Selskap: Private

Release: 2016

Svenskene er baktunge, hardrock med driv og en anelse 70-talls.

Eller, strengt tatt er det mye 70-talls her, men det er et band som ikke er så skittent som jeg kunne tenkt meg. 

Nemo bedriver tiden sin med å lime sammen ganske bra materiale, utfallet er nok litt snilt for mange, og det tar et par runder og litt godvilje, før man hører bak det hele og får ørene åpne for de små detaljene. Det er ingenting ekstraordinært med svenskene, det er nok mer et band som ligger og henger i midtsjiktet, men som akkurat vipper over i å være interessant for de som er litt mer musikknerder enn de som kun skal ha musikk å rocke til. Spesielt tangentarbeidet løfter fram mye bra i låtene, og selv om låtene har en tendens til å tempomessig være litt bakpå, er dette elementet noe som rettferdiggjør det hele. 

Nemo Sweden@Facebook

Vokalen har litt å gå på, den er bra, melodiøs, men mangler denne lille ekstra kraften de trenger. Kanskje har produseringen litt av skylden i at noe som burde ha flekket tenner gjør det, men det er som det er. Dette er hørbart på Holy Grail for eksempel, en låt som kunne ha hersket om bandet hadde slått hardere, gnistret litt mer og vist en mye større angrepsånd. Sologitaren her har trekk av Blackmore, og det er aldri feil, aldri. Purple er også ett av banda de lar seg inspirere av.

Nemo synes jeg gjorde seg bra, det er mer koselig å henge med de enn noe annet, men gi de et par runder og tenk litt på det jeg sa, at materialet er der men mangler litt fresing, da skjønner du. 

6/10 (litt svak)

Tracklist:

1. Pretend
2. The Key
3. Dead Man's Chair
4. Time Machine
5. Changing
6. Holy Grail
7. Undercover
8. Cruising
9. Set Me Free
10. Life Is So
11. Distant Voice
12. World on Fire
13. Where Is Your Home