Nå skal jeg medgi at intervjuet har ligget en tid i kø, det kom inn litt sent. Men skive er skive, dame er dame og datostempling suger som kjent i min bok. Vi kjører på, tar godt imot den blonde vestlendingen og fyrer av et, ifølge henne selv, inspirerende intervju. Musikalsk er fokuset sisteskiva til madamen, ‘Vervain’.

Jeg har gjort en del redaksjonelt på deg og Leaves Eyes i årenes løp, men jeg tror faktisk ikke du har vært innom her i intervjuform? Uansett, tusen takk for at du godtok invitasjonen min, du har det bra?

Liv: «Takk, alt vel, og i like måte! Jeg sitter på fly til Mexico, hvor The Sirens skal spille i kveld. Det er første konserten i forbindelse med en søramerikaturne. Dette blir spennende! På våren reiser jeg samme vei, bare en mye lengre rute med flere konserter, med Leaves’ Eyes.»

Du er en aktiv dame, det har jeg fått med meg. Hva driver deg? Hva får deg til å stritte mot all fornuft og ha familie, jobb og band, en hektisk hverdag? Er du rett og slett en av disse som MÅ ha fingrene i det meste, som rett og slett liker å fylle hvert ledige minutt med et eller annet?

«De som kjenner meg sier at jeg har a hyper-active ass»..det ligger vel noe i det…he-he. På turné kaller bandet meg Reiselederen. Jeg må absolutt ikke ha fingrene i alt mulig, men jeg har helt klart en vei, plan, eller en visjon som jeg følger og som inspirerer meg til de grader. Jeg er veldig fokusert på det jeg holder på med, og de opplevelsene som jeg har puttet i ryggsekken min underveis, inspirerer meg og former meg på min videre ferd, som musiker og min personlighet.

Jeg prøver å separere jobb og familie, men jeg må innrømme at grensene flyter i hverandre noen ganger. For det første har vi eget studio, 30 meter fra huset – det frister og stikke bort bare for å ta opp den ene ideen. For det andre tar jeg med meg familien min på turné hvis det er mulig. Klart at grensene «flyter» i hverandre til tider. Et annet essensielt aspekt for meg er at musikken jeg komponerer, tekstene jeg skriver og bildene jeg maler kommer fra hjertet. Det har alltid vært sånn. For meg er alt dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Siden jeg var 6-7 år gammel har jeg vært så betatt av og interessert i musikk, kunst, språk og kultur. Jeg er heldig som har en jobb som jeg virkelig liker – en livsoppskrift som kombinerer alt dette. Jeg skal ikke lyve – det ligger enormt mye planlegging og arbeid bak dette. Jeg er også en person som liker å ha en strukturert hverdag og kalender. Det er særdeles viktig for meg, slik at jeg kan få tid til alt, også en times joggetur til dagen, en pils eller en tur i svømmehallen med sønnen min.»

Du er fortsatt sammen med denne Atrocity-herremannen? Kanskje like greit å velge seg en som vet hva det vil si å være dedikert til musikk :).

«Absolutt! Alexander og jeg har vært sammen i 16 år og gift i over ti. Jeg flyttet til Tyskland slik at vi kunne være sammen og jeg takker foreldrene mine som lot meg fly uten aber og men. Vi bor i et herlig lite hus på landet med Weinbergene og skog rundt oss. Vi kan bråke så mye vi vil i studioet vårt som er lydtett, topp moderne og som nevnt bare et par meter fra huset. Jeg liker meg utrolig godt her – lange somre og akseptabel avstand til en del land og steder som innbyr til konserter og turneer i min genre. Paris – kein Problem – det er bare å pakke utstyret i en sprinter og komme seg ut på Autobahnen.

Klart det er en stor fordel at Alex og jeg begge har forståelse for en livsstil som aldeles ikke er 9-5. Det er heller ikke noe problem for noen av oss dersom partneren et ute på turne, solo. Vi har det rett og slett fint i sammen, utrolig fint. Likevel kommer jeg aldri til å gi fra meg det norske passet mitt. Sønnen vår, Leon, snakker kav stavangersk, tysk og engelsk.»

Liv Kristine@Facebook

Når du er på turne, vet jeg at du av og til, eller alltid, har med deg ungene. Tror du de suger til seg så mye at de kanskje selv ender opp i musikkbransjen en dag? Er det tegn til en musikalsk nerve, talent, hos avkommet? :).

«He-he. Keine Ahnung. Sønnen min elsker musikk, han har et suverent gehør, slik som jeg. Jeg har alltid elsket musikk, men aldri studert eller lært noe i den retningen. Leon er veldig opptatt av film og filmmusikk, men trommetimer, sangtime osv. har ikke vært noen suksess. Vi har hatt ham med oss på turne så ofte som barnehage og skole har tillatt det, men det er til tider vanskelig med det tyske byråkratiet. Han synes det er supert å være med på turne, og vi har aldri hatt noen som helst problemer med tilpasning. Vi har vært veldig heldige på det området – absolutt ukomplisert med barn på turne, samme om det har vært nightliner, hotell – fly varianten eller sprinter. Jeg merker at han er verdenskjent og veldig åpenhjertet for ny inspirasjon og nye omgivelser.»

Denne siste skiva, den er litt hardere enn deler av det du har sluppet av musikk, ihvertfall på en stund. Hva fikk deg til å ta på deg betongskoene og hardne til? Var det et primalt behov som meldte seg? Hadde du låter liggende som bare måtte materialiseres? Eller kom det naturlig?

«Det kom som en helt naturlig prosess. Snikende, over 8 måneders tid. Kanskje det var den positive responsen fra publikum som inspirerte meg i utgangspunktet. For 3-4 år siden bestemte jeg meg for å putte et par Theatre of Tragedy-låter på solo setlista mi etter at bandet løste seg opp. For godt. Det tok skikkelig av live. Det er klart at årene med ToT har preget meg og formet meg. Jeg er veldig takknemlig for at fansen er så trofast og at jeg kan få lov til å holde denne spiriten levende, samtidig som at jeg kan få utvikle meg som artist i mitt tempo og mønster. Det er et privilegium å ha trofaste fans og venner verden over. Og en familie som er med på alt.»

Les anmeldelsen av Vervain HER.

Hvem deltar på skiva? Hvem står for instrumenteringen?

«Alt komponeres og produseres i vårt eget Mastersound Studio. Dreamteamet består av kompisen min Thorsten, som komponerer mest, Alexander som produserer og co-komponerer, og meg selv som selvfølgelig er involvert i alt, fra den første melodien, tekstene til masteren. Thorsten står også for bass og gitarriff. Joris (også Leaves’ Eyes) spiller trommer og perkusjon. Jeg har også en cellospiller her og der, spesielt live.»

Og du spiler ingenting? Bare synger?

«Stemmer. Jeg pleide å være god på xylofon og blokkfløyte, he-he. Jeg vil gjerne lære å spille gitar. Det er et framtidsprosjekt. Jeg eier en nydelig akustisk gitar i lilla som jeg fikk av en sponsor…som jeg stadig må tørke støv av. Dette må endres.»

I en mannsdominert sjanger er det herlig å se damer sette ned beinet og kreve plass. Er det på noe plan vanskeligere å promotere og drive som kvinnelig artist føler du? Møter du noen gang problemer eller situasjoner som er knyttet til dette faktumet?

«Ikke nå lengre. Da vi grunnla ToT i begynnelsen/midten av nittitallet, kom det litt surmuling fra diverse musikkjournalister og et par eksisterende, konservative band, men det endret seg lynraskt da de største metalbladene kåret oss til band of the year osv. Det var spesielt tysk metallpresse som oppdaget ToT sin spesielle beauty & the beast-stil. Jeg hadde legendariske Doro Pesch i studio ang. duetten Stronghold of Angels på Vervain-albumet mitt for litt siden. Hun har minst ti år mer erfaring enn meg. Vi ble sittende oppe å prate halve natta, og historiene hennes fra livet on the road trumfet suverent over mine, som jeg trodde var hårreisende. Doro er ett av mine største forbilder. Vi andre damer i metal kan takke henne for mye. Hun har åpnet mange dører for oss som grunnla våre metallband på nittitallet.»

Har du sterke, kvinnelige rollemodeller? Inspirasjoner? Eller er ditt grunnlag for valget om å synge og bli artist uavhengig av kjønnsroller? Det er mulig et rart spørsmål, men siden alle damer innen musikkbransjen ofte har kvinnelige forbilder, synes jeg det var et valid punkt, så får du piske meg litt om jeg framstår som litt fordomsfull :).

«Spørsmålet er absolutt rettferdig. Og svaret er at jeg aldri har tenkt særlig på hverken det om å ta et valg om å bli sangerinne eller spørsmålet om det med fordeling av kjønnsroller. Jeg har nevnt Doro som forbilde innen musikken, og som det fantastiske mennesket hun er, men Frida Kahlo er kanskje et generelt forbilde innen kunsten. Foreldrene mine er mine forbilder. Jeg vokste opp med Black Sabbath, Grieg og Pink Floyd, og jeg har svært unge foreldre, faktisk de beste i verden. Jeg har faktisk alltid fått utfolde meg som jeg har villet, jeg har alltid fått være den jeg er. De nevnte en gang i ungdomsårene mine at det er viktig at du får ferdig mastergraden din, ellers kan du gjøre hva du vil, noe som jeg gjorde ved Universitet i Stuttgart i 2003, en dag før bryllupet, temmelig gravid.

Interessene mine og kallet mitt har alltid vært musikken. Det har bare gått den veien som en naturlig prosess, selv om jeg har hatt jobber som kirkegårdugressluker, lærer for særdeles vanskeligstilt ungdom, klesbutikkassistent og norsklærer i Tyskland (noe jeg fortsatt gjerne gjør når jeg har tid). Det er kun en ting som er viktigere for meg enn musikken: familien!»

Det jeg likte med albumet var at det til tross for å ha litt harde kanter, hadde denne litt industrielle/elektroniske popsjarmen intakt. Du liker deg her? Man husker jo utviklingen med Theatre of Tragedy også, hvor det snirklet seg mot noe lignende.

«Du har helt rett, og takk for komplimentet! Jeg liker meg her. Vervain kunne ha vært et logisk steg mellom ToT-albumene Aegis og Musiqe har jeg ofte fått høre. Hvorfor ikke?»

Og du har Leaves Eyes og solokarrieren, er det ytterligere engasjementer som tar opp tiden din når det gjelder musikk?

«For tiden er jeg ute på tur med The Sirens, som består av Kari Rueslåtten, Anneke van Giersbergen og meg selv. Jeg møtte Anneke på en metallfestival i Tsjekkia for to år siden. Det var spiren til The Sirens, som dekker tida med 3rd and the Mortal, Theatre of Tragedy og The Gathering – pionerene i angelic voices in doom metal, samtidig med et bredt spektrum av solomaterial og egne The Sirens komposisjoner. Kari og Anneke er noen fantastisk flotte og dyktige damer – vi har det utrolig kjekt sammen. I sommer skal vi få åpne for Nightwish i selveste Trondhjem.»

Og er det alltid tydelige og åpenbart hva som passer hvor? Eller har du vært i tvil om enkelte låter, om de skulle i den eller den skuffen?

«Jeg tenker ikke så mye på det, faktisk. Det er kvaliteten og den emosjonelle effekten og utstrålingen som teller. Vi konsentrerer oss om ett album/én produksjon om gangen.»

Du har med deg noen gjester på skiva, får vi bittelitt story på hvorfor akkurat disse ble valgt? Og var det noen du kunne tenkt deg, som ikke kunne?

«Doro Pesch og Michelle Darkness var mine førstevalg. Flaks at de likte låtene, det var bare fantastisk å ha dem i studio! Ellers står…hvis jeg får lov til å lene meg litt lengre ut av vinduet..Ozzy og Kate Bush på lista mi.»

Du framstår som utrolig billedskjønn, uten en lyte, på alle bilder du publiserer. Jeg håper jo du også har et morratryne som oss andre :). Anser du dette som viktig? Å framstå medet perfekt ytre når det gjelder image? Jobber du mye med bildene, med stylister etc?

«Promobilder og coverartwork er noe en kan gjøre mye med visuelt. Men faktisk prøver jeg å unngå for mye perfeksjonisme og glatting på disse bildene. Jeg ble 39 den 14. februar. og jeg synes denne alderen er helt topp! Jeg er fornøyd, faktisk lykkelig, frisk, rask, sunn og til og med sportslig…dette føles bra! Det finnes nok bilder av meg i joggetights og Ullvang-lue på nettet. Jeg er jo ikke noe übermensch – og vi er alle lagd av det samme materialet. Jeg har veldig god bakkekontakt, og føler meg trygg med det jeg holder på med. Jeg ler mye, har en håndfull venner som holder meg i ørene, og jeg kan drifte bort i min egen yogaverden når jeg trenger det. Stylist? Én gang i året, kanskje. Utseende er aldri så viktig som utstråling, et varmt, åpent hjerte og et ærlig smil.»

Og siden skiva nå er klar, blir det noen turnering med dette materialet? Eller penser du nå over til andre saker, bandrelaterte, Leaves Eyes?

«Vi er midt i den sjette Leaves’ Eyes produksjonen, ja, og jeg er på turne med The Sirens nå. Men live med The Sirens spiller jeg også solomaterial. Det går hånd i hånd. Leaves’ Eyes har som nevnt en del konserter og turneer i de kommende 12 månedene.»

Før vi pakker sammen, stikker jeg til deg et standard-spørsmål jeg alltid synes er spennende, men klisjéfylt; hva hører du på, hva liker du, hva inspirer deg, hva er dine favorittskiver?

«Jeg har alle vinylene til Black Sabbath/Ozzy. Denne samlingen og musikken er hellig! Jeg elsker klassisk, Maite Itoiz og Monserrat Caballe, Kate Bush og Norah Jones. Og jeg elsker norsk natur og historie! Ved Hafrsfjorden finner jeg enorm inspirasjon og kraft!!»

Jeg takker og bukker for at du tok deg tid til å svare på intervjuet, jeg vet jo at du har nok å gjøre 🙂 Om du har noen avsluttende ord, om du har noen å takke, som hjelper deg og som kanskje ikke får den fortjente oppmerksomheten, de usynlige hjelperne :), her er passen å dele slikt:

«Tusen takk for dette inspirerende intervjuet – det er ikke så ofte jeg får skrive på norsk. Håper vi sees i Trondhjem, eller på en annen konsert! Nå er jeg absolutt klar for landing i Mexico City!»