Selskap: Apollon Records

Release: 10.04.26

70-tallsbasert samtidsmusikk.

Purple Skies@Bandcamp

Noen ganger beveger de seg i grenselandet fra helt greit til veldig bra, men de ligger veldig kult plassert, også der de ikke klarer å leve opp til det beste de gjør her.

Jeg liker produksjonen, den er en blanding av old- og newschool, og jeg synes den bygger bra under låtene. Nå vet jeg ikke hvordan de spilte inn, hvor mye som er limt og bølla med, det er akkurat slik at jeg synes det er vanskelig å høre. Derfor er dette grenselandet et bra stikkord. Det låter bra, det låter både nytt og gammelt. Og dette er jo unge karer, som spiller seg bakover og forsøker å gjenoppleve en tid de ikke levde i. Det synes jeg de har gjort med respekt og et godt resultat.

En låt som Red Road minner om en miks av Type O Negative og Danzig, og en anelse Doors, og slik de to førnevnte plukket opp inspirasjoner fra blant annet Doors blant annet, er Purple Skies et nytt trinn i denne trappen, evolusjonen som er videreføring.

Det jeg likte veldig godt var hvordan bandet var litt tilbakeholdent, litt chill, de holder gyngen lenge og frister ikke til å eskalere og bygge opp som mange gjør. Selv om det kan være flott, var dette noe jeg la merke til hos bergenserne; evnen til å ligge og trøkke og flyte på det jevne. Kontrollert og bra.

De er sjeldne veldig harde, mer progrock og soft hardrock, med et par hint til noe bluesbasert-/singersongwritersaker, som på Too Worn To Tell. Der er det litt Madrugda i bildet også. Oppfølgeren Quiet Flowers var også litt her. Når jeg hørte etter og funderte litt, låter dette bandet mer som noe slikt, et Madrugada-aktig band som drypper litt 70-talls hardrock inn i blandingen. Purple Skies er ikke så mørke i soundet, de er treige og monotone til tider, men har et lettere sinn kanskje. Metaltrøkk har de ikke, ei heller den typiske progrocklyden, det er mer eimen av de tidligere hardrockbanda som hadde litt tynnere produksjon, men med et moderne teppe over seg. Kløktig.

Tittelkuttet er veldig kult! Det kunne vært, selv om musikken ikke nødvendigvis matcher helt, noe i gata til svenske Hällas. Her leker vokalisten seg litt med variasjoner, som løfter mye! Det er ikke så mye av det her på skiva, men av og til løftes stemmen og krydrer.

Siden albumet ikke er veldig kommersielt, supertilgjengelig, tror jeg levetiden kan være en faktor som forsterker bandet. Man kommer liksom ikke i havn med låtene etter noen runder, de lyttes på, og det oppstår gjerne nye forhold til favoritter hele tiden. Jeg liker slikt.

Litt på det jevne-skive, litt baktung (men i positiv forstand), men en styrke i at den kan spilles gang på gang uten at man går lei. Den krever ikke rommet når jeg spiller den, men er heller ikke en skive som legger seg i bakgrunnen. Dette grenselandet.

Jepp, en sterk skive, om ikke for alle, for dette er en utgivelse man gjerne må leve med en tid før den blomstrer. A Million Years er litt opposisjonell til dagens tullete scrollesamfunn, her kan man faktisk øve seg på attentionspan-problematikken, og samtidig senke skuldrene og oppleve at man sitter og koser seg, nikker lett med huet og beveger kroppen moderat.

Haven var også en låt som la seg på minnet, som en del annet minner den meg om andre band, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva denne trigger (som Mr Fear, der åpningsriffet drar hardt mot Rainbow, hehe). Den er en litt typisk postrock-låt med stemninger, instrumental er den også.

7,5/10

Tracklist:

1. Haven
2. Mr Fear
3. Bitchcraft
4. Too Worn To Tell
5. Quiet Flowers
6. A Million Years
7. Worthless Men
8. Arcahic Freeway
9. Red Road