Alle bilder: Boris Danielsen Photgraphy (øverst og nederst er In Flames, midt er FFDP). Se flere bilder på Flickr
.

Tekst: Karoline Engebretsgård.

En sen lørdagskveld i November får vi besøk av våre svenske naboer In Flames og amerikanske Five Finger Death Punch. De er nå ute på arenaturne i Europa, der de er Co-headliners. Sammen med seg har de også Of Mice and Men. Dette er en gullrekke med band, som jeg gleder meg stort til å tilbringe kvelden med.

Spektrum fylles nok en gang opp med forventningsfulle konsertgjester for en helaften med kraftfull metalmusikk på sitt sterkeste. Of Mice and Men begynner dessverre litt for tidlig til at jeg rekker å få det med meg, men slik er det nå en gang.

Spektrum er dekorert med en gigantisk duk i forgrunnen av scenen som slippes ned i det Lift Me Up kjører i gang. Vokalisten står og veiver med et norsk flagg mens de solide gitarriffene drar i gang stemningen for fullt. Publikum hopper, synger og klapper fra første tone, og vi er klare for hva kvelden vil bringe. Vokalist Ivan L. Moody roper «Everybody jump», og som sagt, så gjort. Samspillet mellom bandet og publikum er det ingenting å si på, og jeg ser at det er en dedikert gjeng som har samlet seg i kveld. Det er heftige lyseffekter gjennom hele kvelden, som forsterker enkelte budskap i de forskjellige sangene.

Vokalisten nevner at det er mye snakk om han i sosiale medier om dagen. Han velger å «Wash it all away», som tar oss med til en av de største publikumsfavorittene for kvelden. Det blir dessverre noe varierende lyd i Spektrum i kveld, der vokalen til tider drukner litt i både trommer og gitar. På andre sanger er det klokkerent. Slik er det nå en gang med Oslo Spektrum.

Vokalisten er i det teatralske hjørnet, og gjør første skiftet for kvelden. Han kommer ut med en T-skjorte med skriften not for sale, kanskje nettopp på grunn av kampanjen #metoo. 

Det er et enkelt og lekent samspill mellom gutta på scenen, og de ser ut til å trives minst like godt som oss i kveld. I det This Ain’t My Last Dance trår i gang, blir også kveldens ordentlig første moshpit født. Det er en robust fanskare som har tatt turen i kveld! Vokalisten har igjen hentet det norske flagget og får hele bandet til å signere det. Det sies at vi er en sjukt bra crowd, og vokalisten rusler rundt på scenen, før han peker på en heldig i salen som får flagget ferdig signert rett i hånden. Før konserten fortsetter kommer en kameramann ut på scenen. Bandet sender live for de som ikke kunne komme, og ber oss ta bølgen. Publikum er ikke vonde å be, og taket løfter seg nærmest. Det blir ikke mindre god stemning når coverversjonen av Bad Company dras i gang.

Som om ikke bandet har gjort nok for fansen i kveld skal vi nå over i den delen bandet ser ut til å like aller mest. De velger vilkårlige fans fra fremste rad til å komme opp på scenen og synge med dem den neste sangen. Burn MF er så kraftfull og så elektrisk, og publikum er intet mindre gira nå. De heldige fansen ser også ut til å trives ved sine store idol. Det er en lang sekvens med call-and-respons som funker helt ypperlig. Scenen er nå lyst opp i rødt. Lyden er også mye bedre på siste del av showet.

Før vi skal ta helt av med de aller største klassikerne kommer vokalist og gitarist ut med akustisk gitar. Det er så rått og ærlig, og fantastisk å se hvordan publikum nyter hver sekund. Wrong Side of Heaven blir ikke noe mindre spenstig enn de tidligere sangene, og publikum viser seg fra sin beste side når de ved flere anledninger overdøver vokalisten. Det er nok ikke en ulempe at han nå går rundt med en T-skjorte med et norsk flagg på.

Five Finger Death Punch kan godt det å være sinna og kraftfulle, derfor er det så fint når de spiller Remember Everything. Publikum er desidert mest gira på de aller mest hardcorelåtene, men ser ut til å trives når en kraftballade blir spilt i ny og ne. Et av de sterkeste bidragene for kvelden, spør du meg.

Før ekstranummeret roper hele salen sultne etter mer Five Finger Death Punch. Det blir en artig call-and-respons mellom band og publikum når han roper «When I say Five Finger, you say Death Punch». Publikum er ikke vonde å be her heller. Under ekstranummeret slår den eksplosive vokalisten rundt med en balltre på scenen! Etter Under And Over It vil han gi det bort til en i salen. Det står mellom to stykker på fremste rad, da vokalisten får de til å ta stein, saks, papir om det. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at dette er deres viktigste stein saks, papir-opplevelse noen gang. 

I midten av låten Jekyll and Hyde inviteres en 70 år gammel dame opp på scene. Hun rocker med til de tunge gitarriffene og den røffe teksten. Det viser så godt at heavy metal og musikkglede ikke har noen aldersgrense. Bandets bidrag rundes av med deres notoriske «The House Of The Rising Sun mens de takker for seg. Det blir en verdig avslutning på Five Finger Death Punch sin del av kvelden, og vi er klare til hva In Flames har å bidra med.

In Flames sparker så i gang kvelden så kraftfullt og eksplosivt med låten ‘Drained’ fra deres seneste album ‘Battles’. Den skrikende vokalen, med hint av growling sammen med deres harmoniske gitar gjør In Flames til et at de fremste bandene innenfor sjangeren. Banneren foran scenen blir hengende gjennom hele den første sangen, som gjorde at jeg ikke helt klarte å få den ordentlige pangstarten på showet.

Kvelden går videre med hard rock på sitt sterkeste. Det er god lyd stort sett gjennom hele konserten, og en fantastisk tilstedeværelse av bandet. Dessverre var det vanskelig å se bandmedlemmene til tider, mye av grunnen til det var deres intense lys og mye røyk på scenen. Jeg fikk heller aldri sett så mye av trommeslager, tross i at han var godt opphøyd.

Vokalisten i In Flames forteller at han opprinnelig skulle be oss om å legge vekk telefonene og bare nyte kvelden, men han ser at det ikke er nødvendig. Her har alle kommet for musikken, og gir den deres fulle oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Fansen som har møtt opp er veldig selvgående og trenger ingen oppmuntring av bandet for å synge, klappe og headbange. Det er helt fantastisk å få oppleve en så dedikert og spenstig gjeng. Vokalisten nevner så at det er mye dritt som skjer rundt i verden for tiden, og at det derfor er viktig å nyte hver sekund. Han ber oss klemme en vi ikke kjenner og at vi skal være snille med hverandre. Dette er et vakkert budskap fra de hardbarka karene.

Før Drifter roper vokalisten at de som er glad i å lage stor ring og hoppe rundt skal gjøre det nå. Publikum skuffer ikke, og en gigantisk moshpit midt i Oslo Spektrum dannes. Bandet smitter energien sin over på publikum på en mesterlig måte, det er helt fantastisk å få være med på dette i kveld. Her går det så vanvittig fort og hardt for seg at en publikummer mister skoen sin i all moshing.

In Flames leverer et solid show, med en knallsterk setliste. De som kom for denne konserten fikk virkelig valuta for pengene og jeg tror samtlige går hjem fornøyde. Kvelden rundes av med den passende låten The End. Det er moshpit, allsang og headbanging i øverste klasse, akkurat det vi kom for. Dessverre er det mange som går under In Flames-konserten, men de som blir igjen vet å lage liv. For meg kunne det se ut som at en god del var der for Five Finger Death Punch, og en god del var det for In Flames. 

Det ble et helvetes show fra ende til annen, med en tilstedeværelse jeg sent vil glemme. Jeg håper virkelig våre venner fra Sverige og de amerikanske legendene tar turen igjen snart, for dette ble virkelig en helaften