Selskap: Private

Release: 12.10.18

«Se deg over skuldra. Plutselig står det en Gorilla der…»

Diesel Gorilla@Facebook

Dette var en gledelig overraskelse. De titulerer seg som et rockeband, og det stemmer, men de gjemmer nok noe av musikken i skuffen for hardrock. Artister de selv lister opp som inspiration er blant annet Pearl Jam, Foo Fighters, Iron Maiden og Dream Theater, uten at noen av de peker i retning av å kunne brukes som anbefaling til potensielle fans. Greia er at Diesel Gorilla ligger mer mot en kløktig hybrid av rock og hardrock med låter som vokser sakte innover mot hjerterota. Spesielt tittelkuttet har denne evnen.

Vokalist Eirik kjenner vi fra Carnivoras andre utgivelse, Re-Incarnal. For dere som husker det bandet, som også huset Tore Moren, Hellhammer og Truls Haugen (Circus Maximus),og hvor Michael, også fra Circus Maximus, tjenestegjorde bak mikrofonen på debuten, vet at det er godt nivå. Eirik er kanskje faktoren som løfter bandet best over vannskorpa.

Låtene kan være litt anonyme og falle litt mellom stoler, men det er disse små dryppene i stemmen, og en del av gitararbeidet, som gjør at utgivelsen sniker seg innpå etter noen runder. 

Det er, for å motsi meg selv litt, hint av Pearl Jam på noe av dette, men Diesel Gorilla er hakket mer ballerock over følelsesgrunge :).

En grei utgivelse, som jeg håper etablerer bandet. Kanskje savner jeg litt variasjon i tempo og uttrykk, det kan bli litt likt sett og hørt i helhet. Men de kler midtempoet de liker seg så godt i også. Sistesporet, Reverend Dick, er i og for seg et eksempel på variasjon i nettopp tempo, men den var nok låten jeg likte minst av disse fire. Seieren gikk til tittelkuttet, med andre låt ut som oppfølger på palleplasseringen. 

6,5/10

Tracklist:

1. Crack Of Doom
2. Led Astray
3. Poisoned Mind
4. Reverend Dick