Selskap: Private

Argh til beinet, dette var en svært masete vokal. 

Jeg er for gammel til slikt,for selv om jeg liker mye moderne, aggressivt og skrikete, er det noe i overkant det Jack The Stripper vrir ut av stemmebåndene. Eller, vokalist Luke må vel ta den støyten.

Musikken er ganske edgy, en oppdatert ånd hviler over det hele. Eller, hviler var kanskje feil ordvalg, det er teknisk og pågående. Metallen er både kjapp, brutal og core på samme tid, og mye av inspirasjonen i deler av dette synes å komme fra Meshuggah. Ikke at denne gjengen ligner for mye på svenskene, men det er elementer her. Det som separerer de fra å havne der er vel mest at de er så in your face og moderne. Mye av riffingen og de tyngre partiene falt godt i smak.

Jack The Stripper@Facebook

Jeg klarte ikke å spille hele skiva gjennom uten å bli irritert eller sliten, såpass innrømmer jeg. Musikken er ok, selv om den også er ganske så masete, i positiv forstand. Det er nok mest vokalen som var mitt aber. Det føles hele tiden som Luke står helt oppe i trynet mitt og skriker - growler og hyler. Med det har de jo fikset noe, å skape og å framprovosere noe annet enn likegyldighet. Det i seg selv er vel et plusspoeng. 

Ikke meg, men i tiden og nok et band dere som er her vil finne interessant. Enkeltlåter er ikke lett å trekke ut her, for meg ble det bare en samling av heftige breaks og riff som kom mot meg i full fart.

Karakteren er nok mest tuftet på en objektiv framstilling enn min personlige mening. Men det krever sine menn for å spille slik musikk, det skal de ha. Makan. Man blir jo sliten i kroppen bare av å høre på dette.

Skiva kom for en god tid siden, men jeg fikk den stukket til meg ganske nylig.

6/10

Tracklist:

1. Raw Nerve
2. Nibiru
3. United in Guilt
4. Track Marks
5. Black Hole Fetish
6. Long Night in Hades
7. Torrance
8. Out of Your Reach
9. Aghast
10. Nothing Changes
11. Grinning Death