191230 Heavymetal No Bannerannonse Kg2019 80x500px

Mayhem "Daemon"

av heavymetal.no

Mayhem 19Selskap: Century Media

Release: 25.10.19

Mayhem er alltid spennende. Denne gangen er de også forbanna bra!

Alt etter Grand Declaration Of War er ikke Mayhem på sitt beste. Dette er min hellige overbevisning og bastante påstand. Nevnte skive er en usedvanlig unik sak, og samtidig svært, svært bra. Daemon er slettes ikke like unik, men den er minst like bra. Litt kryptisk sagt, den høres mer Mayhem ut enn det meste annet de har gjort, hvilket er ment positivt. 

Vokalen til Attila føles som en slags bro til fortiden i så måte. En av de mest unike stemmene i metallen preger naturligvis uttrykket. Jeg er stor fan av mannens stemmeprakt og uvanlige krumspring. Ved siden av denne forventede faktoren har man låtmaterialet. Det låter ikke like Teloch som sist. Det låter eldre, på sett og vis. Uten at man går starten av nittitallet i næringen, føles skiva nærmere noe som kunne vært laget da, bare med mer gjennomtenkte låter. Litt spesielt føles det at Mayhem har skrevet en låt som gir vibber av Emperor i form av den melodiske riffingen Falsified And Hated begynner med, men dette er for en parentes å regne i den store sammenhengen som er Daemon. Andre partier hinter mot De Mysteriis Dom Sathanas, og dette forekommer flere steder. Kort fortalt, Mayhem har lyktes særdeles godt her med å kombinere fortid med nåtid. Videre er jeg helt trygg på at skiva vil være like vital om 10 år, 20 år og 50 år. Tidløs, med andre ord. 

Lydbildet er veldig tiltalende. Det låter distinkt, og detaljer kommer fint fram. Bassen har en mer markant plass enn den gjengse black metal-skiva, og det kler låtene godt. Trommene har flott romklang, men dette merkes primært i de roligere partiene, som innledningen av Aeon Daemonium. Gitarene er sedvanlig kvasse.

Det beste med Daemon er likevel låtkvaliteten og mengden av kreative, gode ideer. Dette er godt skaperverk, og både arrangementer og riff imponerer og besørger en skive proppfull av høydepunkter. På sett og vis kunne jeg ønske meg noen hakk sterkere identitet fra låt til låt, men på den annen side handler nok dette mer om tid og antall gjennomhøringer. Daemon er lett å like, men krevende å like fullt ut. Jeg har lyttet mye, men er ikke ferdig ... 

9/10

Tekst: Steinar Selstø

***

Mayhem er et anerkjent og pionerende norsk Black Metal-band som ble stiftet 1987. Bandet er kanskje mest kjent for sine kontroverser, selv om de musikalsk sett er på topp hva BM angår (kjenner du ikke til deres historie, så er det synd for deg). Bandet består i dag av Jørn Necrobutcher Stubberud (bass), Jan Axel Hellhammer Blomberg (trommer), Attila Csihar (vokal), Morten Bergeton Teloch Iversen (gitar) og Charles Ghul Hedger (gitar). Dette er deres sjette fullengder.

Skiven åpner med den mystiske The Dying False King, som er erketypisk Mayhem, og etter mitt syn platens beste. Låten er på nivå med alt på deres feteste plate, De Mysteriis Dom Sathanas. Det som virkelig gjør dette til en høydare er bassleveringen til Necrobutcher. Han tilfører så mye atmosfære, mystikk og eventyrlig følelse at det rett og slett beveger sjelen. Resten av gjengen leverer selvsagt fra øverste hylle, men det endrer ikke på faktumet at det er Necro som utmerker seg her.

Agenda Ignis sparkes momentant i gang med latterlig rask og galopperende tromming undertegnet Hellhammer. Ghul og Teloch holder riffingen på godkjent nivå. De er kanskje unge og nye i Mayhem-gamet, men de gjør det minst like bra som sine forgjengere. Litt utover blir det noe roligere, mer atmosfærisk/melankolsk og eksperimentelt. Det funker. Attila grynter på sin sedvanlige og særegne måte, men innimellom bryter han ut i en pompøs og litt operaaktig vokal, noe jeg ikke har hørt fra han tidligere. Jeg liker det bedre enn jeg skulle tro. Denne oppskriften følger Attila gjennom hele skiven, på upåklagelig vis.

Bad Blood driver videre mot en mer aggressiv og rett i trynet-levering. De gir full gass hele veien til sathanas rike. Det brutale får mer plass, selv om det selvfølgelig oser atmosfære her også. Hva ville vel Mayhem vært uten tykk atmosfære?

Malum viser innledningsvis en mer behersket og bakoverlent stil. Det er nesten litt Doom over det. Attila låter identisk som på Mysteriis. Det øker bare mistanken min om at mannen er en vampyr fra Romania. Han eldes tydeligvis ikke. Det varer ikke lenge før tempoet øker og riffingen setter inn. Riffingen ligner på den som ble servert på Chainsaw Gutsfuck fra debut EP’en Deathcrush. Tilfeldig? Hvem vet? Det låter uansett faenivoldsk bra.

Falsified and Hated starter hakket mer teknisk, leken og variert. Det er også en konstant, men liten økning i tempo. Det liker jeg. Ca. midt i låten introduseres det lydeffekter/melodieffekter som gir en veldig sterk følelse av Ambient. Min første tanke er at det ville sklidd rett inn i en Burzum-plate.

Aeon Daemonium får frem en mer kald, ond og melankolsk stemning. Jeg mener ikke melankolsk på en vakker måte, men på en angstfylt og svært deprimerende måte. Det er som om låtens eneste funksjon er å ødelegge menneskesinnet. Det er positivt.

Worthless Abominations Destroyed er skivens mest intense låt, spesielt med tanke på trommer. Hellhammer trommer umenneskelig fort hele låten gjennom. Det er intet annet enn imponerende. Gitarer og bass følger tilfredsstillende etter. Det er også imponerende hvordan de klarer å holde på så mye stemning når lytteren såvidt henger med tempomessig.

Om jeg var deg ville jeg vært lei av å lese min subjektive analyse nå. Det er på tide at du sjekker ut denne sataniske forpliktelsen øyeblikkelig. Resten av låtene ønsker jeg å overlate til deg, men jeg kan forsikre deg om at de holder en daemonisk høy standard.

Dette er utvilsomt deres beste album siden genistreken fra 1994. Etter 1994 har de gitt ut mye ujevnt, forskjellig, eksperimentelt og avant-garde. Noen ganger har de truffet, men stort sett ikke. Noe av det eksperimentelle preget er fortsatt intakt her, men det er mer nedtonet og raffinert. Når det kommer til lydbildet og stemning ligger det hele nærmest Mysteriis. Man kan si at de bygger videre og holder på det gamle, samtidig som de tilfører noe av det de har leflet med på nyere plater. Resultatet fungerer som en musikalsk bro mellom gamle og nye elementer.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gir full pot er fordi dette ikke er DMDS.

9/10

Tekst: Martin Goatlord Hjortland

Tracklist:

  1. The Dying False King 
  2. Agenda Ignis 
  3. Bad Blood 
  4. Malum 
  5. Falsified and Hated 
  6. Aeon Daemonium 
  7. Worthless Abominations Destroyed
  8. Daemon Spawn 
  9. Of Worms and Ruins 
  10. Invoke the Oath
  11. Everlasting Dying Flame (Bonus)
  12. Black Glass Communion (Bonus)