Southern Discomfort Banner 500x80px Fixed Daniel Engen 19

Holter "Vlad The Impaler"

av yngve

Holter Trond Vlad 18Selskap: Frontiers

Release: 09.11.18

Trond Holter er tilbake med mer vampyrisme.

Jeg hadde voldsomt sansen for debuten til Holter, som ble frontet av Jørn Lande på vokal. Den spiller jeg på det jevne ennå, jeg ga til og med bort en cd til en som ikke hadde hørt denne, og kjøpte ny. Denne nye har jeg bare filer på, men jeg har ikke anskaffet fysisk produkt ennå. Litt skyldes nok at jeg har litt trangt med økonomiske rammer på musikkkjøp for tiden, men denne er ikke like umiddelbar. Jeg jobber med den en del, og hører mye fett, men er litt unna å komme helt inn der Swing Of Death var, og er. 

Holter@Facebook

Min tanke var ofte der at om denne hadde kommet først, ville den hatt en like sterk påvirkning på meg? Kanskje. Selvfølgelig er det noe med det å utgi en skive som spinner i det samme landskapet som en allerede sluppet skive, om debuten var en suksess er det vanskelig å følge opp uten at man føler det blir en repeterende følelse. Hvor mye man skal vektlegge slikt er opp til den enkelte, jeg prøver så godt jeg kan å isolere en utgivelse.

Vlad The Impaler ligger i et ganske likt landskap som Swing Of Death, svulstig hardrock blandet med en anelse musical-/rockeoperafeel. Det er musikk som lett fungerer som en helhet, hvor man ser for seg et fungerende sceneshow som bakteppe for låtene. I likhet med sist gang er vokalen sentrert i dualverdenen. Nils fra Pagans Mind har jo vært vokalist i Holter i lang tid, og trenger ingen presentasjon. Han er en flott vokalist, og har en stemme som jeg liker godt. Faktisk synes jeg han kler noe av dette bedre enn Pagans Mind, at stemmen og melodiene han finner på Trond Holters musikk trekker ut hakket mer spennende vokalideer. Nils er dramatisk, han liker å spille roller, og det skinner gjennom. Sammen med Eva er kombinasjonen veldig kledelig, men ikke der Lande og Lena var. 

Låtene er som på debuten, noe er streit hardrock, med tyngde, noe er metal, noen sanger har en felles rød tråd. Og som på debuten har de en låt som for meg skiller seg ut litt, I'll Die For You minner om Walk On Water. Og med en kontinuasjon av Save Me (her er Nils i sitt ess, når han senker stemmen litt ned i mørket) er linkene mellom slippene ganske godt representert. 

Disse to skivene føler jeg, for å vise at jeg ikke helt klarte oppdraget i å isolere skiven, he-he, går litt hånd i hånd. De kunne fungert som en dobbelskive, og det uten å miste kraften. Skillet går mye ved vokalistene, og selv om Nils og Jørn begge er kanonvokalister, er det disse små forskjellene som utgjør forskjellen på skivene. Musikken er i stor grad skodd på samme lest, og hadde vi byttet rundt hadde resultatet ikke vært så veldig annerledes.

Det er en sterk skive, og må objektivt ses som en bra samling låter. Det vil si at det kun er smaken til den enkelte som avgjør, som utgivelse i sin sjanger er det lite på plukke på.

Sist gang ga jeg åtte, og siden skiva ble spilt ihjel i lang tid etter, ble den hevet til en nier. Så langt har jeg ikke kommet inn i denne, men åtteren er bankers. Det er helt klart en låtrekke som er i toppsjiktet innen teatralsk hardrock. 

Og produksjonen er veldig bra, den er etter det jeg hører, hevet siden sist. Coveret er like bra. Tekster har jeg ikke satt meg inn i siden jeg kun har tilgang på filer, men konseptet er jo åpenbart Vlad, og jeg gleder meg til å se denne framført på en scene.

8/10

Tracklist:

  1. The World’s On Fire
  2. Awakened
  3. Drums Of Doom
  4. The Last Generation
  5. I’ll Die For You
  6. Shadows Of Love
  7. Without You
  8. Under My Skin
  9. Vlad The Impaler
  10. Save Me (Part 2)