Selskap: Soulmaker Recordings

Release: 13.03.20

Imperial Child debuterer med det onde kompasset.

Dette vokser godt på meg, det er proft, arrangeringen skiller seg ut og låtene synes jeg holder et bra nivå. De fleste mindre band er ikke så modne i det å lage låter. Her er det gjort plass til gjennomtenkte soloer, fengende sanglinjer, variasjon og dynamikk som kler opp hverandre. 

Imperial Child@Facebook

Det er innstikk av noe som minner om Savatage og King Diamond her. Referansene er ikke uventede da jeg vet at gjengen er store fans av begge, og når tidligere Savatagevokalist Zack er gjest på en låt, og at King Diamond-gitarist Andy satt i produsentstolen, da begynner man å se skyggen av inspirasjonene :).

Men mest av alt synes jeg de har skapt noe eget. Metallen ligger til siden for det de fleste band velger seg i dag, der mange går tett opp til å stjele, kopiere, virker det som om Imperial Child har brukt sine inspirasjonskilder i egen musikk, og krydret. 

Produksjonen er bra, den er solid, ikke for anabol, men der den må være for å fremme denne formen for hardrock/metal. Den favoriserer låtene, det er ikke lyden som bærer skiva, men låtene. 

Det teatralske i musikken, og i tekstene, går bra sammen. Flere av låtene er stemningsfulle, og klarer å fange noe jeg vil tro trioen ønsker å formidle. Konseptet som er sydd inn i skiva har jeg ikke satt meg inn i, men jeg plukker altså opp noe som gjør at jeg skjønner det er noe, og i seg selv er jo det et pluss. 

Jeg synes gitarsoloene gjerne kan trekkes fram som noe som farger bra, og hvor Andy LaRocque står for strengeleiken på The Devil and the Buccaneer. Favorittsoloen min var ikke denne, men den Christer drar på Victim Of Hate. En flott og melodiøs perle. 

Dette albumet er nok et de fleste vi glippe, i dag er det så hardt å stikke seg fram, og folk er generelt for multitaskende til å gi tid til et ukjent band. Jeg synes dog at Compass Of Evil har klart å samle nok tråder til at det blir et interessant nøste, og selv om det er små ting som avslører at bandet vil mer enn de kan, er 95% av albumet kvalitetssikret. De gaper over mye, og viljen er der i å ønske et monster. Om de får de rette kanalene og den rette hjelpen, vil Imperial Child mulig snappe opp en kontrakt hos et større selskap. For dette er veldig mye bedre enn svært mye som har det :).

Jeg har hørt mye på skiva, notert underveis, og gått fra 7 til syv og en halv, men når hviletiden ble gjennomført, og låtene føltes litt friskere i et nytt forsøk, synes jeg de skal få en dytt. Karakteren er nok mer ned et halvpoeng, men jeg synes dette både er spennende, sprekt og ikke minst er bandet i stand til å se utenfor rammene.

Vokalen til Christer går fra ok til veldig bra. Det er et par steder der de høyere tonene avslører at han nok er mer komfortabel i midtsjiktet. Da sikter jeg til der han har en mørk og melodiøs stemme, sjekk bare på sistesporet, der det tydeliggjøres mellom det lyse og det fengende og drivende.

8/10

Tracklist:

1. William Green
2. The Imperial Child
3. Darren Half-Eye
4. Stormbringer
5. Priscilla
6. The Devil and the Buccaneer
7. A Buccaneer’s Hymn
8. Libertalia
9. Victim of Hate
10. The Quest for Jerusalem