Selskap: Private

Release: 26.01.24

Instrumentalt, sedat og svakt progressivt.

Solnedgang@Facebook

Litt lite variasjon, det går i instrumental musikk, post-stempelet synes jeg dyrkes bra.

Det er et snev av noe folketoner som lukter stoner, som i starten av Draugr, men de fire låtene er for meg mer postrock enn -metal. Det skal sies at noe av dette som Solnedgang driver med kan være elementer i metal, men her føler jeg det er mer postrock med ørlite metal inkorporert.

Lament er i seg selv ikke en låt jeg føler kler metalmedia, men i denne sammenhengen, i selskap med de tre resterende sporene på Valkyrie, glir den greit ned. 

Stort sett er tempoet tungt, monotont, gitartonene sakte, melodiene males med brede, litt digitale og saktegående pensler, og slikt sett er dosen på Valkyrie der den må være. En hel skive med denne oppskriften hadde vært litt mye for min del. Men det er vakkert, det er pent, det er behagelig, men jeg savner noe bitt, noe som kan fungere som en tekstur i det myke og flytende. 

Jeg er nok mer vant til band som bruker dette som et virkemiddel mer enn at det er hovedretten, men Solnedgang har garantert et publikum, og er du der at du trenger å roe ned, trykk play på spilleren under her.

Karakter, hm, det er ikke så lett. For på en måte ønsker jeg mer variasjon, på den andre siden skal slik musikk være monoton. Om vi legger litt av hver kriterium til grunn, havner jeg rett over middels, litt over midt på treet. Det betyr altså ikke at dette er svakt i seg selv og i sin sjanger, men at jeg savner noe for meg personlig.  Det blir litt kjedelig for meg og slik jeg er.

6/10

Tracklist:

1. Folkvangr
2. Draugr
3. Lament
4. Niflhel