Harm + Wyruz + Mental Despair (Kristiansand 21.05.16)

av yngve

13278140 10153352360516191 1272120605 NTripple thrash treat? Husker dere det? Det var sekvensen vi ventet på når Headbangers Ball var på lufta tidlig på 90-tallet. Det var ikke alltid vi var happy med valgene, men det var noe spesielt med å vente på sjangeren vi elsket, sjangeren som ofte ble dyttet litt bort fra medienes søkelys og som gjorde at vi følte oss litt spesielle :). Thrash er og blir en av de metalsjangerene jeg har nærmest hjerterota, og selv om dagens retrogreie ikke treffer så bra, er det allikevel noe som skjer med meg når noen nevner ordet thrash.

Alle fotos: Lars Normann

Bilde til venstre: Mental Despair

På Onkel Aksel skulle tre band på scenen, et ungt og to relativt gamle. Nå skal jeg være litt forsiktig med å definerer gammel, for det kan fort sette meg i et gråskjegget søkelys, men både Harm og Wyruz har noen (h)år på ræva, og har ikke sett seg til siden eller bakover når de har kjørt på. Her snakker vi om å se rett fram, samme hva som skjer i verden ellers. Mental Despair er fra den yngre generasjonen, noe som var synlig denne kvelden, om man setter de tre banda opp mot hverandre. For det er en ting man ikke kan snike i køen med, og det er livskunnskap og årelang selvtillit, det må rett og slett bare læres og innarbeides. 

Mental Despair er et bra band, selv om de er noe udefinerbare på stil. Vokalist Inge, som kom på lasset etter bandets ep, heller mer mot dødsmetal enn thrash, og har også en tendens til å følge opp de andre i å være noe stillestående på scenen. Gitaristene Kim og Jonas er vel de to som presser bandet mest mot å være i angrepsmodus, og med det sagt er jo det å vektlegge dette absolutt noe som kan løfte Mental Despairs kommende konserter. Men de er flinke, og driver bra, og er man sikker på det man gjør, levner jo det mye mer plass og rom til å bruke energien på å være på scenekanten og frese. Standin-bassist var forresten Kim Arly Karlsen, kjent fra blant annet Faanefjell. Det Kim gjør sammen med trommeslager Martin (Han og Kim er brødre), vitner om at de er vant til å spille sammen fra før. Kanskje ikke så mye metal, men det høres at de ikke nettopp har møtt hverandre :).

Styrken, som sist jeg så de, var riffingen, riffene til Mental Despair er klassisk thrash og er av en knakende bra skole. 

13277961 10153352360596191 1374552948 NWyruz? Sist jeg så de live var flaue ti år siden, og Sandnesgigen den gang ble levert av et ikke fullt så hardt band som det som gruste Onkel Aksel. Og ikke bare var musikken hardere, de virket å være uhyggelig mye tightere, sintere og, vel...mye mer extreme. En ting jeg merket meg, og som bandet også påpekte i forkant, var at trommeslagerbyttet som fant sted for en del år tilbake nok har endret bandets sporvalg. Nå sitter tidligere Criterion-trommeslager Kenneth der bak og gir Muppetfyren kamp om poengene.

Bilde til høyre: Wuryz

Sist var de mye mer i Death-land, bandet Death. Jeg mener de til og med spilte en cover av Floridabandet. Denne gangen, i mangel på fantasi i det å skulle forklare Wyruz' uttrykk, låt de mer som et Slayerband. Til og med en feeet versjon av Raining Blood, men da i form av en så bra variant at jeg tror originalbandet ville ha slitt med å holde følge.

Ikke bare spilte de sykt fett, og hadde hauger av fete riff, men de var så utrolig sikre på scenen, som jeg nevnte innledningsvis var et skille mellom første band og de to neste. Det var tidvis skremmende å se hvor bra gitarist Kim var i samspill mellom intrikate løp og råbarske riff og det å fronte en kledelig aggressivitet. Kim var forresten også del av Criterion i sin tid.

Summert: Wuryz var fenomenale, trolig kveldens beste. Det fordi de hadde så mye råskap i energien, noe som smittet. Og denne nye rytmeseksjonen har dyttet Hamarbandet fra å være et spennende norsk band til å bli et som de fleste burde frykte å havne på scene sammen med :).

Skive er klar via Battlegod Productions til høsten.

Harm promoterer sitt nye album i disse dager, og releasdatoen var faktisk akkurat på datoen her @Onkel Aksel. Skiva kom meg ikke i hende før samme dag, så jeg hadde ikke hørt en tone av de nye låtene. Dessverre. Men slik er det av og til. Men, jeg er også svært glad i å høre nye låter live først, men medgir at det ikke var så lett å lytte seg opp på disse ferske sporene denne kvelden. Mye liv og godt med folk gjorde sitt til at hovedvekten av det jeg opplevde med Harm denne lørdagskvelden var energi og talent. For det er flinkiser dette. Steffan på bass har en egen stil, han jobber og hamrer på bassen slik at det nesten er på grensen til at det bør innføres straffetiltale for bassvold - og det er en fryd å se hvordan han og Kevin på trommer jobber når Nicolai på gitar leker seg med soloene. 

Her er link til et liveklipp fra kvelden.

13271927 10153352360436191 1301451615 OBilde til venstre: Harm

Det som gjorde at jeg fortsatt er harm, at jeg fortsatt henger på det trioen leverer, er det utrolig pågangsmotet, den høyenergiske thrashen og rett og slett følelsen av å bli overkjørt. Om jeg hadde ønsket en andregitarist? Mjo, av og til, men det er noe med Harm og stilen som forsvarer trioformatet. Kokkene og sølet til side, if its ain't broken, don't fix it. Men i enkelte partier hadde det gjort seg med en rytmegitar, men siden dette gjelder kun i noen deler, holder jeg på Tress-isen.

Og grunnen til at jeg gikk glipp av ihvertfall fem halve sanger? Det var fordi denne ekkelt gode trommisen der bak, Kevin, ble fokus for mitt engasjement. Det er derfor bandets egen feil mener jeg, for å engasjere en så kapabel og spennende trommis vil naturlig nok frarøve de andre en del. Uproft av meg, men så er jeg ikke noe annet enn en metalnerd og kan ikke holdes ansvarlig.

Denne konserten var ikke helt der jobben de leverte på Minor Discomfort var, men den er der oppe, og holder Harms fane høyt. At de sliter med å få innpass i medier og festivaler gjør meg litt oppgitt, og liker du dette og synes det er på sin plass å promotere et hardtarbeidene thrashband, la folk og fe vite om det, mas og kjas og hjelp et hardtslående arbeiderklasse-thrashband å få vist seg fram.

Takk til Pete/Battelgod Productions for å svippe innom Kristiansand med turneen, og jeg vil vel tro at Sørlandets hovedstad ble en av de bedre stoppestedene? Takk til folk, for liv og kaos, og til en som vanlig flink lydmann, Endre Kirkesola. Og til Onkel Aksel seffers, for å åpne dørene for litt real thrashmetal. Det trenger alle av og til.