis fort opp, og Mabbit klarer allerede i sang to og tre å hente seg inn.

Og tilværelsen på scenen til bandet kan man heller ikke rakke ned på, sånn bortsett fra noen litt skitne tegn fra Bell, det er tross alt en konsert hvor det befinner seg mange tenåringer. Bortsett fra dette var bandet greit samspilt og flyttet litt rundt på seg, selv om de stort sett forholdt seg på sin faste plass.

De spiller igjennom hele This War is Ours-skiva, og det er ingen tvil om at det er mest liv under tittelsangen når TJ Bell oppfordrer til wall of death, som han selv hopper ut i publikum for å starte. De følger opp med 10 Miles Wide og Harder Than You Know, den første følger tempoet til tittelsangen ganske bra før, det hele roes ned med en powerballade. 

Første sett ender med It’s Just Me, før de går av scenen og dukker opp bare halvannet minutt etter. De starter encoren med Do You Love Me fra deres nyeste album I Am Human. Det andre settet deres består av seks sanger. Tre er fra den nyeste skiva, mens de andre tre er spredt utover diskografien deres.

Escape the Fate slår meg for det første som et band som har sett sine bedre dager, men det kan ikke sies at bandet ikke er flinke på scenen. De hadde publikum med seg mesteparten av veien, selv om det var litt treigt til å begynne med. Når det er sagt så fylte de ikke opp mer enn ca. halve Parkteateret med en kapasitet på 500, da det var god plass å bevege seg. Det så derimot ikke ut til å ergre bandet noe særlig. Det er nok ikke et band en som kaller seg true metal ville gått på, men liker man å branche ut i litt emo/metalcore, er Escape the Fate helt innenfor.