Selskap: Private

Release: 20.08.20

Kristiansandsbandet med organisk og solid skive.

Om man har type klipp, lim, perfeksjon, teknikk overload som kriterier for hva man liker, da er Strange New Dawn kanskje en anelse til siden. Dette er et band man hører spiller, koser seg, bygger, er sammen, det er jammen meg ikke hverdagskost i dagens overpolerte jukseverden. Men, Strange New Dawn er ikke en kontrast til dette perfekte, det er en skive som holder bra mål, og jeg vil tro det er musikken som i hovedsak vil skille i lyttermassen.

Strange New Dawn@Facebook

Bestill skiva HER , eller kontakt bandet på Facebook, i Norge er kanskje bandet det gunstigste alternativet.

Jeg har spilt denne veldig mye, og fra å være et album som haltet litt mellom de bra og de litt ujevne låtene, har helheten sneket seg opp på meg. Og det er der jeg vil, om det er mulig, med et album. Soundet, skiva. Men, det er absolutt enkelte låter som løfter seg opp over de andre.

For fans av In the Woods...' vil kanskje dette være noe å fylle tomrommet med? Mye av dette låter mer Woods enn det Woods har på gang nå, som jeg føler er bra, men som har skapt seg et eget sound. Mye av grunnen er selvsagt det faktum at Botteritvillingene dynker sine merkverdige personligheter over det hele, og vi oppnår dette skjelvende og vakre, som kombinert med jobben Endre Kirkesola har gjort i Dub, stempler Planet System godkjent. Og se om du finner den lille hyllesten til HEart Of The Ages :).

Skiva er lang, mulig for lang, 71 minutter er mye uansett artist. Jeg reagerer ikke voldsomt negativt på det i denne sammenheng, men det kan være et aber da mye går i samme monotone landskap. Det som redder en del er refrenger, melodier, et par-tre låter tar jeg meg selv i å nynne på titt og ofte. Som for eksempel The Symphony Of The Universe.

Skiva åpner med den tunge og seige Heartfull Of Stranger, som lukter doom lang vei. Med Roys vokal, som er knallbra på sitt beste, men mulig litt lite spennvidde gjennom et helt album, setter låten en del av standarden for Planet System. Men det er nok variasjon her til at man kan kose seg gjennom den over time lange seansen. Eternal World fortsetter det tunge, men tjener grovt på dette lyse vokalpartier. Virkelig en perle!

Etter et par-tre sanger som fortsatt står litt på sidelinjen her, trekker jeg inn Master Plan som neste spennende innslag. Her regjerer også det tunge, men en hel del av denne svartmetalaktige gitarriffingen vi husker fra debuten til Woods spretter rundt i arrangeringen. Before The Millenium er litt ujevn, men allikevel er det en låt jeg liker godt. Flere partier synes jeg fortjener et pluss i margen, men den består samtidig av veldig like elementer som mye av det andre innholdet på skiva. 

Sky Of Creator er ett av mine favorittspor, her er det mer back to basis, enkelt og tungt, med melodier og kledelige vokallinjer.

The Symphony Of The Universe liker jeg, her er brekket over til refrenget genialt, og det fenger :). Into Pandemonium følger etter et par anonyme spor, og denne synes jeg faktisk har biter i seg som kan minne om Green Carnation. Selvfølgelig ganske naturlig da det er sterke linker til det bandet. Soloen her er knallfet, og krydrer som en toppkokk.

Videolåten, og siste spor på skiva, Ashes To Dust, tror jeg var et bra valg. Den er nydelig, melankolsk og rett og slett en grei oppsummering på slik bandet presenterer seg som best. 

Det er helt klart en forståelse for de som mener skiva er for lang, og at den hadde tålt å skjæres litt i, men kjenner jeg gjengen er det ikke slik de jobber. Her er det et prosjekt, noe de vil formidle, og som meg driter de nok ganske mye i hva omverdenen mener. Lån de et øre, begynn med de sporene jeg anbefalte, kanskje vil du være enig i mine betraktninger?

Som musikere og band er de litt på kollisjonskurs med alt i dag, der mye skal være hurtig, tight, polert. Men jeg er fan av band som klarer å slite og dra fram sitt indre, og uten å ense omgivelsene, stå rakrygget og hytte med neven. Egenart er for meg noe av det kuleste, ikke de som bare kopierer andre i alt.

Det er et album som klart har et par aber, men samlet fant jeg en ro, og jeg hang meg ikke opp i at noen låter ble litt like, at tempoet stort sett gjerne var sentrert i samme nabolag. Man hører at medlemmene har sin bagasje i livet, og det er noe jeg applauderer; musikk kan fungerer som terapi på mange måter, konstellasjonen Strange New Dawn er nok mer fungerende enn medisin for de involverte.

Karakteren har mulig et preg av at jeg har kjent gjengen i 30 år pluss, men jeg har heller ingen store aversjoner mot å være ærlig. Og med en utvikling mot at maskiner snart spiller for oss, er slike band som dette noe å støtte opp om. 

7,5/10

Tracklist:

1. Heartfull of Stranger
2. Eternal World
3. Symbol of Stones
4. Finally Saved
5. Waiting for the Day
6. Matserplan
7. Before the Millennium
8. Sky Creator
9. The Symphony of the Universe
10. Vision and Sight
11. My Confession
12. Into Pandemonium
13. Ashes to Dust