En dag som kunne gå alle veier, man har lært å ikke love noe 100% den ene eller andre veien, dette gjelder ihvertfall for meg. Men jeg tenker slik at om Connect The Circle-gøtta kjører fra Drammen-ish kan ikke jeg drive å kjøre rekreasjon ti minutter unna. Flukt hadde ikke så drøy vei, de sogner til nabokommunen Vennesla :). 

Flukt spiller svart og ganske bråkete metal, men de arranger kløktig inn partier som virkelig er balsam. Av og til drar de det ned, looper noen tunge greier, og legger på melodiske harmonier. De avsluttet kvelden på Vaktbua, jeg hadde sånn halvveis fått tips om at det var motsatt, men begge varianter hadde fungert like bra. Publikum var der til den store gullmedalje, og jeg nærte tanker på #me too i enkelte situasjoner, så trangt var det. Men så utrolig bra at folk stiller!! Det var ikke bare folk som skulle se ett av banda, folk kom for kvelden. Kudos!

Settet til Flukt måtte jeg se fra motsatt side av lokalet, men når det gjelder Vaktbua er ikke det så ille, he-he, men det var totalt ubrukelig å dra på seg albuer og infiltrere en aldrende rocker i mengden av øldrikkende svartkledde ;). Bildet under viser hva jeg så, så skjønner du.

Der jeg stod var det litt tynn trommelyd, men den var bra under Connect, så kun snakk om hvor man befant seg i lokalet. Og Pa-høyttalerne er i hovedsak fokusert på området foran scenen, naturligvis, men den ene er tiltet litt mot baren, og jeg hørte nok trøkk og detaljer. Eller, detaljer er ikke alltid å slett å høre hos slike band, men når de spilte partier under fartsgrensen lot jeg meg flere ganger fascinere. Og basert på det jeg hørte, og basert på mine referanser, var det en del Motörhead der nede. Kanskje ikke bevisst fra bandets side, men med tanke på at all svart- og deathmetal er tuftet på Motörhead, er det mulig ikke så rart. Flukt ligger også litt i den gyngegata, litt Sabbath i et par anledninger, og litt Lemmy, og resten er bøøøørn.

Det er ikke musikk jeg spiller hjemme, selv om jeg liker mye extremt, men jeg har i flere anledninger brukt tid på Flukt når jeg har lagt ut nyheter, annonsert utgivelser, og det som er gøy er å se at de begynner å bygge varemerket Flukt. At tiden og innsatsen begynner å bære frukter. Vokalen er skrikete og røff, med små variasjoner i dypere regioner, den vil nok være et element som gjør at man skiller Clinton fra Wheaton, og man oppnår å skremme noen, som kanskje er et kompliment? 

Jeg ble litt sliten av Flukt over tid, men jeg hadde heller ingen problemer med å henge med, og føle det de presenterer. Og best av alt, de er topp folk! De jeg har hilst på og har litt kjennskap til er det motsatte av hva folk tror svartmetalfolk skal være, kanonbra mennesker :). Håper jeg ikke kødda opp imaget, haha.

Connect The Circle har jeg fulgt siden de startet opp, som ikke er såååå lenge siden, men jeg har vært i kontakt med gitarist Kenneth siden Heavymetal.no gikk i bleier. Han var vokalist i bandet Ashes II Ashes, og er en dreven musiker. 

I forkant vet jeg at trommeslager Robert gikk fra komforten i å ha et stort trommesett med mange tammer, til å låne Flukts, og det er utfordrende for en trommis. Jeg har selv vært der at dette har kødda opp spillejobber, men Robert kunne man ikke merke slet isåfall. Jeg liker stilen, det er flere detaljer og overganger som er svært interessante. Det drypper litt progressive stunts fra sent 80- og tidlig 90-tall, der ikke alt skal være så intrikat, men hvor det allikevel er smart. Så det ble noe fokus på hvordan han løste situasjonen. En veldig flott trommis, utfordrende, innovativ, progressiv, og klassisk metal, alt pakket inn i en sølvfaks fra Østlandet.

Det teatralske elementet tok vokalist Arild seg av, og selv om noe ble litt lavt og noe ble litt offer for mikrofonteknikk, er dette en veldig habil frontfigur. Om jeg er en som liker å se folk uten sminke får være, det er teatralsk, og da skal det være takhøyde. Han beveget seg bra, våger å gå utenfor komfortsonen og har en stemme som kommer til sin rett. Han har en kraftig ren vokal, og selv om det er totalt forskjellige skrik, hadde Arild og Flukt likheter der ;). Det er litt upolitisk korrekt kanskje, å kjøre et par powermetalhyl i 2023, men storparten av det som ligger i vokalavdelingen er en mørk og sterk powerstemme, med god fortellerevne og innlevelse. En større scene, med et større anlegg, mjo, det blir spennende å følge med på hva som skjer. 

Bassist Mariuuz kjenner man jo godt. Han var en gang en del av staben her på Heavymetal.no, spilte i Slug Syndicate, og er en del av det flotte bandet Skrømt. Han basser med fingrene, og det gjør at det flyter sammen med Kenneths riffing. Noen ganger er det litt Mariuuz som riffer og Kenneth som spiller rytmisk, hehe. Og synth på tape, en bestanddel de ønsker å få på plass live, hint. 

Alt samlet gjorde et godt inntrykk på meg. Dette var kapable karer som leverte bra. Skivene har jo en veldig god produksjon, som de ikke får oppfylt på Vaktbua, men død så bra George der nede knotter på plass banda :). Eneste er at trommene kan ha litt lite trøkk, men det krever nok et større anlegg enn det de har, eller har råd til. Jeg har sett flere konserter der, og dette aspektet har slått meg flere ganger, det er bra trøkk!

Låter fra Mother Of Evil (les anmeldelse HER ) fikk vi smake på, noen nye låter fra det kommende albumet, The King Is Dead fra debuten, som var råfet live! - stort sett uten svake punkter på setlisten. En låt som jeg ikke husker navnet på (mulig Bloodsucker), hadde et vokalparti som Arild slet med, et lyst og vanskelig parti. Ellers var det gode toner og løsninger. 

Kenneth sendte over setlisten:

• Return To Earth
• The Jester
• The Legend Of Becky Cotton
• Mother Of Evil
• Flat Moon Army
• Bloodsucker
• Catch`em Alive Jack (The Ballad Of Teddy Roosevelt)
• The King Is Dead
• Nøkken

Flukt fra Vennesla, gode lokale ambassadører, Connect The Circle som tok turen fra øst, utsolgt konsert, joda, her snakker vi det jeg har sagt mange ganger, hvorfor sitte hjemme? Det som slo meg, og slår meg, er hvor få fra min aldersgruppe som går på konserter lokalt i Kristiansand. Det er stort sett hakket under og nedover. Og det rare er at når folka på min alder spiller gigs, da forventer de at alle kommer. Herlig. 

Jeg er kjent for å tåle kulde, men regn er siste sort. Tynnkledt med tynn genser uten noe under ble det stripping og skifte til tørt tøy i parkeringshuset, hvor jeg så flyktet jeg fra byen, regnet og kom meg hjem til mitt trygge og varme hus. Jeg skjønner at folk vil ha det slik hele tiden, men det er også viktig å gjøre noen stunts for å kjenne på hvor godt det er å komme hjem etter en konsertopplevelse.

Takk til Timo og Vaktbua for at jeg fikk komme! Kudos til overfet bartender, noen som komser seg på jobb :).

Jeg fikk tilsendt et par bilder til: