Vestindien "Null"

av yngve

Vestindien 21Selskap: Dark Essence Records

Release: 12.02.21

Bergensbandet debuterer på nullpunktet.

Vestindien@Facebook

Nå kjenner jeg ikke til bandets historikk, annet enn at de drev med mer hardcorebasert musikk før, er såpass unge at de nok ikke vokste opp med den musikken de ligner på, minner om, og at skiva Null har en hel del interessant ved seg.

Det kastes rundt med referanser, som det pleier å gjøres, jeg velger som oftest å prøve å se bort fra det og lage meg et eget lytteunivers. Og jeg har nok andre referanser enn mange uansett. Jeg har bascially aldri hørt på svartmetal, vokste opp med en variert musikkmeny, hvor blant annet Hawkwind var viktig. Og lytter man på tittelkuttet på Null, vil man oppdage en del av Hawkwinds flytende og monotone sfære. Sjekker man for eksempel 1988's The Xenon Codex, spesielt side A, er det biter her som kan påminne om landskapene engelskmennene skapte. Mye av det de stod for ble jo naturlig tatt videre når Lemmy fyrte av Motörhead, som igjen inspirerte Bathory. The circle of life. 

Stemningen Vestindien har malt på Null er tidvis eksepsjonelle. Man hører ikke låter, man hører følelser. Repeterende rytmikk, dempet sound, kraftige vokalinnslag, jevnhet, stikkord som sammen drar lasset i å peke på en forklaring. Åpningssporet Mot Dag (Frøland?) strekker seg opp mot hælen til Thule, disse nordnorske kongene, det er fortsatt Norges ukronede innen sjangeren storslått, genuin og sår musikk. Da tenker jeg mer på det Thule gjorde på de par skivene etter Frostbrent, når de lot låtene flyte på Honningsvåghavet og slå mot stranden til det døde naturlig.

Du skal ha sansen for en mørk og ambient form for shoegaze med svart kant. Det er unektelig en del av det her, svarte kanter på monotone og malende riff. Og alt anført av en behagelig extrem vokal. Extrem musikk som også er for de som ikke tråkker rundt med mørke klær og flyr rundt i skogen på natten. Mest svart er de vel på Meldrøye.

Litt forsterking av noe røft på Ned, og en unektelig elsk til Bathorys skinntruse- og mjødtid på Øst For Sol

Vestindien er ikke rendyrket noe, de ligger mellom sjangre, og klarer, tror jeg, å appellere til et bredt spekter. Om de bare fikser bragden det er å sikke bare slippe skive, men klare å ri på en bølge som ikke kneler for fort. En annen fordel jeg mistenker bandet besitter, uten å ha sett de live, er at slik musikk kan fungerer svært godt fra en scene. Om omgivelsene er bra, at de som er i salen er mottagelige for stemninger og tungt driv.

Selv om ikke karakteren nødvendigvis gjenspeiler det jeg skriver, vil jeg anbefale dette. Gjerne på en skogtur. Eller midt i en bråkete bygate, kontraster kan også være bra.

7/10

Tracklist:

  1. Mot Dag
  2. Beerenberg
  3. Meldrøye
  4. Null
  5. Ormegard
  6. Ned
  7. Øst for Sol