Alle bandbilder, fotograf: Terje Johansen Metawork Foto & Art

Fra en debutskiva som smeltet sammen Under The Oak som et rent tributeband til thrash og doom, er nå andreskiva ute. Det er vel alltid litt mer spenning knyttet til nettopp en oppfølger, fordi man jo har «brukt opp» sjokkeffektene man hadde når alt var nytt. Eller som med Under The Oak, gammelt, hehe. Jeg fikk gitarist Thomas med meg for finne ut litt rundt hva som har skjedd, skjer og skal skje. Og hvordan det var å være litt fanget i thrashskuffen.

Så var det på tide å thrashe litt igjen, Under The Oak kom nylig med nytt album, gratulerer?

«Takker og bukker. Vi har gledet oss fælt til å presentere det nye albumet for verden. Ventetiden har vært lang, men nå er vi endelig her.»

Hva er bandets egen tanke på hva som har skjedd siden sist? Eventuelle endringer, både bevisste og ubevisste?

«Vi var veldig overrasket over hvor godt Ripped up by the Roots ble mottatt. Vi var selvfølgelig veldig fornøyde med produktet selv, og hadde trua, men vi trodde egentlig ikke det var mange utenfor den harde kjernen som kom til å bry seg. Vi trodde ikke vi skulle få så mye oppmerksomhet, og vi var fascinert over at albumet spredte seg så mye og falt i smak så mange steder i verden. Det er så mange bra band om beinet i dag, at det er vanskelig å nå igjennom til folk og gjøre noe som helst slags inntrykk, så vi hadde ikke større forhåpninger enn å ha det moro og tilfredsstille oss selv.

Det medførte at vi tok fatt på komponeringen av Rattus Norvegius med mer selvtillit enn vi hadde før Ripped up by the Roots. Vi var mer samspilte, bedre kompiser, en tightere unit og vi hadde et bedre grep om hva Under The Oak egentlig gikk ut på. Til å begynne med ønsket vi bare å være et thrashband, og det hemmet oss nok noe i noen henseender. Vi blei litt redde hver gang det dukket opp et mer rendyrka Heavy Metal-riff, for eksempel, og tenkte at det ikke var det vi var, men det var selvfølgelig feil. Det går bare til en viss grad å styre hvilken retning musikken tar. Musikken lever sitt eget liv, og så lenge vi er oppvokst under åttitallet og har maltraktert ørevoksen et usannsynlig antall timer med både Thrash- og Heavy Metal, er det nok bare helt naturlig at Under The Oak har en fot i hver av disse leirene. Det medførte at vi denne gangen i stedet omfavnet Heavy Metal riffene når de dukket opp, og avfant oss med at disse i aller høyeste grad hører hjemme i musikken vår.

Problemet denne gangen var jo at folk nå hadde forventninger… Det var ingen som hadde hørt om oss på førsteskiva og alle ble veldig overrasket, men når vi nå har jobbet med den vanskelige andreskiva vil det være en usannhet av dimensjoner å si at dette ikke har bekymret oss. Vi har derimot laget den aller beste skiva vi kunne lage, og vi er kjempefornøyde med resultatet. Det meste er bedre på denne, syns vi. Den er mer helhetlig, refrengene er bedre, gitarsoloene er mer gjennomarbeidet, vi brukte mer tid og var flinkere til å arrangere låtene i øvingslokalet slik at komposisjonene blei smoothere osv. Vi øver jo jevnt og trutt, fordi vi har det trivelig i hverandres selskap og syns det er morsomt, og jeg tror virkelig resultatene av dette kan høres på Rattus…. Vi har i alle fall god samvittighet og har presset oss selv i alle steg av produksjonsprosessen. Rattus… er et stort skritt opp fra Ripped…, syns vi. Tilbakemeldingene foreløpig har vært veldig bra, så vi tror vi er inne på noe, men tiden vil selvfølgelig vise hvordan dette produktet står seg i forhold til debuten.»

Det å utvikle seg innenfor de rammene Under The Oak har er nok ikke det letteste, og jeg vet det er litt fram i tid, men har dere utviklet en ide på hvordan det vil bli neste gang? Er dere åpne for å spre vingene mer, eller er det denne melodiøse thrashen som vil bli gjeldende?

«Det har vi overhodet ikke tenkt på. Vi er jo folk som har holdt på med musikk i en mannsalder og både har jobbet med og fortsatt jobber med å prøve å sprenge grenser med musikken, utfordre de etablerte sjangrene og lage noe unikt og særegent. Det er derimot ikke det Under The Oak handler om. Under The Oak er en hyllest til åttitallets Thrash- og Heavy Metal. Vi startet jo også som et rent tributeband og vi slenger fortsatt en og annen coverlåt inn i settet, men sånn det har blitt nå, er det vår egen musikk som er en tribute til åttitallet. Vi kan diske opp med ca. 20 coverlåter for øyeblikket og 20 egne viser, og vi tar fortsatt rene tributeshow hvis noen ønsker det.

Det er kjempemoro å spille de gamle slagerne, men det er selvfølgelig enda morsommere å spille eget materiale. Det vet jo du som er musiker selv, Yngve. Det har faktisk vært et imponerende sug hos publikum etter vårt eget materiale, så vi har langt i fra følt at vi MÅ spille coverlåter for å holde på publikums oppmerksomhet. Det har nesten vært tvert imot, og det er jo et utrolig kompliment, føler jeg. Det er en ubetalelig følelse når helt ukjente folk står og synger med av full hals, og her for litt siden stakk publikum forresten også av gårde med trappa til scena, så vi ikke kunne gå av når vi var ferdige. Vi fikk trappa tilbake etter vi hadde spilt Tribulation, men de nektet oss å gå av før vi hadde spilt den, he-he.»

Coveret er jo et skue, får vi en kort story på hvordan det kom i orden? Og hvorfor den tittelen, hvorfor det bildet? Er det en baktanke, eller bare noe som ble tøft?

«Her er det selvfølgelig en historie, ja… Når det gjelder coveret, er dette laget av den eminente Christopher Rakkestad, og vi prøver å ivareta et slags helhetlig inntrykk…svart/hvitt, i alle fall lite farger, røtter, en slags jordnær atmosfære, sånne ting. Nå var det tidlig klart at skiva skulle hete Rattus Norvegicus, og jeg kommer tilbake til hvorfor, men tanken var liksom å ha en litt dyster og skummel atmosføre med røtter, rotter og våre silhuetter med lysende øyne innimellom trærne. Ganske skumle greier, innser jeg nå…he-he, og ganske sterkt i kontrast til hvordan vi er som personer og ikke minst hvor uhøytidelig vi tar oss selv når vi er ute og spiller live. Da henger fleipen løst og latteren er aldri langt unna, men det er klart…det må være litt image når man driver med METALL!!! Ha-ha…

Når det gjelder tittelen… Jeg bor jo litt landlig til, og her for et par år siden ble vi utsatt for en rotteinvasjon. Det vil si, først kom det jordrotter. 

Det skulle vise seg at jordrotter gjør mye skade og er vanskelige å kverke, så dette ble en strabasiøs ferd. Først prøvde jeg å gasse dem, så prøvde jeg å drukne dem, så kjøpte jeg feller. Fellene var veldig fine, men de betinget at jordrottas ganger gikk parallelt med bakken for at det skulle funke. Nå hadde ikke mine jordrotter skjønt dette, for de gravde ganger rett nedover og aldeles ikke parallelt med bakken, så de fellene fungerte ikke. Da jeg prøvde å forklare dem åssen gangene måtte være for at fellene skulle fungere, falt det helt for døve ører.

Til slutt kjøpte vi en sånn pipeting som lager lyd i en veldig slitsom frekvens, både for mennesker og jordrotter skulle det vise seg. I bruksanvisningen sto det at jordrottene ville være så lei lyden at de flyttet videre til et annet sted etter en tre ukers tid. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med det, men vi er i alle fall veldig lei lyden som fortsatt piper uti hagen. Heldigvis ikke i den grad at vi ønsker å flytte.

Nå hadde det seg imidlertid slik at før disse ukene hadde gått, kom det vanlige rotter i stedet. Vaskeekte Rattus Norvegicus. Det likte ikke jordrottene, så de dro videre. Problemet var nok at vi er nabo med et ridesenter og hadde et par svære epletrær. Eplene fra trærne falt ned, som epler gjerne gjør, og havnet inni hekken. Der blei de til et veritabelt koldtbord for rottene, som rykket inn i et stadig økende antall. Det tok litt tid, men så slo det meg heldigvis at vanlige rotter er mye enklere å kverke enn jordrotter. De går nemlig ukritisk i vanlige rottefeller og jeg kunne fange dem i stort monn. Hva jeg har sett, derimot, ikke trivelig, og det var disse historiene fra øving til øving som gjorde at skiva (og låten) Rattus Norvegicus kom til verden. Jeg nektet nemlig å lide i stillhet og insisterte på å dele historiene med bandet, den ene historien eklere enn den andre. Jeg skal ikke gå i detalj sånn på trykk, men jeg håper dette var en once-in-a-lifetime-opplevelse. Det skal derimot sies at vi ikke hadde en eneste mus det året, de liker tydeligvis heller ikke rotter…»

Hvordan var produksjonsfasen denne gangen? Har dere endret studiofasiliteter, jobber dere med andre? Jeg har kun filer, og vet lite i skrivende stund.

«Både skriveprosessen og produksjonsprosessen er 100% identisk på Ripped… og Rattus. Jeg lager en haug med riff og prøver å plassere disse i en interessant rekkefølge. Så sender jeg dette til gutta så de kan høre, og så møtes vi i øvingslokalet og arrangerer.

Tekst og melodi kommer stort sett fra Jostein, men jeg bidrar med ett og annet refreng og noe tekst.

Materialet blir innøvd i øvingslokalet også reiser vi i studio og spiller alt inn i løpet av en uke eller to. Dette gir en god helhet både på låtmateriale og produksjon, syns jeg. Det er nok en gang Magnus Devo Andersson i Endarker Studios Sweden som står for innspilling, miks og mastring. Han er en særdeles kunnskapsrik fyr med et behagelig vesen, og lyden han lager yter musikken rettferdighet. Vi ber ikke om noe spesielt lydbilde eller sånn…vi ønsker for eksempel ikke åttitallslyd. Vi ønsker god, moderne lyd. Vi vil at skiva skal ha bra lyd, Devo
, sier vi, og det sørger han for.»

Er det såpass med feedback og spillejobber/mulige jobber at dere kunne tenkt dere å satse mer på Under The Oak? Å bruke mer tid på bandet, ofre noe hjemme, fri fra jobb etc.? Eller er nivået der dere befinner dere nå helt ypperlig?

«Her blir veien til mens vi går, føler jeg. Vi har ikke på noen måte hatt problemer med å få spillejobber med Under The Oak, heller tvert imot, men det har allikevel vært innenfor rimelighetens grenser. Det er såpass mange bra band som konkurrerer om spillejobbene i dag, og så mange band som må make-up-for-lost-time etter Covid, så det er ingen fare for at vi jobber oss ihjæl heller. Selv om vi har en del konserter for øyeblikket, har vi plass til mange flere. 

Det hadde jo vært moro med en og annen av de litt større festivalene, og vi hadde nok heller ikke sagt nei til en turne eller to, hvis det hadde dukket opp noe som var fristende nok. Jeg tror derimot den tiden er over da man tar ferien på turne, at man har så lyst til å betale for å reise ut og spille at man prioriterer det over andre mer familiære ting. Hvis det derimot dukker opp noe med de rette bandene, og der man får mulighet til å spille for et respektabelt antall publikummere hver kveld, regner jeg det ikke for usannsynlig at vi hopper på.

Og jeg vet du er aktiv i flere band, om Under The Oak skulle kreve mer, vil det være dette bandet du/alle legger pengene og tiden i?

«Nå er de tre bandene jeg spiller i veldig forskjellige. Welcome To Hell er jo et rent Venom-tributeband, :Bolverk: er ekstremmetall og Under The Oak er mer tradisjonell Thrash-/Heavy Metal. Det er nok Under The Oak som definitivt har det største kommersielle potensialet her, og vi merker også dette på antall radiospillinger, antall anmeldelser osv., men jeg tror dette bare er noe tiden vil vise.

For øyeblikket er det ikke noe problem å sjonglere de ulike bandene. Jeg er også avhengig av og ha et visst aktivitetsnivå, så det passer fint å ha flere bein å stå pa. Så lenge de er såpass forskjellige også, er det aldri noe problem å avgjøre hvilket riff og hvilke ord som hører hjemme hvor, for eksempel.

Jeg har jo allerede ved et par anledninger i dette intervjuet nevnt hvor mange bra band det finnes i dag, noe som også gjør konkurransen om spillejobbene, festivalene og turneene knallhard. Skulle det dukke opp flere aktiviteter enn det er mulig å håndtere (noe jeg tror er en ganske utopisk tanke) får vi se på dette som det luksusproblemet det er og løse det deretter. Det er derimot verken noe som bekymrer meg eller som får meg til å tenke; den tid, den sorg. Jeg gleder meg til hver eneste spillejobb, stor eller liten, og er vel fortsatt litt der at; jo mer, jo bedre. Vi lever jo strengt tatt bare en gang, og det gjelder å fylle den tiden med så mye Metall som mulig, he-he.»

Besetningen er fortsatt stabil, om ikke mentalt, he-he, men det er den samme gjengen som sist. Hvordan ser dere for dere et scenario der noen må byttes ut, slutter? Er det all for one om det skulle skje noe?

«Den mentale stabiliteten er det definitivt så som så med, det skal være visst. De knusktørre kommentarene henger løst når vi møtes og humoren er på et særdeles lavt nivå. Vi har et veldig avslappet og harmonisk bandfelleskap, med andre ord. Vi har det trivelig i hverandres selskap, har respekt for hverandre, og det viktigste av alt er vi har det MORO!

Nå er det selvfølgelig umulig å forutsi fremtiden, men det er veldig vanskelig å se for seg en framtid der Under The Oak ikke er oss 4. Vi møttes fordi vi liker hverandre og fordi vi har felles musikksmak og slik er det ennå. Man skal aldri si aldri, selvfølgelig, men det er ikke noe vi bruker energi på og er heller noe vi får ta stilling til hvis vi skulle være så uheldige å havne i den situasjonen.»

Det er tungt å drive på med å spille metal i, host, vår alder. Er det kun en glede å gå på øving, dra på utstyr, spille konserter, eller er det også/eller en belastning?

«Neida, det har aldri vært så moro å spille i band. Det er ikke noen belasting i det hele tatt, men det er selvfølgelig slik at alt gjør vondt i dag. Før var vitterlig ikke enhver bevegelse forbundet med en eller annen slags form for smerte…nå derimot, he-he.

Fordelen med å holde på med musikk i forhold til idrett, for eksempel, er jo at du stadig utvikler deg og blir flinkere på instrumentet ditt selv om du blir eldre. Det var en som spurte meg på en turne en gang: Hvor lenge tror du at du kan holde på med dette, Thomas? Det hadde jeg aldri tenkt på og ble ganske redd…men så tenkte jeg på Keith Richards og da gikk det bedre,

Det er derimot et slit å samle på disse evinnelige Charvel-gitarene. Skulle ønske jeg hadde noen færre sånne. Da hadde vi hatt litt mer veggplass, ja litt mer plass punktum… Neida, man kan aldri ha for mange Charvel-gitarer… Det er derfor det fins så mange Charvel-ordtak. For eksempel: Er man lei Charveler, er man lei livet. Det er ikke Charveler alt som glimrer. Eller: Det er bedre med en Charvel i hånda enn 10 på taket…fniiis.»

Det er et ganske høyt nivå av musikalitet her, øver dere mye? Eller er det et resultat av mange år i band? At det som sitter i fingrene er nok?

«Vi øver jevnt og trutt. Stort sett en gang i uka i tillegg til spillejobber. Også øver vi hjemme alle sammen, og jeg spiller fortsatt gitar 3 til 4 timer om dagen. Bare klimpring på sofaen mens Heida strikker og vi ser på TV, men det blir riff av sånt. Før glemte jeg mye av det jeg laget, men i dag er alt så tilrettelagt. Hvis det dukker opp noe jeg tenker kan være brukende til noe, spiller jeg det inn på telefonen og sender det til Dropboxen. Med jevne mellomrom går jeg gjennom og tar vare på det som kanskje kan bli til noe.

Nå gjelder dette selvfølgelig langt i fra alt, men riffbanken er stor og velfylt, så det mangler aldri på materiell når man skal lage noe. I tillegg er min erfaring også at det kommer mye når man først sitter der og jobber. I stedet for å lete etter et riff som kanskje passer til noe man jobber med, er det ofte like greit å bare spille, så dukker det opp noe helt nytt i stedet. Dette føler jeg også er mer naturlig og ofte gir en bedre flyt enn å prøve å passe inn noe som kanskje bare passer sånn nesten.

Låtskrivingen føler jeg derimot har falt mer på plass med erfaringen. Det må også sies at denne øvingen verken er for å bli bedre, kjappere eller mer teknisk…det er rett og slett fordi jeg syns det er MORO! En annen teori er at jeg er i overkant taktil, og plukker på negler og hud og nese og Heida hvis jeg ikke har noe annet å plukke på. Da er det jo som oftest en fordel for alle parter at jeg plukker på gitaren i stedet.»

Metallen er ganske balansert, det er på en måte ikke ren thrash, ikke ren metal, ikke power, men en lapskaus. Om dere hadde måtte rendyrke mer, hvor hadde skiltet pekt? Hva ligger nærmest hjerterota?

Under The Oak er jo en gjenopplevelse av barne- og ungdomsåra våre. NWOBHM, Heavy Metal, Thrash Metal i en stor smeltedigel…pluss litt Kiss, Motörhead
, Deep Purple, Rainbow, Black Sabbath osv., osv. Så jeg tror egentlig ikke det er mulig å gjøre noe bevisst valg her. Det går selvfølgelig an å si at vi skal lage sånn og sånn musikk, men når det kommer til stykket tror jeg ikke musikken lar seg styre. Det er selvfølgelig bra å ha en slags visjon og jobbe mot denne, men musikken blir det musikken blir. Den lever sitt eget liv og gjennom arbeidsprosessen former den sitt eget uttrykk. Hvis det skal bli bra, tror jeg at musikken trenger disse løse tøylene. Hvis man binder seg fast til en undersjanger eller ett konsept, kan det fort bli litt krampaktig, oppkonstruert og lite naturlig, tror jeg.»

Jeg ønsker dere alle lykke til, en fin gjeng jeg unner alt godt. Og gratulerer igjen med nytt og fett album!

«Takk det samme, Yngve. Tusen takk for at du tar deg tid til å lytte og tusen takk for ditt livslange engasjement for vår felles lidenskap. Håper vi ses snart.»