Selskap: Private

Release: 11.12.15

Vi må til Ålesund for å finne Sons Of Absolution, et moderne metalband.

Det er en gjennomført skive, uansett hva man måtte mene om stilen, eller at det er mange band som ligger og klekker skiver i denne sjangeren. De kaller selv metallen sin alternativ, og det skal de få lov til, men jeg legger litt andre kriterier for å være alternativ. For meg handler det om å være et alternativ til mainstreamen, det de mange gjør, og der er ikke Sons Of Absolution, for dette er bra, gjennomført, men ikke sjokkerende nyskapende. 

De har mye på stell, de har produksjonen på sin side, låtene har virkelig funnet seg et bra sted å livnære seg på. 

Musikken er hard og melodisk, vokalbruken er ren, litt av denne desperate emo-varianten, men bra. De veksles også med en grovere utgave, som beveger seg fra litt raspete clean til lettere growl og en mørkere variant. 

Sons Of Absolution@Facebook

Jeg hadde en diskusjon forleden med noen som helt klart ikke synes slik musikk har livets rett, og det skal man få lov til å mene. Men det skjuler ikke faktumet at Sons Of Absolution virkelig greier å få til mye bra med dette albumet. Melodiene på spesielt vokalen, hør for eksempel på His Legacy, er av og til prima, og at de har denne balanserte bruken av groove, rytmikk og melodiføring i musikken er også et pluss. Jeg synes nok enkelte av cleanvokal-linjene ikke heeelt var 100%, men det skal kanskje være litt slik. Det er uansett pirk.

Det bunner i smak og behag. Jeg har for eksempel mange meninger om mange band og stiler der ute, som har mye større kredd enn dette, men hvor det altså er mer politisk korrekt å like enkelte over andre. I kjølevannet av alt som kommer, være det seg black eller death, thrash eller core, vil det alltid være elementer av dette, at det vil flomme over av kopiband, eller ihvertfall band som har en ferdiglagt mal og ender opp med å lage bra musikk uten særpreg. Mange liker alt innenfor en stil, mens andre krever andre kriterier for å kunne nyte en skive eller et band. Jeg pleier som oftest å drite i alt slikt, men ser jo at det er vanskelig å anmelde et album som kun tilfører nok en utgivelse i en overfylt skuff. Dog, hvert band og hver release er vel alltid genuint ment, alle gjør det beste de kan og alle vil gjerne - Sons Of Absolution har etter min mening et sterkt kort i The Beautiful Sin, de gjør lite feil og har kvalitetssikret store deler av innholdet på skiva. 

Bredden på materialet her vil jeg si redder albumet fra å være stereotypt, for de stopper innom alt fra ganske hard metal, Vice Versa, til mer emogreier og til rolige sanger som Shead Your Tears. Det er ikke et album som er ensporet ihvertfall.

Sons Of Absolution mangler nok det lille ekstra som vil muliggjøre at de kan slåss i øverste divisjon, men The Beautiful Pain er et bra steg oppover, og jeg tror nok godt skiva og bandet kan oppnå bra karakterer i miljøer og i medier der slik metal er fokus. Men også for de i generelle miljøer, hos de som ikke på død og liv har fordommer og sverger til disse ultranisjene, kan finne mye bra her. 

Etter mange runder og litt vriing av cellene, endte jeg på en seks og en halv, men den er relativt sterk, selv om syveren ikke kom på plass. 

Skiva er ute digitalt, på Spotify , visstnok på Itunes også, men jeg var ikke kar om å finne den der. Fysisk kommer.

6,5/10

Tracklist:

1. March Of The Blind
2. A Sense Of Purpose
3. The Beautiful Sin
4. His Legacy
5. Shead Your Tears
6. The Eon War, part I
7. The Eon War, part II
8. Vice Versa
9. Bedtime Stories
10. Together In Death