Blood Red Throne "Nonagon"

Publisert fredag 22. mar, 2024

av yngve

Selskap: Soulseller Records

Release: 26.01.24

Ordet rivjern dukker opp for å forklare 'Nonagon'.

Dette er for meg en av de skivene fra bandet som troner (!) på pallplass. Mye har for meg vært koblet til vokal, og jeg har vært størst fan av det Osvald dro på med, denne lille svarte og thrasha edgen som virkelig løftet bandet. Sindre, bandets ferske vokalist, ligger ikke så altfor langt unna dette. Og det man vet etter å ha fulgt Sindre siden de helt tidlige konsertene der han overtok vokalen i Deception, er at det aldri svikter i vokalavdelingen, her stemmer alt. Det er en variasjon fra det dype, det skrikete og aggressive, og det veksler helt enormt bra, som på Seeking To Pierce.

Jeg vokste opp og var ung og vital den gang extremmetallen startet opp på 80-tallet, og liker det teknisk og/eller helst litt dirty og skranglete. Jeg var aldri med på det som skjedde når dødsmetallen endret seg tidlig på 90-tallet, selv om enkelte band virkelig la seg tett rundt hjerterota. Death er ett av disse, de fortsatte å imponere meg hele veien, og det bandet vet jeg gitarist Daniel er blodfan av. Det er mange spor av det i riffene her, og når gitarproduskjonen i tillegg er så idiotisk bra, blir sluttresultatet livsfarlig! Lydbildet på Nonagon er kanskje det beste bandet har hatt slik jeg husker tilbake (merk at lydkvaliteten på Youtubeklippene ikke speiler selve skiva, så kjøp!). Spesielt gitarlyden, den er så sykt tung! Når bassen leker seg så mye som den gjør, er det nesten som at rytmegitaren tar seg mye av drepinga der nede! Legg merke til noe av dette på Tempest Sculptor. Og fet tittel! Sjekk overgangen ned til 03:10ish, helt utrolig fett! Tunggods!

Jeg har fulgt bandet siden de kom med de første livstegnene, jeg har ikke falt for alt som har kommet, men det er en glede å se at etter så mange år, 25 år, stiller med noe av det beste arbeidet. Bandet har jobbet mye og lenge med å slå gjennom, jeg hadde et håp om at hoppet opp til Nuclear Blast på forrige skive skulle løfte de over overflaten, men det skjedde ikke helt. Nå er de på Soulseller Records, og kanskje er utsagnet bedre å være stort på et mindre selskap enn lite på et stort noe som kan virke til Brt's fordel? Jeg har ihvertfall sett mye mer til Nonagon på nett enn jeg gjorde forrige gang.

Og rytmeseksjonen er på hele veien! Og jepp, det er ikke mange ganger jeg bruker så mange utropstegn i en anmeldelse! Freddy og Stian, det er ikke noe vits i poengtere så mye her, for de jobber så bra at man nesten slutter å spille selv, i ren frustrasjon. Ikke går det monsterfort, og at man presser inn både familie, venner og totalt fremmede, det blir fort intetsigende for meg uansett. Dette er kontrollert brutalitet gjennom alle låtene, i hvert tema og del av hver låt; det er aldri noe som er ineffektivt, fyllmateriale, alt tjener både låtene og til å løfte disse.

Jeg blir satt ut av hvordan man kan finne opp så mange fete riff, ha så fet gitarlyd, groove sånn inni gamperæva hardt og bare velte seg rundt i denne amerikansklåtende dødsmetallen. Etter noen runder med skiva i de siste dagene kjenner jeg at enkelte låter ikke holdt seg så godt som andre, men skiva som helhet og storparten av innholdet på Nonagon er jevnt over gull hele veien. Det må være heftig å spille inn noe slikt, og underveis bare vite at det kommer til å hamre så hardt!

Favoritter ble avsluttende Fleshrend med sin Death-aktige undertone og den tunge dødsmetalgynginga, den smått melodiske Ode To The Obscene, samt de to nevnte, Tempest Sculptor og Seeking To Pierce (hør den gynginga 01:17ish!), som også har denne litt Death-aktige greia over seg. Mulig dødsmetallen til Blood Red Throne kanskje ikke helt er match for svorne Deathfans, selv om det altså er mye her og der som liver opp minnet om Chuck. Det er jo en grunn til at Daniel kaller seg Død.