171128 Heavymetal No Bannerannonse 80x500px S Ingel

Mandal Rockfest 2017 (11.11.17)

av yngve

Restless Mandal Rock Fest 111117Årets festival bestod av en sammenføyning av to arrangementer, og sett i ettertid var dette en liten genistrek. Hver for seg hadde disse to, i lille Mandal, på samme dag, tatt livet av hverandre - samlet ble det en ganske å grei kveld i Buen, Mandals stolthet når det gjelder kultur.

Alle bilder: Lars Normann

Siden det ene arrangementet bestod av en nisjekveld med Among Gods, Dimenzion Psychosphere og Bismarck, var det en mørk og tung undertone på store deler av rockefesten. I tillegg var det de lokale heltene i Communic som skulle feire sitt nye album, og hvor et annet lokalband, Restless, var med på moroa. 

Stilmessig var det egentlig ganske greit når det gjelder variasjon, men det skal sies at det var rockerne i Restless som frisket opp det dystre mest. Her snakker vi drivende hardrock og rock'n roll, hvor man tydelig har hørt mye på Youngbrødrene. Slik musikk er ikke noe jeg vanligvis sitter og spiller, men her, live, er det ofte det er litt forfriskende. Og de spilte bra, var proffe og skapte liv. Aldersspennet var godt representert, men selv om det nok var en mannsalder mellom den yngste og eldste, ble det en felles front og et band som klarte å formidle rocken sin bra. 

Vokalist Kjetil hadde få eller ingen hemninger, og utleverte seg knall, noe som nesten er litt avgjørende om slike band skal skinne. Godkjent og litt til, og altså et krydder mellom de mørkere innslagene. Men mest av alt gikk tankene til at et slikt band er perfekt for bikerstevner og festivalteltene rundt forbi, og der finner de nok sitt kjernepublikum. 

Bismarckmandal Rockfest 111717 (2)Det var vestlendingene i Bismarck som åpnet det hele, og som var motsatsen til Restless så det holdt. Et ungt band, som både kledde seg med mørke, tunge sko så vel som en dronete undertone. Ofte fant de hyponsetilstanden, og ofte var disse innslagene bra. De hadde særs bra lyd, og surfet bra på det Kjetil lydmann tryllet fram der bak. Vokalen var som forventet growl og extrem, men føyde seg bra inn i atmosfæren bandet skapte. 

Bismarck er for meg dosemusikk, men samtidig er en skive med slike artister noe som kan brukes som terapi. Live skal de treffe sitt publikum ganske godt, for jeg vil tro at flesteparten ikke er der at de har full fokus på en bredbeint festival som det Mandal Rockfest var. Tunge greier, og et band som godt kan legge bra med svartrøyk bak seg om de får på plass de rette kontaktene. Men nisje, det er de, også innen doomsjangeren. Enkelte melodiske innslag fra gitaristene lettet sløret litt, og viste at det ikke bare var beksvart. Et positivt, eller negativ :), møte med Bismarck

Dimenzion Psychosphere er ett av mine favorittband her i Norge, og jeg har sett flere utrolig bra konserter med Mandalsbandet. Denne kvelden kom ikke greia på plass før tredje låt, The Machine. Lysmannen skjønte litt sent at et slikt band, med lasere og dunkelhet som agenda, trenger litt mindre lys og mer stemning :). Men nr det kom i gang, da kom det igang deluxe! 

Dette var siste gang bandet framførte låtene og bar maskene sine. Dessverre, men alt har en ende. Nå får vi se hva de kommer på banen med, men vi har garantert ikke sett det siste fra disse fantastiske sørlendingene. Om jeg kommer til å savne soloene til Tov? Eller rytmikken til Ole og Erik? Haha, så inn i granskauen også. Synthen og samplene er jo avgjørende her, pluss at sjefen selv, Jan, er enormt fet på scenen. Det er ingen lignende band der ute, nå er det altså slutt.

De par første låtene var nye, de satte seg ikke veldig godt i ryggmargen etter denne kvelden, og kombinert med litt lav gitar og mangel på lysforståelse, ble det ikke helt låter jeg fikk under huden. Men når det kom på plass, og fram til slutten, var bandet i sitt ess. Jeg har sett bedre konserter med de, spesielt en på Minor Discomfort og en på Sjøboden i Mandal, men Buen og Mandal Rockfest fikk en super opptreden å ha med seg på cv-en.

Dimenzion Mandal Rockfest 111717 (2)Fraværet av låten Collapse får vi ta over en kaffe en dag folkens, det er neeeesten utilgivelig.).

De som kanskje leverte den tøffeste konserten var nok Among Gods, de er et band jeg synes gjør en utrolig bra figur. De jobber i doomlandskapet, og skrur gammelskoledoom. De er ikke redde for å blande inn litt uptemposaker, og unngår da å bli et band som følger boka og bare spiller i samme tempo. Og når de havner i denne midtempo-daskingen, når de er på halvkjappe pedaler og drivende gitarer? Makan. 

Kenneth leder an som har gjør, med en tilstedeværelse som ikke levner tvil om at han er en frontfigur. Bandet ellers gjør en formidabel jobb med å backe opp den høyvokste bergenseren. Jeg bet meg spesielt tak i trommeslageren, som virkelig lot skinn og cymbaler få svi. Makan til hardtslående kar. 

Det slår ikke feil med feit doom, man skal ihvertfall være temmelig innesnødd om ikke låter som Ghost Empire eller Malstrøm fenger. Og man så på folk at dette var spennende musikk. Among Gods er, som Bismarck, et nisjeband, men AG har et uttrykk som nok favner bredere. De er helt klart ikke utstyrt med kommersialisme og tilgjengelighet, så i seg selv er det å trekke såpass greit med folk bra. Og det å holde på folk og se at konserten, bandet, overbeviser utover setlisten. 

Underdogsa innen norsk metal er mange, Among Gods er ett av disse, og burde absolutt få litt mer medvind. 

Så var det på tide å hilse på Communics nye album i liveversjon. Jeg elsker å høre låter live, nye låter, og selv om jeg har noen runder med skiva i forkant, er den såpass fersk at jeg på en måte startet på scratch her. Og det å lytte, høre, se, og få lyst til å gå hjem og spinne skiva. Det i seg selv er en god greie, at livejobber trigger den lysten.

Among Gods Mandal Rockfest 111717 (2)Jeg har sett mange giger med Communic, helt fra den aller første i 2003. Når jeg begynner å lete i minnebanken min, tror jeg det er den på Karmøygeddon i 05 (hvor de hadde en ekstra kar på synth :)), og en på Southern Discomfort året etter (hvor jeg husker at lydnivået var voldsomt drøyt), som regjerer. Mandal Rockfest-jobben er kanskje den feteste nå, mye fordi de fikk en veldig bra lyd, og fordi detaljene kom så godt fram. Og det å se bandet sultent, å se de presentere nye sanger etter så mange år, det tror jeg smittet over på oss. Å som band spille en hel skive live for første gang, og gjøre det på denne måten, er rett og slett formidabelt bra.

Fra det jeg hørte og fikk med meg var dette en gig uten lyter, en konsert de kan være stolte av. Bandet ligger jo og vaker mellom to stoler, stilen er både progressiv, vanlig metal og tidvis ganske extremt og detaljert, derfor er det imponerende at de klarer å befeste seg såpass i dag, hvor mye er så rendyrket i stil at jeg nesten får krampe. Communic er bare...Communic, og det gjør det svært bra.

Jeg sitter igjen med et godt inntrykk av festivalen, som tidligere har vært i mindre format og i andre lokaler, gjerne utescene. Jeg håper det blir på Buen framover, og at folk både støtter opp og skjønner verdien av det å ha en slik setting i en by som dette. Kristiansand var dessverre dårlig representert i salen, også de andre byene, så det er tydelig at det lokale engasjementet styrte godt., Nå var det booket mye lokalt, slikt sett er jo det smart for å sikre at folk kommer og støtter opp - men jeg tror at det er avgjørende at man også booker band som trekker folk inn fra de nærliggende byene. Folk er beklageligvis litt kjipe, late, opptatte, men folkens, det er en fryktelig lettvint tur nedover til Mandal fra for eksempel Kristiansand. 

Primus motor for festivalen er Oddleif fra Communic, og jeg vil tro at jeg ikke gjør noe feil i å utrope han til en lokal bauta innen den harde musikkformen.

Bilder over, fra topp: Restless, Bismarck, Dimenzion Psychosphere, Among Gods.

Under: Communic.

Communic Mandal Rockfest 111717Communic Mandal Rockfest 111717 (3)

Communic Mandal Rockfest 111717 (2)Communic Mandal Rockfest 111717 (1)