Motorpsycho (Kristiansand, 27.09.18)

av yngve

42730938 10157208655462952 4693021974480289792 ODet var så vidt jeg klarte å flette inn denne konserten, impulsbookingen fra Teateret kom på plass uka før, og siden man jo har litt på planen av og til, er det godt gjort å stå i salen denne torsdagen for min del. Did you get motorpsyched?

Trønderne har en bra following, og de fleste som var der tror jeg visste hva de gikk til. Jeg møtte noen som aldri hadde sett Motorpsycho live, og noen veteraner som tipset meg om at det var ny trommis :). Jeg følger ikke stort med på hva trønderne holder på med, foruten å sjekke ut musikken og få med meg litt hist og pist, men fansen som er på inner circle-nivå, de vet å sette pris på gøtta. Og med en rekke utgivelser, spesielt på lp, og gjerne limiterte i opplag, gjør at samlere koser seg godt. 

Selv så jeg bandet første gang i 92 eller 93, og kveldens konsert i Kristiansand var den første siden de delte scenen med The Who i samme by tilbake i 2006 - så for meg var det absolutt på tide på oppdatere meg på hva som skjer.

Det som ble resultatet for meg var den desidert beste konserten jeg har sett med Motorpsycho, selv om jeg likte tiden der Nothing To Say var hitlåten :). De er tyngre, mer lekne, veldig uforutsigbare, jammingen står i fokus og de er så flinke at jeg tror de aldri sliter med flinkismusikere som står med kritiske miner bak i salen ;). Det krever sin mann å lage slik musikk, å skape den sugende stemningen, og i tillegg holde på publikumet i nesten tre timer. Det er pinadø helt utrolig. Det var flere ganger de så ut som om var ferdige, men det var som oftest bare gitarbytter etc. Sjelden har jeg applaudert et band som har tynt spilletiden så kraftig, det var nesten så jeg kunne tenkt meg et par låter til, men jobb ventet tidlig neste morgen, og klokka var halv ett før de var ferdige.

Der band må jobbe seg opp for å komme til et klimaks, et høydepunkt, der kom de allerede midtveis i første låt. De startet med et par rockete greier, i den hardere enden av skalaen. Utover kom det alt fra lignende affærer til ganske så rolige greier, og også i landskapet der jeg ikke liker de så godt; den litt poppete greia. Jeg skal medgi at jeg ikke kjenner låtene og skivene så godt, og har ikke stor peil på hva som ble spilt, men jeg så og hørte en helhet, en konsert som framstod som veldig gjennomført, som om de spilte en lang og feit låt.

For meg ble de en solid blanding av gammel hardrock ala Zep og Purple, med kraftige doser av Hawkwind, og tidvis pakket inn i litt Neil Young-aktig røyk. De er ikke et kopiband, det skjønner alle, men det er gøy å høre hvor mye de kler opp musikken sin med inspirasjonene sin og samtidig klare å lage sin egen identitet. Er de 2000-tallets Zeppelin?

Det krever mye av lytteren å delta på en slik konsert, det er lite som minner om etter boka-arrangeringer og streite takter. Det bæres heller av jamsessions og styres i en progressive lekestue. Men treffer dette deg, både om du ser de for første gang eller tiende, ser jeg ikke bort ifra at Teater-konserten må ha vært en av de bedre opplevelsene dine på lenge. 

Jeg stod pal og digga, hele tiden, og knipset ikke et eneste bilde, foruten et rett før de gikk på. Hvor bra statement på en vellykket konsert er ikke det?

Teatersalen funka utmerket som konsertlokale, så vet du det :). Og takk til Kjetil for at jeg fikk komme!!!